Han kommenterte Baneheia-rettssaken: – Så, hvor startet justismordet?

«Mens han lyttet til administrator Jørn Rees opplesning av dommen, sank Viggo Kristiansens hode lengre og lenger ned mot den tomme pulten foran ham. For første gang under rettssaken hadde han ingen notatblokk å skrive i. For første gang opplevde man også å se en Viggo Kristiansen uten at han skjermet ansiktet med venstre hånd. Hendene holdt han foldet under hele domsavsigelsen. Dersom dommen mot ham blir rettskraftig, vil han få god anledning til å tvinne fingre.»

Dette skrev jeg som innledning til en kommentarartikkel som sto på trykk i Agderposten lørdag 2. juni 2001. Noen dager tidligere hadde jeg lyttet til førstestatsadvokat Edward Dahls prosedyre. Viggo Kristiansen var, ifølge Dahl, en tikkende bombe. Jan Helge Andersen en drivende mine.

På sett og vis skulle aktor slumpe til å få rett, om enn på en litt annen måte enn han tenkte seg. 21 år senere detonerte den tikkende bomben, med ødeleggende kraft for befolkningens tillit til først og fremst politi, påtalemyndighet, rettsapparat og gjenopptakelseskommisjon.

Justisministeren vil vurdere lovendring med tilbakevirkende kraft

Men pressen har heller ikke gjort den jobben samfunnet bør kunne forvente. Jan Helge Andersen har på sin side, som en drivende, men antakelig autonom mine, forårsaket mer menneskelig lidelse enn det er mulig å forestille seg.

Disse vårdagene i 2001 var det imidlertid flere enn ett drivende eksplosiv i Kristiansand byrett. Minene var i seg selv en trussel mot en rettferdig rettergang, og de var alle til å få øye på. Men statsadvokaten behandlet dem som skulle de være ufarlige badeballer flytende i tredje stampe på Baneheia.

I sin prosedyre lot han dem flyte videre. Som han sa: «I en sak som denne vil vi ikke kunne klarlegge alle fakta. Vi får ikke alle biter på plass. Og det er kanskje ikke så rart at det finnes opplysninger som ikke passer inn i et hendelsesforløp.»

Heller ikke dommerne i Kristiansand byrett fikk alle biter på plass, siden bitene jo aldeles ikke passet inn. Men det var av mindre betydning, mente retten, som fremla sitt uferdige puslespill, der den skråsikkert og i detalj kunne fortelle oss hva som hadde foregått i Baneheia.

Forsvarer mener Kripos-rapport kunne ha frifunnet Kristiansen i 2001

I dag vet vi hvor rart det kan være at det finnes opplysninger som ikke passer inn i et hendelsesforløp. Det aller rareste er når verken politi, påtalemyndighet, domstoler, gjenopptakelseskommisjoner eller medier viser større interesse for å finne ut hvorfor alle detaljer ikke passer inn.

I disse dager har vi alle fått en tragisk påminnelse om at djevelen under rettsprosessen mot Viggo Kristiansen lå der djevelen pleier å ligge.

En lettelsens dag

Hvordan kunne det gå så galt at staten, på vegne av oss alle, skulle hevne drapene på to uskyldige småpiker ved å ødelegge et annet uskyldig liv? Innen strafferetten er hevn riktignok et tabuord, men de fleste skjønner at hevnen er godt integrert i vårt system. Når alt kommer til alt er vi alle følelsesmennesker. Politifolk, statsadvokater, dommere, journalister, politikere og publikum ønsker ikke drapsmenn buret inn utelukkende for å hjelpe dem til å bli bedre mennesker.

Tidligere juryleder: – Det var ikke mer tvil enn at det var innenfor

Også Arne Pedersen er nok et følelsesmenneske. Det virket i alle fall slik da han som Kristiansand-politiets kriminalsjef trommet sammen til en storstilt pressekonferanse kort tid etter at en blånektende Viggo Kristiansen og tilstående Jan Helge Andersen var pågrepet og varetektsfengslet.

Spenningen var til å ta og føle på i Kristiansand, ja i hele landet. Kunne politiet klare å bevise skyld også for det ene vrangvillige uhyret? Ja, det kunne de: «Vi har i dag fått bekreftet at vi har biologisk materiale som knytter Viggo Kristiansen til åstedet og til drapshandlingene», fortalte en alvorlig kriminalsjef til journalister som da ikke hadde noen som helst grunn til å tro annet enn at Kristiansen var "naglet til drapet". Overfor NTB uttalte Kristiansands-ordfører Bjørg Wallevik seg på vegne av hele befolkningen: «Dette er en lettelsens dag for meg og alle andre som har fulgt Baneheia-saken.»

Bistandsadvokat for de pårørende, Anne Kristine Bohinen, fulgte opp med å konstatere at DNA-prøvene fra Rettsmedisinsk institutt «er et bevis av vekt». For sikkerhets skyld understreket hun at skyldspørsmålet er noe hun for øvrig ikke har vært i tvil om.

Pressens voktere

Så, hvor startet justismordet? Det startet nok med politietterforskningen, men det største ansvaret må likevel skyves høyere opp. Sett i ettertid holder tidligere tiders etterforskninger ofte ikke mål, hvilket det kan være åpenbare grunner til.

Man kan heller ikke uten videre regne med at alle etterforskningsledere er blant de skarpeste knivene i skuffen, hvilken en jo heller ingen forlanger at journalister er.

Det er påtalemyndigheten som samfunnet har gitt hovedansvaret for etterforskningen og som representerer folket i retten.

Hva folket i denne saken krevde og hvilket press det lå på aktoratet, vet vi alle. Det er ikke en unnskyldning for å gå seg vill i grunnlaget for tiltalen eller sin lovbestemte objektivitetsplikt, men en mulig forklaring på aktoratets unnlatelsessynder i retten.

Men i Kristiansand byrett satt også et «reserve-aktorat», nemlig bistandsadvokatene. De skulle vokte de pårørendes interesser i retten, men ikke identifisere seg med dem, slik det heter i dag. Noe de på den tid åpenbart gjorde.

Blant oss i mediene festet det seg et klart inntrykk av at bistandsadvokatene først og fremst så det som sin oppgave å vokte pressen. Alle journalister som dekket saken fryktet selvfølgelig at de skulle legge sten til byrden for pårørende som hadde gjennomgått og fremdeles gjennomgikk de mest forferdelige lidelser. De journalister som kom i skade for å gjøre det, hadde tapt. Det visste vi alle.

Ikke bare hadde vi i dagevis av våre redaktører blitt formanet om forsiktighet, men nå også av bistandsadvokatene. Og av rettens administrator, som sterkt understreket hvor viktig det var å behandle drapssakens detaljer med varsomhet.

Hvor gikk grensen? Ja, hvor gikk grensen???!!!

Ingen av oss visste med sikkerhet hvor den gikk. Det eneste vi visste, var at vi ville holde oss langt unna den. En dag kom VGs kommentator tydeligvis for nær da hun gjorde et sobert skrevet, redelig forsøk på sette sine lesere i stand til å forstå hva som angivelig hadde foregått på åstedet. Dette førte til at journalisten fikk en skjennepreken for åpen rett fra en av bistandsadvokatene. Kommentatoren ble til og med gitt en karakter – som ifølge bistandsadvokaten sto til stryk. Slik var stemningen.

Det førte ikke til at alle journalister og kommentatorer mistet sin kritiske sans, men i ettertid må det sies at den sto noe tilbake å ønske. Det er ingen unnskyldning for dette, for det er jo en del av journalistjobben å takle press fra myndighetspersoner og andre som kanskje mente og mener at mediene mest er å anse som en del av underholdningsindustrien.

Som for eksempel Grimstad-advokaten Anders Folkman. I et innlegg i fagbladet Journalisten så sent som 2. april 2020 tok han for seg «klovnene i manesjen». Klovnene er blant annet journalister som leser krevende dommer med «justismord-brillene på». Han skriver: «Gjorde pressen jobben sin i Baneheia-saken og opptrådte anstendig, ville sensasjonen blekne og de etterlatte få fred. Å vente på kommisjonens avgjørelse, uten å lage sirkus, er det minste man kan gjøre for ofrene, og en offentlighet som til en viss grad tror på pressen.»

Er det en mulig vinkling?

Det er hyggelig at advokat Folkman mener offentligheten til en viss grad tror på pressen, men i årene etter den siste byrett-kolporterende dommen mot Viggo Kristiansen i lagmannsretten er det noe mindre grunn til å stole på den såkalte fjerde statsmakt. Men av årsaker som er diametralt motsatt av dem Folkman beskriver.

Svært få, om noen, medier gjorde forsøk på kritisk journalistikk rundt de avsagte dommer. Da den første gjenopptakelsesbegjæringen fra Viggo Kristiansen ble levert, ble den mottatt med et gjesp i de fleste redaksjoner.

Senere skulle begjæringene dukke opp som perler på snor. I mediene ble de dessverre betraktet som alt annet enn perler, til tross for at granskingen av mulige justismord bør være samfunnsoppdrag nummer én.

Selv om Agderposten ikke hadde ambisjoner om å være ledende på dekningen av Baneheia-saken, hadde også vi tilgang til for eksempel advokat Sigurd Klomsæts dokumentasjon rundt gjenopptakelsesbegjæringene. Av flere årsaker satte vi oss ikke grundig inn i saken. I den grad vi laget journalistikk på begjæringene, ble det bare korte registreringssaker, slik det ble gjort i de fleste av landets redaksjoner.

Vi ristet på hodet over Sigurd Klomsæts mange utspill. Jeg vet det, for dette var på en tid da jeg selv var en del av redaksjonsledelsen. Mitt hode var ett av dem som ristet. Advokat Klomsæt ble sett på som useriøs og monoman i sitt særpregede engasjement som maktens motkraft, særlig siden de fleste av oss trodde Viggo Kristiansen var skyldig.

Enkelte syntes nok bevisgrunnlaget i dommene var tynne saker, men stolte på magefølelsen. I likhet med de fleste andre redaksjoner ble også hensynet til å verne de drepte jentenes pårørende for nye, opprivende runder i mediene, av avgjørende betydning for å la saken hvile.

Mediene, som selv har i oppdrag å være maktens motkraft, lot Baneheia-dommene i fred.

På mange måter var mediene i dette spørsmålet på linje med en av maktens forsvarere, nevnte advokat Anders Folkman. Advokaten er ikke av vesentlig betydning, men han er en sørlandsrepresentant som i sine tidligere innlegg både i fagbladet Journalisten og Advokatbladet har satt ord på ikke ualminnelige tanker, blant annet disse: "Kan det hende at advokat Sigurd Klomsæt sine begjæringer nesten var uten innhold og konsistens? Er det en mulig vinkling [for pressen]? Er det greit at advokat Arvid Sjødin gjør jobben sin til et korstog, og mister sin objektivitet?"

En av de viktigste stemmer

I dag mottar Sigurd Klomsæt, som tidligere har to av tre mulige seire i Den europeiske menneskerettskommisjon bak seg, og ikke minst advokat Arvid Sjødin, som tidligere har fått renvasket fetteren til Birgitte Tengs, stående applaus fra så vel kolleger som presse.

Heldigvis, får man nesten si, er det også omsider representanter for sistnevnte som fortjener dette. En av de viktigste stemmer i kampen for å renvaske Viggo Kristiansen har vært journalisten og forfatteren Bjørn Olav Jahr som viste alle som ville se, hvilke klær keiseren manglet.

Også den tidligere Kristiansands-journalisten Eivind Pedersen har vært en prisverdig og utrettelig forsvarer av Kristiansens uskyld. Begge har fått erfare hva det koster dersom man nekter å gjøre gode miner til slett spill i Medie-Norge.

Det ble etter hvert også enda flere som satt søkelyset på Baneheia-sakens drivende miner, som i retten ikke ble tatt på alvor. Dommens svakheter er i ettertid ikke så vanskelige å oppdage, og om norgeshistoriens største justismord på noe som helst vis skal få fremtidige positive effekter, må vi alle se dem. Dommene i Kristiansand byrett og senere i Agder lagmannsrett har etter min mening igjen vist hvor utsatte dommerne og rettens øvrige aktører kan være for opinionsdannelser.

Forsvarerens ansvar

Det ualminnelig sterke presset, politiets velkjente og ukorrekte bevisvurderinger samt avisenes forhåndsomtaler la rammen rundt rettssaken, og jeg tror en del av rettens vurderinger må ses i dette lys. DNA-bevisene "naglet" på ingen måte Kristiansen til drapet.   Og et overraskende klart vitnemål fra en Telenor-ekspert til Kristiansens fordel, ble i dommen på merkelig vis tryllet bort som var dette kun en illusjon og ikke et mulig alibi.

Når det i rettsavgjørelser argumenteres mot "forstyrrende" vitnemål med hva som strengt tatt ikke kan utelukkes av alternative forklaringer, bør man derfor være på vakt.

Det bør man også være når en dom i bunn og grunn står og faller med de tiltaltes troverdighet. I Kristiansand byrett sto ord mot ord, påstand mot påstand.

Den som tror at fagdommere er bedre til å vurdere menneskers troverdighet, tror nok feil. De er som oss alle; de bedømmer mennesker ut fra udefinerbare inntrykk og på bakgrunn av egen livserfaring. Vi trodde nok alle på Jan Helge Andersen. Trodde at han var den tafatte "rævdilteren" som fulgte sin handlekraftige kompis i ett og alt, spesielt når Kristiansen hadde "faenskapsblikket", som han angivelig skulle hatt den skjebnesvangre dagen i Baneheia. Det var mye i retten som støttet opp om en slik fortelling. I ettertid har det vist seg at det også finnes en annen troverdig fortelling om Andersen. Dette hadde vært mulig å få fram i retten, hvilket er aktørenes ansvar – og i første rekke forsvarerens.

Rammer ressurssvake

Rettssaker der kanskje vurderingen av så vel offerets som tiltaltes troverdighet er helt avgjørende for utfallet, maner til forsiktighet. Det er enkelt å rope på flere fellende dommer når pressen fokuserer på enkeltskjebne etter enkeltskjebne og politikerne forlanger at noe må gjøres, men slike krav medfører også høyere risiko for nye justismord.

Her til lands har vi allerede hatt mer enn nok av dem. Selv om Norge i utgangspunktet er en solid og godt utbygget rettsstat, er det likevel ingen grunn til at vi skal sette oss på for høye hester.

Det er bare to år siden Norges Juristforbund ga "rettssikkerhetsprisen" til rettsstaten Norge, heri inkludert pressen som den fjerde statsmakt. Dette skjedde etter et år der landet hadde fått rekordmange fellelser i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen og etter avsløringene av trolig minst 80 justismord i Nav-skandalen. Av en eller annen merkelig grunn ble sistnevnte retts- og forvaltningsuhyrlighet ikke avslørt av den fjerde statsmakt. På tross av at det gjennom flere år hadde vært signalisert at uskyldige ble dømt og på tross av at flere medier trolig hadde blitt kontaktet av ofrene.

Felles for landets justismord er at de i all hovedsak rammer ressurssvake personer uten andre muligheter til oppreisning enn innsats fra frivillige hjelpere eller tilfeldighetenes spill.

Som i Baneheia-saken, der Viggo Kristiansens advokat etter begjæring nummer fem fikk gehør i Gjenopptakelseskommisjonen – med et nødskrik. Tre av kommisjonens medlemmer stemte for gjenopptakelse, mens lederen og et annet medlem stemte imot. Under alle tidligere forsøk på gjenopptakelse, også denne, har statsadvokatene i Agder kjempet innbitt imot. Da saken ble vedtatt gjenåpnet, ble den overført Oslo-politiet.

Jussprofessor frykter at bindinger avgjør gjenopptakelsessaker

Mens statsadvokaten i Agder hele tiden har vært klar på at det ikke fantes noen som helst grunn til gjenopptakelse, gikk statsadvokaten i Oslo like klart inn for å frifinne Viggo Kristiansen. Denne vurderingen var sågar langt klarere enn vurderingen til Gjenopptakelseskommisjonen, som bare mente at det ikke var helt sikkert at Kristiansen ville bli dømt på nytt.

Det er vanskelig å forstå et system som setter det samme politidistrikt som etterforsket saken til å vurdere om den skal gjenåpnes.

Argumentet er at det er politidistriktet som kjenner saken best som også er best egnet til nye vurderinger.

En argumentasjon som helt ser bort fra prestisje og menneskelige bindinger. Synspunktet er nok mest er gjeldende for dem som også tror på det overnaturlige.

Kristiansens foldede hender

Viggo Kristiansens nå bejublede advokat, Arvid Sjødin, sier at han langt på vei har mistet troen på rettsapparatet og advarer om muligheten for svært mange uskyldig dømte. La oss håpe at han ikke har rett. Det er heldigvis mange krefter som nå settes inn for å hindre gjentakelser. En av de sterkeste synes å være vår nye riksadvokat, Jørn Maurud. Hans sylskarpe kritikk av sitt embetes tragiske synder og hans betingelsesløse unnskyldning gir håp om at drivende miner mot rettssikkerheten i fremtiden ikke får flyte fritt.

Hvis Kristiansens foldede hender under domsavsigelsen var ment som en bønn til høyere makter, skulle det altså gå 21 år og fire måneder før han fikk svar. Av Riksadvokaten.