Jeg er sykepleier.

Jeg er ansatt i Arendal kommune, i hjemmesykepleien.

Jeg er glad i jobben min.

Jeg har stor yrkesstolthet.

Jeg bryr meg om pasientene mine.

Jeg vektlegger kvalitet i sykepleien.

Mitt ønske er å kunne stå stolt i yrket inntil pensjonsalder.

Det hevdes til stadighet at helsetjenesten trenger flere hender. Jeg er ikke enig! Hender er ikke nok! Disse hendene må være knyttet til kompetanse, til det kliniske blikket, til evnen å avdekke sykdom og iverksette tiltak deretter. Kloke hoder, varme hjerter og kyndige hender, i kombinasjon, er det helsetjenesten trenger!

Akkurat som jeg ikke kan utføre rørleggerjobb, tannlegejobb, elektrikerjobb osv. bare fordi jeg har to hender, på lik linje kan ikke helsetjenesten betjenes av folk som ikke innehar nødvendig kompetanse, utover at de har to hender!

Ellen Øverland Aanonsen

Sykepleier i Arendal kommune

Hjemmesykepleien er mer enn eldreomsorg. Det er, som ordet sier, pleie av syke hjemme. Også svært mange yngre mennesker med alvorlig sykdom og komplekse helseutfordringer bor hjemme. Flere velger også å være hjemme i livets siste fase og å dø hjemme. I dette rommet, mellom liv og død, har vi i hjemmesykepleien vår arbeidsplass. Det setter store krav til oss som helsepersonell å ivareta trygghet, lindring, behandling og omsorg for både pasient og pårørende.

Når det hele tiden settes et enormt fokus på innsparing og økonomi, og hva som er billigst mulig arbeidskraft, vil det være naivt å tro at vi kan opprettholde en god og verdig helsetjeneste!

Og når vi nå, etter nye forskrifter fra Arendal kommune, ikke får lov til å leie inn nødvendig kompetanse ved sykefravær, fordi det utløser overtidsbetaling, og vi erfarer stadig at ved sykdom hos en sykepleier, erstattes denne av en ufaglært, fordi denne er billigere på lønningslista, da er det ikke lenger forsvarlig drift og forsvarlig helsetjeneste vi utøver. Det er trist å oppleve at kvaliteten må vike for økonomien.

Det er opprinnelig ikke mangel på kompetanse i vår sone. Vi har dyktige sykepleiere og helsefagarbeidere, som er villige til å ta i både ett og to ekstra tak når det trengs, selv om de fleste går i fulltidsstillinger. Men nå må vi altså kontakte helt opp til kommunalsjef Nina Smith Evensen, dersom vi ikke får leid inn sykevikar uten overtidsbetaling!

Det oppleves som at mangel på tillit, innsikt og vilje fra politikere som nå setter våre pasienter i fare!

Kanskje skulle dere politikere gå ut til våre pasienter og pårørende og fortelle at de ikke kan være sikret at de får hjelp av helsepersonell selv om de får besøk av hjemmetjenesten i blå uniform? Det vil dere nok ikke, for det vil skape en utrygghet i befolkningen. Sannheten er at den utryggheten dessverre er reell nå! Jeg kunne ha nevnt skrekkeksempler. Men på grunn av taushetsplikten kan jeg dessverre ikke nevne konkrete episoder her.

Jeg har lyst til å skrike høyt! For som jeg skrev i starten av innlegget, jeg bryr meg oppriktig om mine pasienter! Og det gjør noe med meg at de betyr så tragisk lite for dere politikere. De fortjener at vi har råd til å gi dem hjelpen de trenger, selv om det evt. utløser overtidsbetaling!

Og vi sykepleiere og helsefagarbeidere trenger kollegaer med kompetanse, kollegaer vi kan «lene oss på» faglig i en hektisk, utfordrende og uforutsigbar hverdag.

La oss som elsker jobben vår, få utføre den slik vi kan og har lært. Ikke ta arbeidsgleden fra oss, ved at kvaliteten som gis på pleien forringes! Ikke ta yrkesstoltheten fra oss, ved at det kun er økonomi som teller! Ikke gi pasienter i kommunen «first-price pleie»!

Å rekruttere OG beholde sykepleiere i kommunehelsetjenesten, krever en endringsholdning fra ledelsen. Og jeg vil påstå at det haster! Noen av mine kollegaer har allerede sluttet i jobben i løpet av den siste tiden, noen er sykmeldte pga. belastningen i bemanningssituasjonen, og flere ser seg nå om etter andre jobber.

Så kjære politikere; alle varsellamper lyser rødt! Og da må man faktisk stoppe for å finne ut hva som er galt! Dersom dere ikke forstår alvoret i situasjonen nå, er jeg redd det ikke er mange, kompetente pleiere igjen til å ta seg av dere eller deres kjære når den tid måtte komme. Men om de ikke er kompetente, så har de nok to hender … Er det virkelig tilstrekkelig for deg eller noen av de du er mest glad i? Hvis ikke, hvorfor skal det være godt nok for andre og andres kjære?

Jeg bare spør!