I helgen kunne Agderposten fortelle om Atle Jørgensen som forsøkte å betale en halvliter pils med en tohundrelapp på Madam Reiersen. Det gikk sånn passe. Først forsøkte bartenderen å nekte å ta imot seddelen. Deretter fikk ikke Jørgensen de 90 kronene i vekslepenger han skulle hatt fordi utestedet manglet kontanter. Siden har debatten rast i sosiale medier.

Det hører med til historien at Madam Reiersen-driver Marianne Kalleberg har beklaget hendelsen og bedyret at selv om hun helst hadde sett for seg at det var lov å droppe kontantene, så skal utestedet selvsagt følge loven. For det er det dette egentlig handler om – enn så lenge er kontanter, det vil si norske kroner, tvunget betalingsmiddel i Norge.

I korte trekk forholder det seg slik: Finansavtaleloven fastslår i § 38 at en forbruker alltid har rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren. Sentralbankloven § 3–5 (1) slår fast at Norges Banks sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.

Marianne Kalleberg er ikke alene om å synes at det er «tungvint» med kontanter. 95 prosent av kundene hennes betaler med kort. De resterende fem utgjør både et logistikk- og sikkerhetsproblem.

For det er sikkerhet som er ett av hovedargumentene til dem som ivrer for det kontantløse samfunn. Det er vanskelig å rane en papirhaug med bilag fra korttransaksjoner. I tillegg blir det stadig vanskeligere for forretningsdrivende enkelt å skaffe seg den nødvendige skillemynt fordi stadig færre banker har kontanter i hvelvet.

Et annet vektig argument er at utstrakt bruk av kontanter gjør det lettere å skjule svart arbeid og annen økonomisk kriminalitet gjennom hvitvasking.

Jørgensen og andre kontantbrukere er ikke akkurat i flertall. Allerede i 2019 ble mindre enn ti prosent av betalingene gjennomført med kontanter. Minibankene blir færre og færre.

Selv om de fleste av oss stort sett bruker kort eller andre elektroniske betalingsmidler, vil regjeringen styrke retten til kontantbetaling. Bakgrunnen for justisminister Emilie Enger Mehls utspill var minibank-kollapsen 16. mai i fjor. En intern it-feil hos Nets gjorde at de fleste av landets minibanker var ute av drift i to timer.

To timer er en bagatell. Men hva hvis en fiendtlig statsmakt eller en utpressergruppe satte minibankene ut av spill? Eller et massivt og langvarig strømbrudd førte til at kassaapparater og betalingsterminaler ikke virket? Angrep på den type infrastruktur er ikke lenger usannsynlig, og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) anbefaler da også at alle skal ha en liten kontantsum hjemme som en del av egen-beredskapen.

Klimaendringer og hyppigere tilfeller av ekstremvær kan også føre til at kritisk infrastruktur som strøm og mobilnett forsvinner i perioder.

Også personvernhensyn gjør at det må være lov å gjennomføre kontantkjøp som ikke etterlater seg spor. Selv den som har rent mel i posen kan ha legitime grunner til å ville skjule sine innkjøp. I tillegg kommer hensynet til de eldre som ikke har nettbank eller betalingskort. De er riktig nok få – og en utdøende gruppe.

Alt i alt er det vektigere argumenter for å beholde kontanter som tvunget betalingsmiddel enn å vrake dem.