Det kom nesten som julekvelden på en fattig kjerring. 15. desember vedtok Stortinget å øke rammetilskuddet til kommunene med 100 millioner kroner. Hensikten med vedtaket er å gi tusen kroner ekstra til mottakere av sosialhjelp. Familier med barn får tusen kroner ekstra per barn.
Dagen etter, 16. desember, sendte arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen ut brev til kommunene der hun ba dem om å utbetale pengene så raskt som mulig.
Hvordan det skulle skje i praksis, ble overlatt til kommunene selv.
Dessverre for mange fattige kommer vedtaket altfor sent. Slik et traust byråkrati jobber, er det neppe få sosialhjelpsmottakere som vil få denne offentlige julegaven på konto før julaften.
Det er en treghet som har ført til at mange som kunne ha lent seg på offentlig sosialhjelp i stedet har måttet ty til privat omsorg for å få råd til ribbe, pinnekjøtt og julegaver til ungene.
Tiggere i verdens rikeste land
På Finn.no, Spleis og i de fysiske køene til frivillige organisasjoner som Frelsesarmeen, har det de siste ukene flommet over av meldinger og mennesker som trenger hjelp for å få julaften til å henge sammen.
Det er flott at slike muligheter finnes når det offentlige ikke strekker raskt nok til. Men det å bruke slike private kanaler for å få hjelp, har også en pris for mange.
Ekstrem respons på Sannes hjelpe-annonse: – Det skal ikke være sånn
Du må eksponere din egen nød til fremmede. Du er overlatt til andre menneskers vilkårlige nåde. Motsatt er det jo nettopp det som er det fine med vår velferdsstat: Prinsippet om at vi alle gi vår skjer etter evne over skatteseddelen, slik at den som trenger det mest skal få hjelp, uavhengig av private relasjoner.
Det er forståelig at prosesser rundt offentlige velferdsutbetalinger tar tid, men i den situasjonen de har lite fra før har vært i lenge, burde Ap-regjeringen sørget for at prosessen gikk raskere – og de burde vært rausere med beløpene.
For det er paradokset: Da koronapandemien rammet oss i 2020, fremsto Erna Solbergs regjering som handlekraftige i møte med de vanskelighetene næringslivet opplevde da Norge stengte ned.
Av en eller annen grunn klarer ikke Jonas Gahr Støre å fremstå på samme vis når nøden rammer de fattigste, mens statskassen renner over av olje- og gassinntekter.
Det mest skamfulle i verdens rikeste land? Å si at du har dårlig råd
Skal Støre evne å løfte partiet over 20-tallet igjen på meningsmålingene, må han sammen med sin mannskap evne å fortelle både gamle og nye velgere hva partiet egentlig er tuftet på: Universelle velferdsordninger skaper trygghet, som gir folk frihet til å klare seg selv og nødvendig hjelp til de som trenger det, for å sitere partiets egen hjemmeside.
Arbeiderpartiet må rett og slett vise velgerne at det er offentlige velferdskroner som er vårt viktigste bidrag til dem som har det tøft til jul.