De siste ukene har det norske språket fått et nytt ord. «Fattig-skam». Vi i media har skrevet om folk som har det tøft. Det handler om Randi-Beate fra Flekkerøy som ikke orker å spille skuespill lenger. Hun har dårlig råd og må velge billig-pålegg på Coop. Det er Anita fra Orkanger som ikke tør å kjøpe en pose med frosne reker på butikken.
Og jeg hyller dem for åpenheten og motet de viser når de står fram i VG. For de er ikke alene. Vi vet at det er langt, langt flere der ute.
Irene (52) er så fattig at hun har bestemt seg for å flytte fra Norge
Men de kommer ikke fram og forteller av seg selv. I Agderposten opplever vi at det er vanskelig å få folk til å «stille på blokka», som vi pressefolk kaller det, for å få noen til å sette ord på hvordan det er å leve med tøffe økonomiske tider i Arendal.
De siste ukene har vi gjort mye for å få noen til å fortelle om en tøffere hverdag. Men det er belastende å fortelle offentligheten om egen personlig økonomi. Og jeg skjønner det veldig godt.
For i et land som har bugnet av overflod, er det å ha dårlig råd og det å snakke om personlig økonomi, ett av våre siste store tabuer. Kanskje det aller største.
Tiggere i verdens rikeste land
Og det er ikke bare i offentligheten eller i Agderposten det er flaut og vanskelig å skulle fortelle. De fleste skammer seg over å fortelle om trangere tider, selv til egen familie eller til nære venner.
Siden 1950-tallet i Norge har vi fått en enorm velstand. I samme periode har vi som samfunn kvittet oss med mye skam.
Barn utenfor ekteskap, religion og samlivsbrudd. Skammen er ikke der lenger. Vi har fått en ny åpenhetskultur i lykkelandet Norge.
Ungdom går til helsesøster for å snakke om det som er vanskelig. Det er blitt lettere å fortelle om stress og nedturer. I noen miljøer er det fortsatt skam knyttet til det å velge utenfor A4 når du stifter familie, men selv her på Sørlandet vaier regnbueflagget nå høyt på stadig flere flaggstenger.
Vi snakker om mye på en helt annen måte enn generasjonene før oss. Intime detaljer fra eget privatliv er for mange ikke lenger flaut. I Norge 2022 kan det til og med bli stand up av eget familiehavari, slik komiker Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne nå, ifølge Aftenposten, turnerer med et show der Bonde Tusvik deler private detaljer om bruddet og eksmannen fra scenen.
Den som har det tøft økonomisk må slutte å bøye hodet i skam.
Til stor latter fra salen, kanskje.
Men det der med egen lommebok, er så uendelig flaut og skamfullt. I landet der «verdens rikeste» er blitt en politisk floskel, er økonomien et så synlig tegn på verdien du har.
Og vi sier aldri familieøkonomi. Vi snakker om personlig økonomi eller privatøkonomi. Vi snakker lite om det, og vis spør heller ikke. I landet der det å ikke kunne reise til bolig nummer to ble en av pandemiens viktigste kampsaker, blir vi helt stille. Mens livsmestring er blitt et eget fag i skolen, undervises det mindre i personlig økonomi.
Men det er helt feil, og det burde ikke være slik.
– Skammen ved å være fattig
For fattigdom rammer jo oftest vilkårlig. Den rammer den som blir forlatt i ekteskapet, som blir ufør etter ulykken. Den rammer den som blir født med sykdom eller skade. Eller rett og slett blir født inn i feil familie.
Derfor trenger vi å bryte tausheten. Og den som har det tøft økonomisk må slutte å bøye hodet i skam.
Utenfor er det desember blitt. Det er julekalendre hjemme og på skolen. Det er tid for å møte gode venner for et hyggelig måltid, kanskje.
Men når rettene skal diskuteres og vinmenyen skal bestilles, er det en samtale for den som bare har råd til ett glass vin og må nøye seg med hovedretten?
Milliardene vi skylder i kredittkort – og inkassogjeld tyder på at det er det ikke.
Vi bor og lever på Sørlandet. I den delen av Norge hvor vi scorer dårligst på levekår, og hvor strømmen har vært dyrest i Norge. Mange, også dem vi ikke trodde dét om, har det vanskelig nå.
Men selv her skal mye hysjes ned.
Noen tør, og flere må finne motet: Å avtale prisen på julemåltidet før man møtes ute. Å stille spørsmålet om hele familien skal få gaver i år. Å fortelle at i år må vi avlyse den store vennemiddagen.
De som gjør det, er de modigste av oss alle.