En rekke lokale arkitekturopprør sprer seg som ild i tørt gress over hele landet. Til tross for at Arendal har ett av landets sterkeste fagmiljøer for tradisjonsarkitektur, har opprøret ennå ikke kommet hit.
I dag raseres byen og fylles opp av modernistisk kassearkitektur, og det er nesten ingen som sier noe på det. Men la oss spole tilbake til 1969, da to arkitektstudenter leverte en diplomoppgave som skulle utløse et 70-tallets arkitekturopprør i Arendal.
«Først rive – siden tenke», er overskriften til kapittel 6 i Hans Olaf Aanensens nye bok, Tyholmenkampen. Tidligere i år skrev jeg en artikkel om den sterke stedsidentitet til Sørlandet, som jeg mener bør bevares. Men hvordan bevare den? Aanensens bok kan hjelpe oss godt på vei.
På Nedre Tyholmen var det 4 rivningstruede bygg: Det gamle politikammeret, Reiersens hus, Løvolds hus og Andresens hus. Husene skulle rives fordi bystyret ville åpne plassen og bruke resten av arealet til et bygg i modernistisk stil kalt Næringslivets hus.
Studentene var uenige i dette. «Studentene mente arkitektens arbeid skulle tjene folket, og mange tok avstand fra oppgaver og studier av ‘overklassearkitektur’». (Aanensen, s. 29)
I 1968 var det et fåtall av arkitektstudentene som leverte eksamensoppgaven. Mange forlot studiet. Løsningen ble at studentene fikk formulere oppgavene selv. Arendalitten Hans Olaf Aanensen og bergenseren Lasse Bjørkhaug skrev i 1969 sin egenformulerte diplomoppgave med tittelen «Miljøbevaring av Tyholmen i Arendal». De gjorde oppmålinger og registrering av de gamle husene på Nedre Tyholmen. Så tegnet de tegninger og historiske kart over Tyholmens bebyggelse og av hvordan byggene så ut før, da de sto slik som de var tenkt å stå. De beskrev også detaljer i byggenes historie og påpekte at det var viktig å bevare disse.
Aanensen skriver: «De hvitmalte husene sto nå som en flokk svaner på land. Dråpene var ristet av panelet. Som om de sa: det må være lov å ha noen rynker – husk at noen av oss er over 300 år gamle.» (Aanensen, s. 37)
Kunsthistoriker Christian Poppe satt en dag på kontoret sitt i Arendal og så en bit av Tollbodholmen bli sprengt vekk: «Kallevigs have med rødmalt bryggerhus, frukttrær og hvite stakitter forsvant, den siste holmen fra gamle Arendal ble flatet ut – og da smalt det i meg også!» (Aanensen, s. 52) Etter dette gikk han alltid rundt med skisseblokk, så på at gamle bygg ble revet, rekonstruerte byggene fra det gamle Arendal, som han så publiserte i avisen. Poppe ble snart en lederfigur for kampen om bevaring av Tyholmen.
I dag rives mange gamle hus fordi man antar det vil være billigere å bygge nytt enn å restaurere bygget som allerede er der. Det gjelder som oftest ikke. «Hans Nilsen foretok betydelige arbeider med fundamenter, oppretting og komplett renovering inn – og utvendig. Til rundt 2/3 av nybyggpris. Ingen kunne lenger hevde at modernisering var dyrere enn nybygg.» (Aanensen, s. 53) Man bør restaurere framfor å rive, både med tanke på utslipp og bevaring av stedsidentitet.
Et nøkkelpunkt er å stille konkrete krav og tegne forslag til hvordan et sted kan se ut. Til det trengs personer som kan tegne klassisk. Aanensen skriver også om arkitektene – og ekteparet Thorstensen, som oppfordret til «å vise konkret, gjennom planer, fasadetegninger, perspektiver osv. hvilket fantastisk fint og innholdsrikt bystrøk Nedre Tyholmen kan bli.» (Aanensen, s. 74)
For å restaurere gamle bygg trengs folk med kunnskap om gamle hus. Til det er Fortidsminneforeningen gull verdt. Restaureringen av Tyholmen gikk blant annet ut på å jekke opp hus som var nedsunket i gjørme, legge ny grunnmur under husene, fjerne mose i vinduskarmene og male både inni og utvendig. At vi skal bevare stedsidentiteten er en ting, hvordan vi skal bevare den er en annen.
Rundt om i landet ble det stiftet venneforeninger, med formål å bevare rivningstruede områder. Blant dem var stiftelsen Bryggen i Bergen. Ja, for på 50-tallet var det mange bergensere som helst skulle ønske at Bryggen ble revet. I 1962 kom venneforeningen Bryggens venner. Formannen i Bryggens venner uttalte at «den dårligst bevarte bygningen på Nedre Tyholmen – er i bedre stand enn de beste bygningene på Bryggen». (Aanensen, s. 87)
I 1970 ble Tyholmens venner stiftet. (Kronikken fortsetter under bildet:)
Synliggjøring er en utrolig viktig del av et opprør. Ungdommene på 70 – tallet var ikke på latsida. De bidro med å henge opp protestplakater, ha underskriftskampanjer og arrangere både fakkeltog, debattmøter og protestmarsjer. De arrangerte også et debattmøte hvor flere sentrale politikere deltok. Dette fysiske engasjementet synliggjorde debatten i stor grad, og som vi vet, endte den med at de rivningstruede husene fikk stå likevel.
Folkemøter er et godt grep for å inkludere folket i en debatt. Et slikt møte ble holdt 18. februar 1970 om Tyholmen-saken. Det var et fullsatt møte med blant annet studenter, fylkeskonservatoren, fylkesreguleringsarkitekten, et par fra Riksantikvaren, Kulturrådet og ordfører Stian W. Erichsen. Ordførerens uttalte at «saken vil bli grundig vurdert».
For å redde en by sin arkitektoniske identitet trengs det blant annet konkrete forslag til hvordan ting kan være, en forståelse av det økonomiske aspektet og fysisk synliggjøring av debatten. Og så trengs det et par ildsjeler. Tyholmenkampen er en bok for kulturvernere, snekkere og arkitekturopprørere. Men det er også en bok for alle som vil at Arendal skal fortsette å være seg selv.