Du har sett de hvite vakre husene langs Sørlandets kyst. Om du har fulgt med i det siste, er det derimot en del nye skikkelser som preger bybildene. Sørlandet pleide å være en av stedene i landet med størst særpreg innen byggeskikken, noe det tradisjonelle sørlandshuset bidro til. I dag er det nesten utelukkende modernistiske klosser som bygges. Dette mener jeg er et stort feilgrep.
Først vil jeg gjøre et dypdykk og spørre: Hvorfor ser sørlandshuset ut slik det gjør? En viktig faktor er sjømannsyrket. «Det sto en viss respekt av enn sjømann som vendte hjem etter å ha krysset de store oseaner gjennom noen år. I Agder-fylkene i større grad enn noe annet strøk av landet bar yrket preg av higen etter toppstillinger.» Dette skriver lokalhistoriker Birger Dannevig i Langs Norges Kyst. Siden det var spesielt mange skippere i Aust-Agder ble det bygd særlig mange vakre hus her, som skulle markere eierens høye status.
Byggeskikker i Sørlandets byer tyder på at den vanlige lokalbefolkningen stadig strevde etter høyere status. I Ulf Hamrans bok I Sørlandshuset skriver han om midtgangshuset, som ble populært blant skippere, og at «[…] det pussige er at samtidig som statsborgerskap og embetsstand strevde for å være eksklusive, utviklet det seg et midtgangshus på hjemlig grunn, med lokale røtter.»
Om vi går tilbake til midten av 1700-tallet, var det i Norge svært uvanlig å finne både takstein og husmaling. Denne byggeskikken hadde sørlendingene igjennom skipsfarten fått fra Nederland og England. Først kom rødmalingen, så gulmalingen og så hvitmalingen.
I dag er de aller fleste sørlandshus hvite. Men hvorfor ble hvitt så populært? Mulige svar finner vi i boka Våre vakre hus: Sørlandet, og ikke overraskende dukker ordet prestisje opp igjen. Hvitmaling var svært dyrt; pigmentene til blyhvitt kostet omtrent 70 ganger mer enn andre farger. Det å male huset sitt hvitt kan for skippere og embetsmenn ha fungert som enda en måte å markere deres høye status.
Rundt 1860 kom det en billigere hvitfarge, heldigvis for den allmenne sørlending, som kunne begynne å herme igjen. Om man ser på hvordan malingen er blitt fordelt på enkelte hus, er det tilfeller der kun forsiden av huset er hvitmalt. Til tross for den høye prisen var det altså mange som investerte mye i hvitmaling for å få en velstående fasade.
Men – arkitekturen er ikke ene og alene formet av streben etter prestisje. Mye kom også som en naturlig utvikling av den klassisistiske perioden i Norge. Klassisismen var særlig preget av impulser fra romersk og gresk byggeskikk. De hvite marmortemplene var for klassisismen særlig inspirerende, og hvitmalingen kan følgelig ha blitt brukt fordi man ønsket å etterligne disse. Selv før hvitmalingen kom, ble også fargen på husene i stor grad bestemt av europeisk steinarkitektur, da malingen ble brukt for å etterligne materialene de brukte andre steder i Europa. La oss ta okerfargen som eksempel. I sistnevnte bok står det at denne fargen skulle etterligne sandstein og tegl. Ikke nok med det – for å få fram murstrukturen blandet de til og med malingen med sand!
«You should celebrate and embrace the local tradition you already have. […] I would love if a building from Bergen fits in and looks like a building from Bergen, even though you’ve removed it out of context; because that means that you’re producing more of Bergen.»
Dette sier arkitekten Eric Norin i Cave of Apelles. Det å produsere mer av Kristiansand og mer av Arendal vil si at man produserer mer av hva som allerede gjør disse byene til det de er. Sørlandshuset er med på å bevisstgjøre oss om at vi er i Grimstad, og ikke i Abu Dhabi.
Arkitekturen er en vesentlig del av hvordan historien viser seg for oss og historien til et sted utgjør en stor del av identiteten. Stedene med godt bevart arkitektur, bærer altså tydelige spor av historie. Jeg tør påstå at grunnen til at Roma er en så attraktiv by for turister på grunn av nettopp dette, at byens identitet er såpass godt bevart.
Med modernismen bygger man en ny identitet, som kanskje prøver å signalisere at man henger med i tiden. Jeg tror derimot at det å ha to ulike identiteter på samme plass bare vil føre til én eneste ting – nemlig rot. Dette er fordi den ene identiteten vil oppleves som sjenerende for den andre.
Så da blir spørsmålet: Vil man ha en identitet som forteller om Sørlandets skipsfartshistorie, eller en identitet som vi finner overalt ellers i verden?
Arendal 300 år – visjonenes eller planenes by?
Hva er kulturminnevernet verdt om det ikke kan stå imot behovet for 20 nye hotellrom?
Hvorfor tillater man «hvor som helst-bygg» midt i sørlandsidyllen?