Bakgrunn: Inspirert av Petter Toldnæs’ og hans mann Lars Emil Nielsens egen åpenhet, har deres felles kollega Birgit Amalie Nilssen valgt å dele sine tanker om selvmord på Facebook. Innlegget er i skrivende stund delt over 2.400 ganger. Nilssen mener det viser behovet for mer åpenhet rundt selvmordi samfunnet vårt. Innlegget er delt videre med Agderposten i samforståelse med Lars Emil Nielsen.

«Dette er selve definisjonen på meningsløshet» er en setning som har gått igjen denne uken.

På tirsdag tok vi farvel med et av de aller fineste menneskene på Sørlandet. Å miste ham til mørket er et ubeskrivelig og meningsløst tap.

Først og fremst for Lars Emil. For barna. For alle de nærmeste. Og så også for alle oss som kjente, beundret og var så glade i Petter.

Jeg hater det mørket som kommer og hvisker:

«Verden vil være et bedre sted uten deg. Problemene dine kan aldri løses. Du er helt alene. Og du gjør alle en tjeneste om du forlater livet nå!»

Vi snakker så ofte om selvmord som om det er et valg. Personlig tror jeg ikke selvmord er et valg. Ingen velger å få kreft. Og ingen velger mental sykdom.

Selvmord er sykdom.

Den kan komme snikende. Over natten. Eller som lyn fra klar himmel.

Vi driller og driller på førstehjelp. Plaster og bandasjer. Kjøle ned brannsår. Stoppe blødninger. Hjerte- og lungeredning. 2 innblåsinger. 30 kompresjoner. Men vi driller ikke mental førstehjelp. Lærer ikke å bandasjere tretthetsbrudd på sjelen.

Mental førstehjelp må inn på skoler, arbeidsplasser og legevakter. Vi må øve som Harry Potter og vennene hans på hva vi skal gjøre når mørket og håpløshetens Desperanter kommer for å suge livet utav oss. Øve på å kalle frem øyeblikk som er sterke nok å holde fast i. Øve på å minne oss selv om at mørket tar feil. Huske at det finnes løsninger. Perfeksjonere trylleformelen Expecto Patronum. Lysets håp som livreddende magi.

For vi er ikke alene når hver celle i kroppen vår skriker at vi er det. Alle menneskene som møter i en begravelse, vil mye heller møte opp for å avverge en begravelse! Vi må huske å si det til hverandre: Du er ikke alene! Og mene det. For for at de ordene skal bety noe, må vi våge både å stå i og snakke høyt om det vonde. Våge å be om hjelp. Våge å gi det.

Menn er mest utsatt for selvmord. Kjønnsroller sitter i kroppen lenge etter at de er skrevet ut av grunnloven. Menn skal være sterke. Fikse. Tåle. Så denne uken tok jeg praten med mine sønner:

«Hvis du noensinne føler at livet ikke er verdt å leve, hvis du noensinne vurderer å ta livet av deg selv, skal du huske denne samtalen. Du skal ringe meg. Og vi skal løse ting. Sammen!»

Vi kan alle bli bedre på å se og tåle oss selv og hverandre. Grave under overflaten. Bunnløs fortvilelse er tabu i samfunnet vårt. Vi snakker ikke om det. Vi holder fasaden. Som medmennesker kan vi gjøre mye med dette. Men vi trenger også et helsevesen som tar selvmord på større alvor.

«Selvmordstanker» sto listet opp som bivirkning på en medisin en nær venn nylig fikk skrevet ut for epilepsien sin. Under opptrappingen ble min venns tanker mørkere og mørkere. Hen gav beskjed, men fikk tilbakemelding om å holde ut. Det skulle bli bedre. Det ble verre.

På informasjonssiden til britisk helsevesen, står det under denne medisinen: «Advarsel! Ved selvmordstanker, kontakt sykehus for umiddelbar hjelp eller innleggelse».

På norsk helsevesens informasjonsside står det ingenting. Derfor var jeg dårlig forberedt da min venn plutselig mumlet, nesten som hen ikke ville jeg skulle høre det:

«Jeg er så redd! Jeg har sittet med kniven på håndleddet to ganger denne helga. Jeg vil ikke dø, men medisinene inne i hodet mitt sier at jeg skal gjøre det».

Her begynte kampen om å få hjelp. Neverologen henviste til psykolog i det øyeblikket han hørte hvor alvorlig situasjonen var. Da vi ringte for å spørre når min venn kunne komme til, fikk vi beskjed at ventetiden var tre måneder. Nevrologen sendte ny henvisning og understreket at dette var en akutthenvisining. Sykehuset (det samme sykehuset nevrologen sendte henvisningen fra) holdt på sitt. Tre måneder ventetid.

Det måtte tre(!) henvisninger og utallige telefoner fra helsepersonell til før min venn fikk snakke med et psykologisk team i en time. Da teamet endelig kom på banen, ba de min venn gjemme alle skarpe gjenstander og sendte hen hjem.

Et menneske med kniven på håndleddet, som sa hen ikke klarte å holde ut en time til uten hjelp, ble bedt om å vente tre måneder på time. Når pasienten endelig kom gjennom nåløyet, etter henvisning nummer tre, gikk de fem første møtene med psykolog til å fylle ut lovpålagte skjemaer. Ikke til hjelp. Den dyktige psykologen syntes dette var like frustrerende som pasienten.

Min venn trappet ned epilepsimedisinene og selvmordstankene forsvant etter noen uker. Hen var «heldig» og visste at årsaken var kjemisk og at det ville gå over. I tillegg hadde hen pårørende som var der. Hvert minutt. Dag og natt. En bekjent av meg mistet mannen til selvmord mens hun tok en kjapp dopause. Så her holdt vi åpen dør til do. Og nattevakt.

Familien vår har levd lenge med fysisk sykdom. Når et barn blir akutt fysisk syk, kommer en ambulanse eller jeg kjører til akutten, et helt team tar imot oss, og vi ser den aller beste siden av helsevesenet vårt. Hver gang. Også når det er falsk alarm. «Det er bedre at dere komme inn en gang for mye enn en gang for lite» får vi beskjed om. Uansett hvor ofte vi er innom.

De gangene jeg har vært pårørende når livstruende psykisk sykdom har rammet, har jeg sett en helt annen side av landet vårt. Da handler alt om skjema og kostnadseffektivitet, ikke om omsorg og livskvalitet.

Hvis vi mener at vi ikke har noen å miste, må vi klare bedre enn dette!

40 mennesker dør av epilepsi i Norge hvert år. Derfor blir dette tatt på alvor om en ringer 113 ved anfall.

Over 650 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år. At vi som fellesskap fremdeles ikke tar psykisk helsevern på større alvor, er for meg ufattelig. Å tro at vi sparer penger, som samfunn, på å bygge ned psykisk helsevern og la folk bare ha det vondt, er både umenneskelig og ineffektivt.

Denne uken tok vi farvel med Petter. Med musikk. Taler. Blomster. Fellesskap.

Hadde Petter selv vært der, hadde dagen vært perfekt.

Han var ikke det. Hovedpersonen manglet.

Hans død vil for alltid være meningsløs.

Tomrommet etter ham kan ikke fylles.

Men kanskje...

Kanskje kan Petter være den personen som gjøre våre ord om til handling når det gjelder forebygging av selvmord? Kanskje kan åpenheten Petter holdt fast i så lenge, bane vei for en ny åpenhet?

En åpenhet om det vi fremdeles ikke får til. Som samfunn. Og som enkeltindivider.

Jeg håper det.

For ingen av oss klarer å møte det mørkeste mørket alene. I alle fall ikke om vi ikke snakker med hverandre om det.

Trenger du noen å snakke med?

Mental Helse kan nås på 116 123 hele døgnet.

Røde Kors kan ringes på 80033 321.

Kirkens SOS: 22400040.