Når moralsk indignasjon får styre lovgivningen, går det som regel galt. Det er jeg redd også kommer til å gjelde avviklingen av au pair-ordningen.

Om tre uker er det definitivt over – fra og med 15. mars er au pair-ordningen i Norge historie. De drøyt 1.000 kvinnene som allerede har fått «au pair-visum», har to år på å komme seg ut av landet.

Ironisk nok var Norge blant de tre første landene som ratifiserte Europarådets avtale om au pair-plassering. Nå – drøyt 50 år senere - er vi det første landet som skroter ordningen.

Kulturutveksling var et sentralt argument for ordningen. Unge kvinner (det finnes selvsagt noen få eksempler på at også unge menn benyttet seg av ordningen) skulle bo hos en familie i ett år for å lære seg språk og kultur. Motytelsen var lett husarbeid og barnepass. Til glede for begge parter, var i alle fall meningen. Lenge var ordningen blendahvit - i den forstand at det var europeiske land som både sto som avsender og mottaker av au pairene.

Jeg hadde selv gode venninner som «dro ut» og sendte hjem brev med fargerike beskrivelser om familiens særheter og snåle oppgaver - som å stryke underbuksene til far i huset. Vi drev ikke med slikt i Odda - å stryke «undikker». Men så ble det vel en del av «kulturutvekslingen». En kulturutveksling som etter brevene å dømme besto av langt mer enn croissanter og fransk syntaks...

Blant de norske jentene som dro ut som au pair, var Eva Joly. Jeg har ikke noe belegg for å hevde at unge frøken Farseth var fattig og definitivt ikke ressurssvak. Men hun vokste opp på Grünerløkka med frisørmor og skredderfar, ikke akkurat høytlønnede statusyrker. På 1960-tallet var Løkka en fattig og trangbodd arbeiderbydel - og langt fra den hipster-bosetningen det er i dag. Eva var blant de få kvinnene som ble student (under 2800 kvinner begynte på høyere utdanning i 1962) - og blant de enda færre som reiste ut. Selvsagt er det ingen som har antydet at den kommende korrupsjonsjegeren ble utnyttet i den franske legefamilien - som hun senere giftet seg inn i. Like lite er det satt spørsmålstegn ved om Bærumsjenta Kaci Kullmann ble brukt som billig arbeidskraft under sitt år som au pair i Frankrike.

Først på 2000-tallet kom de filippinske kvinnene inn på den norske au pair-arenaen - og med dem påstander om utnyttelse, seksuell trakassering og slaveliknende arbeidsforhold.

Misbruk av au pair-ordningen er godt dokumentert både gjennom doktoravhandlinger, masteroppgaver og reportasjer i media. Det som ikke er dokumentert tilstrekkelig, er omfanget av misbruket. Det blir kasuistisk historiefortelling der kildene sjelden er åpne. Det betyr selvsagt ikke at misbruket er mindre alvorlig for dem det angår. Snarere tvert imot. Historier om lange arbeidsuker uten overtidsbetaling, «utlån» som kjøkken- og vaskehjelp til venninner, massasjetjenester til vertinnen - og i verste fall - seksuell utnyttelse.

Kulturutvekslingen er helt falt bort, hevder noen kritikere. Det er mulig de har rett i det. Men hva er i så fall kultur? Meningen er vel at au pairen skulle oppleve et noen lunde «normalt» norsk familieliv og ikke ta en master i strikking på Raulandsakademiet?

Det er åpenbart at så lenge visumet var knyttet til vertsfamilien og ikke til au pairen selv, kom hen i et uheldig avhengighetsforhold til vertskapet. En au pair som bor i et privat hjem og er prisgitt vertsfamilien, kan være i en sårbar posisjon. Men er det et godt argument for å avvikle hele ordningen? Eller blir det som å kappe av seg hodet fordi man trenger en hårklipp? Eller forby biler fordi bilen «misbrukes» til ruskjøring, fartslek og selvmordsvåpen av noen?

Kan det tenkes at man i stedet for å skrote ordningen, kunne endre den? Burde vi vurdere å styrke ordningen for å skape et bedre sikkerhetsnett for au pairen, og gi dem bedre vilkår og muligheter til å melde fra om misbruk og kontraktsbrudd? Jeg mener det. Og ordningen burde tvert i mot utvides til også å omfatte eldre som kunne tenke seg hjelp og bistand noen timer i uka mot å sørge for kost, losji, språkopplæring og «lommepenger». Slik reglene for au pair var, var dette en mulighet som svært få benyttet seg av, selv om det var lovlig. Kanskje fordi behovet var lite - eller mer sannsynlig - fordi så få visste om muligheten.

Behovet for lavterskelhjelp i hjemmet vil øke med eldrebølgen. Mange bor i lite hensiktsmessige eneboliger med god plass og ditto bistandsbehov. Andre trenger selskap og noen rundt seg. Det er ønskelig at så mange som mulig skal bo hjemme så lenge som mulig. Vi blir stadig eldre, kanskje friskere, men neppe sterkere. De kommunale helsetjenestene, både på institusjon og i privathjem, er allerede under press. Og i mangel av andre tilbud blir det ytt hjemmehjelpstjenester der det kanskje ikke er behov for det.

Kommunedirektøren i Arendal ble møtt med massiv motstand da hun hevdet at eldre måtte ta større del av ansvaret for sin egen alderdom - og at pårørende måtte vente seg større krav om innsats. Det er kontroversielt for oss som er oppvokst i en velferdsstat der vi er blitt ganske bortskjemte. Og hva med den stadig større andelen barnløse - hvem skal ta seg av dem? På en liten generasjon har andelen barnløse gått fra ni til 15 prosent. Den kommer ikke til å bli lavere.

«Vestkantslaveriets» avskaffelse har vært LO-sjef Peggy Hessen Følsviks kampsak det siste tiåret. Gjennom Hurdalsplattformen til regjeringen Støre fikk hun endelig sin seier. For man må vel kalle det en seier at man avskaffer en ordning som etter manges mening er gått ut på dato?

Det er ingen stor gruppe dette dreier seg om. Regelen er at en au pair kan være i Norge i maks to år. Andelen som får au pair-visum har sunket jevnt de siste årene. På det meste har det vært mellom tre og fire tusen personer. Til sammenligning var det, ifølge FriFagbevegelse.no, over 19.000 filippinske sjøfolk i den norske utenriksflåten i 2003.

Selv om det dreier seg om ganske få au pairer og enda færre norske vertsfamilier har forslaget - og nå vedtaket og gjennomføringen - av avviklingen av au pair-ordningen vakt et stort engasjement. «Alle» har tilsynelatende hatt eller kjenner noen som har hatt au pair. Da regjeringen sendte forslaget ut på høring i fjor, skjedde det noe oppsiktsvekkende. Det kom inn 62 høringssvar. Det er ikke spesielt mye. Men det spesielle er at over halvparten av dem kom fra privatpersoner - og en god andel av dem var eller hadde vært au pair i Norge. At utenlandske statsborgere utgjør en så stor del av høringsrespondentene er ikke vanlig. Like fullt naturlig.

Det er faktisk dem det i første rekke angår. De norske familiene kan skaffe seg «hushjelp» fra fattige EØS-land uten noen krav verken til kulturintegrering, språkopplæring eller minstelønn. Det er de filippinske kvinnene som «rammes». Men ganske typisk har den norske debatten i liten grad tatt deres perspektiv. Hvorfor kommer de? Hva vil de oppnå - og hva skjer etterpå - når de kommer hjem?

Det minner meg ikke så rent lite om surrogatidebatten som pågikk for noen år siden. I løpet av en femårsperiode skrev jeg mye om surrogati, var hyppig i India - og fulgte kvinnene over flere år. Noen har jeg fortsatt kontakt med. Den gang var det fattige indiske kvinner som var gjenstand for den intellektuelle elitens omsorg. Surrogatene (de indiske, men ikke de amerikanske, israelske eller canadiske) var fattige og trengte beskyttelse. De var åpenbart ikke i stand til å til å ta egne beslutninger eller bestemme over egen kropp. Nå kan det være mange gode grunner til å forby surrogati, men kvinnens inntektsgrunnlag er ikke en av dem.

Da India senere la ned forbud mot at utenlandske statsborgere brukte indiske kvinner som surrogatmødre, stilnet debatten. Det betyr selvsagt ikke at barnløse nordmenn har sluttet å benytte seg av surrogati. «Markedet» har bare flyttet på seg. Før Russlands invasjon var Ukraina hot. Nå er det mange som reiser til Colombia og Mexico. Sannsynligvis er det bare et tidsspørsmål før Afrika blir en surrogatidestinasjon. De som har ressurser, finner alltid veien. Og «marked og behov» oppstår med eller uten lovregulering.

Slik er det også med de filippinske au pairene. De vil ikke la være å reise ut for å tjene penger fordi Norge stenger dem ute. På samme måte som det, ifølge arbeidsrettsjurister, ikke er noe i veien for at norske familier skaffer seg barnepassere og hushjelper fra EØS-land på enda dårligere vilkår enn det au pairene får i dag. Og - ja! Det finnes europeiske land med langt lavere BNP per innbygger enn Filippinene.

Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita, har flere ganger tatt til orde for at au pair-ordningen bør anerkjennes for det hun mener den er, nemlig arbeidsinnvandring. Det er én vei å gå. Men da risikerer man selvsagt at man tapper land for arbeidsressurser de trenger selv. For er du arbeidsinnvandrer kan du være så lenge du vil. Er du au pair skal du hjem etter to år.

En annen kunne vært å regulere ordningen bedre. Med bedre kontroll av vertsfamilier - og lavterskelordning for varsling av kontraktsbrudd. Men i Norge velger vi altså å vrake ordningen uten en gang å diskutere alternativer eller forbedringer.

Det ligger en klam eim av moralisme over vedtaket. Det skal være skamfullt å ha hjelp i huset - og enda mer skamfullt å yte slik hjelp.