Etter en sommer med habilitetstrøbbel, aksjehandler og et simpelt tyveri i rikspolitikken, budsjettsprekker, kostnadsoverskridelser, byggesaksurr og konkurs-anmeldelse i lokalpolitikken – i tillegg til strømpriser som ingen forstår noe av, galopperende prisstigning, stadig nye rentehopp, økende forskjeller og varsler om at det kommer til å bli enda tøffere til vinteren, er det trolig mange som nærmer seg valglokalet som om det skulle være et reality-show på TV: Nå handler det først og fremst om hvem som skal ut.

Likevel: alt tyder på at vi fortsatt har tillit til våre politikere – og til hverandre. I hvert fall om vi skal ha tillit til den store tillitsundersøkelsen som ble presentert under Arendalsuka. Undersøkelsen viser at syv av 10 har tillit til Stortinget, mens seks av 10 har tillit til det lokale kommunestyret. Tallene har vært påfallende stabile gjennom de seks årene undersøkelsen er blitt gjennomført.

I Norge krangler vi i liten grad om fakta. Vi kan være uenige om boplikt og glassheis, eiendomsskatt og bomringer, vekst og vern. Men det er stort sett fordi vi har ulike vurderinger av hvordan politiske valg påvirker samfunnet. I norsk politikk, og ikke minst i lokalpolitikken, er det i realiteten liten uenighet om de langsiktige målene. Vi er stort sett enige om hvor vi vil – men uenige om hvordan vi kommer dit. I all hovedsak tror politiske motstandere godt om hverandre.

Vi kan ikke ta det for gitt at det forblir slik. Sosiale medier flommer over av beskyldninger, påstander og karakteristikker av ulike partier og politikere som er helt uten hold i virkeligheten. I en verden der vi alle er blitt våre egne redaktører, forsvinner minimumsstandarden for hva som er mulig å komme til orde med i det offentlige rom. Noe av det publiseres også i leserbrevspaltene, fordi redaktører frykter å bli anklaget for sensur om de redigerer bort de mest fantasifulle påstandene noen mener seg tjent med å fremsette i den politiske debatten. Og den dagen vi ikke har en felles oppfatning av hva som er sant og usant, den dagen forvitrer også grunnmuren i demokratiet – som alltid må være en opplyst befolkning.

Demokratiet forutsetter kritiske røster og en opposisjon. Noen må utfordre dem som sitter med makt og ansvar. Men all konstruktiv maktkritikk må bygge på fakta. Når usannheter og mistenkeliggjøring av andres motiver bidrar til mobilisering av motstand og engasjement, er det et stort tap for demokratiet. Det undergraver tilliten, selve limet, i samfunnet.

Sosiale medier gjør det neppe enklere å være politiker. Den som flagger standpunkt som mobiliserer motkrefter, vil ofte oppleve det som om det utløses en storm av protester, selv om det bare skulle være en liten håndfull av aktivister som ytrer seg. Dermed blir det vanskeligere å fremme dristige, nytenkende forslag i valgkampen. Det kan igjen føre til at velgere føler seg ført bak lyset, fordi de kan oppleve at politikken som føres etter valget er en helt annen enn den mange velgere oppfattet at ble lovet før valget.

Det er sjelden noen snakker i valgkampen om økte bompenger, høyere skatter eller kutt i tilbud til barn, unge eller eldre. Politikernes felles strategi er tilsynelatende å love mer til alt og alle, uten å si noe om hva som i så fall må prioriteres ned. Det gjør det vanskeligere å være velger før valget – og vanskeligere å være politiker etter valget.

Over tid kan det også bidra til å undergrave tilliten til partier og politikere. Det skaper også rom for partier og lister som først og fremst er opptatt av enkeltsaker. I Arendal kan man for eksempel velge mellom 15 ulike lister i kommunevalget i år. I fylkestingsvalget har vi 20 lister å velge mellom. Om alle skulle bli representert i kommunestyrer og fylkesting, ville det være svært vanskelig å etablere stabile flertall som kan føre en forutsigbar, langsiktig og helhetlig politikk. For oss velgere blir det enda mer uoversiktlig når vi går inn bak forhenget i stemmeavlukket.

Mange av oss stemmer uten å ha satt oss veldig godt og dypt inn i sakene. Dette er jo demokratiets styrke – og sikkert også svakhet. Det stilles veldig små krav til oss som skal stemme. Vi må møte opp og delta. Når stemmen slippes ned i stemmeurnen, teller alle stemmer like mye – uavhengig av innsikt, engasjement og kunnskapsnivå.

Vi trenger færre politikere som snur kappen etter vinden, men flere som tar ansvar og som våger å ta krevende valg – uavhengig av aksjonsgrupper og Facebook-kverulanter. Det er det som bygger tillit over tid.

Vi får de politikerne vi fortjener, heter det. Og mandag er det en felles oppgave å gjøre oss fortjent til å velge dem som skal styre fylker og kommuner de neste fire årene.