Ben Foyle. Sier navnet deg noe? Mange husker han kanskje fra spennende programmer på TV under vignetten «Et enklere liv».

I et av programmene besøkte han den norske flotte kvinnen Randi Skaug på Naustholmen i Steigen. Skaug var den første norske kvinnen som besteg Mount Everest, og hun er ikke snauere enn at hun kjøpte hele holmen hun bor på, da denne var til salgs. Hver dag starter hun med et smil, og sier til seg selv «be happy, du har bare dette livet». Hver kveld teller hun opp tre gode ting som har skjedd i løpet av dagen, og disse tre tingene er ikke vanskelig å finne. For Randi Skaug. Jeg er en av mange, som så dette programmet og ble bergtatt.

I min forrige kronikk om flaks skriver jeg at vi liker positive mennesker; de er ofte utadvendte og hyggelige og griper muligheter som dukker opp. Så også med Randi Skaug. Folk strømmer til hennes foredrag, med rette. Vi liker folk som mestrer og har suksess, spesielt hvis de er jordnære og ikke «høye på pæra». Egenskaper som positive forventninger, evnen til ikke å gi opp og har god tro finner vi også som egenskaper hos personer med såkalt flaks. De positive egenskapene har naturligvis en sammenheng med både arv/genetikk og miljø.

Jeg ser betydningen av positive tanker og forventninger, men selv om Randi Skaug bor på og eier en fantastisk øy er det fremdeles slik at «No Man is an Island». (Jeg hevder ikke at Randi Skaug bor alene hele tiden, hun har mange besøk og hun har også tatt sosialt ansvar for mennesker som sliter). Vi lever ikke alene, bare for oss selv, uforstyrret av livet rundt oss. Hvordan våre dager forløper seg avhenger av oss selv, mennesker vi omgås og ikke minst hvordan samfunnet vårt fungerer. Hva slags mennesker møter vi på vår vei? Og hva kan det bety for oss? Vi kan ta et langt steg tilbake tidsmessig for å illustrere et eksempel. Victor Hugos bok «De elendige» fra 1862 beskriver et møte mellom to mennesker med potensial til å forandre et menneskes liv.

Jean Valjan er nettopp løslatt fra fengsel, og vet ikke hva han skal gjøre av seg. På stedet er det en biskop (som av alle ting kalles Bienvenu, som betyr velkommen) som inviterer han inn i hjemmet sitt. Om natten våkner den tidligere innsatte, stjeler to sølvlysestaker og rømmer fra boligen. Politiet oppdager mannen der han løper av sted med de to lysestakene og bringer han tilbake til bispegården. Til politiets store overraskelse blir det ingen anmeldelse fra biskopen, men i stedet sier biskopen til politiet at de var en gave og henvender seg deretter til mannen og gir han en tredje lysestake. Du glemte denne, sier biskopen. Politiet må slippe mannen, og Hugo viser i fortellingen hvilken kraft det kan ligge i godhet (selv om noen vil kalle det naivitet). Da Jean Valjean skal dø er det nettopp lysestakene som lyser for han ved dødsleiet. Biskopens godhet var med å forvandle en tøff kriminell til et modent og omsorgsfullt menneske.

Gode mennesker kan endre menneskers liv. Og noen ganger trengs disse gode menneskene mer enn noen gang når et samfunn bryter sammen. Jeg skal gi et annet eksempel tatt fra virkeligheten;

Ved Sunset Park i Brooklyn leker barn. Det er snart tid til å dra hjem. En av barna, en glad jente på syv år, bor sammen med mammaen og pappaen sin like ved. Da hun kommer hjem denne dagen opplever hun det er en annerledes stemning i huset hvor det ellers har vært mye latter og glede. Pappaen som er entreprenør, er denne dagen sint og moren gråter. Det er 24. oktober 1929. Barnet forstår ikke så mye annet enn at noe er galt. Men da 29. oktober kommer, som i ettertid er blitt kalt Black Tuesday var livet til den lille familien i Brooklyn snudd opp ned. Krakket som innledet en finanskrise, gjorde at far i huset mistet alt han eide. Folk kastet seg ut fra skyskrapere og det var kaos overalt, og næringslivet opplevde en konkursbølge. Den økonomiske veksten var over og folk var i panikk. I situasjonen som oppsto, ble jentebarnet etter en periode satt på Den norske Amerikalinje uten sine foreldre, på vei fra New York til Kristiansand.

Hvilke livsløp mennesker får, henger også sammen med samfunnsbetingelsene vi er en del. Vi får ikke alltid som fortjent. Mange sykdommer oppstår ofte på grunn av årsaker vi ikke råder over, som oppvekst, arv, ulykker og/eller uvitenhet. Det er ikke alltid like lett å ha positive tanker og bruke slagordet «be happy» uten mat på bordet og du ikke får betalt strømregningene. Eller at samfunnet opplever økonomisk kollaps. Hjernen er jo et utrolig finstemt «apparat» som skal håndtere både nerveimpulser, hormoner, baner, sentre, proteiner og signalmolekyler og mye, mye mer. Alt utenfor vår kontroll. Men noe kan vi til en viss grad kontrollere eller i det minste justere og gi fokus. Våre forventninger.

En som definitivt ikke har lyst sinn og positive forventninger finner vi i fortellingen om «Historien om hammeren». Hovedpersonen her roter det skikkelig til for seg selv; her er fortellingen:

En mann ville henge opp et bilde. Han har en spiker, men ingen hammer. Naboen har en. Altså beslutter mannen at han vil gå over til naboen for å låne hans. Men så får han betenkeligheter; sett at naboen ikke vil låne meg hammeren? Så går tankene litt i spinn …

I går nikket han bare flyktig til meg da jeg hilste på han. Mannen med spikeren og uten hammer blir mer og mer irritert. Hva er det han innbiller seg? Hvis noen vil låne verktøy av meg hadde jeg naturligvis lånt bort hammeren med en gang. Så hvorfor vil han ikke låne meg hammeren sin? Hvordan kan avslå en sånn tjeneste. Å så innbiller han seg at jeg er avhengig av han bare fordi han har en hammer. Mannen styrter over til naboen og ringer på døra. Naboen åpner, men før han rekker å si god dag skriker mannen; bare behold hammeren, din …! Vi vet lite om mannens arv og miljø og tidligere erfaringer som fikk han til å handle slik han gjør. Og dette er jo også en karikert historie. Men kanskje er den litt gjenkjennbar for noen hver, dog i mye mindre skala.

Ben Foyle. Mannen som lager fantastiske programmer under vignetten «Et enklere liv», møtte i et av programmene Randi Skaug som starter dagen med et smil, har positive forventninger til dagen, og har livsmotto «be happy, du har bare dette ene livet». Dama er ingen «hvemsomhelst». Hun står som en bauta når vinterstormene inntar Steigen og Naustholmen, men også i roligere tider hvor stedet er en fredens perle i en urolig verden. Jeg spør i overskriften «med tro og vilje er alt mulig»? Neppe, mener jeg, men man kan kanskje komme et stykke på vei? Eller hva tror du som leser?

Noen ganger går det godt.

Lurer du på hvordan det gikk med det lille pikebarnet som ble sendt alene over Atlanteren i to uker fra New York til Kristiansand? Kanskje en kunne tenke seg en slik hendelse satt varige spor. Til en viss grad fulgte hendelsen med hele livet, men det heldige, eller skal vi si flaksen for barnet, var at hun hadde et lyst sinn, trolig genetisk betinget, kom til en god omsorgsperson og hadde en fin oppvekst hos sin tante på Frivold i Grimstad. Som voksen brukte hun aldri slagordet «Be happy», men levde det ut i praksis. Jeg vet det, fordi det var min mor.

Elisabeth Kjølsrud,

Dr.philos. og tidligere leder i Rådet for sykepleieetikk. Kursarrangør/foredragsholder og skribent