De er oppført med tre års mellomrom, og slående like utvendig. Jeg oppdaget St. Gertrud en dag jeg satt og bladde i Jan Lindland og Hans Olaf Aanensens fine bok om kirkebasaren i Arendal. De to var sentrale i gjenoppbygging av basaren i Friergangen – den sto ferdig i 2006 – og har i boken trukket linjer til basarer og kirker vi kan sammenligne oss med. Bildene av St. Gertrud forteller om et svært nært slektskap. Så har også arv og miljø gitt dem felles alderdomsutfordringer. Også her i St. Gertrud har murene forvitret. Det har foregått renovering i flere omganger, sist i 2011, da mørtelen i tårnet var smuldret opp og mursteinen hadde slått sprekker helt opp til spiret.
Tårnet strekker seg 88 meter oppover, og hilser over Skagerrak, til Trefoldighetstårnet, som også er 88 meter høyt, smuldrende mørtel og sprekker i muren der også. Sikringer rundt bygget og sluser inn til inngangsdørene bærer bud om at et større restaureringsarbeid ligger foran oss.
Vi kaller hverandre søsterkirker; ikke fordi vi ennå har blitt så godt kjent med hverandre, men fordi vi er i slekt, helt fra tegnebrettet av. Og på underlig vis kjennes dette slektskapet nært og fint; som om vi er bundet sammen av en hånd og en penn som ville at vi skulle oppleve samhørighet. Det er for øvrig ikke bare vegger og tårn som gir den opplevelsen; alt som skjer her inne er jo nært beslektet med vårt kirkeliv. Mens tonene synger fra orgelpipene her i St. Gertrud, står nå palmeprosesjonen klar i våpenhuset i Trefoldighet, før orgel og menighet hilser tilbake med «Hosianna, Davids sønn!»
Det er ikke lenge siden jeg var her sist. For fire uker siden satt hele konfirmantkullet i Trefoldighet i benkene her og fikk høre om både Otzen og Fürst, om konfirmanttid i Hamburg (i 1902 var St. Gertruds konfirmantkull på 1688!) og vårt vennskap med denne menigheten. Derfra gikk vi pilegrimsferd gjennom byen, først til St. Jakobi, selve pilegrimskirken, der veiskiltet utenfor setter oss i forbindelse med hverandre. Det er 1418 km til Trondheim via Fredriks havn, får vi vite. Innom St. Petri, som ligger midt i bykjernen, med ansiktet vendt mot byens Rathaus. Videre til Hamburgs tidligere hovedkirke St. Nikolai, som i dag står der som en utbombet ruin, og fører oss inn i dialog med en fortid som ikke må glemmes. Sterkt og brutalt vitner det svarte tårnet om de alliertes bombing av Hamburg i juli 1943 under den såkalte Operasjon Gomorra. 37.000 mennesker ble drept og 60 prosent av byens hus ødelagt. Litt lenger vest venter Michelkantor og nordmann Magne H. Draagen. På klingende møredialekt ønsker han oss velkommen til barokkirken St. Michaelis med en liten, eksklusiv konsert på galleriet, og en levende fortelling om byen og kirken, der hans forgjenger C.P.E. Bach en gang var den store kirkemusikeren. Vår vandring ender nær Elbens bredd, der Sjømannskirken har stekt vafler og lar oss hvile ut etter vandringen. Mye kunnskap og 5 pilegrimsstempel rikere – alle kirkene har stemplet våre pilegrimspass – har vi trådt inn i en levende sammenheng og dialog, som innbyr til videre samtale.
St. Gertrud i dialog med oss, fra plantegninger, murstein og kobberbeslag, til luthersk tradisjon og tro. – St. Petri midt på torvet, i «samtale» med rådhuset.
Trefoldighetskirken på samme måte, i dialog med sin by og sine omgivelser. Den står jo også slik, vendt mot Arendal kultur- og rådhus. Man kan undre seg over hva de har å si til hverandre, disse to markante, og markant forskjellige, bygningene; den ene i glass og stål, og med rundbuens omsluttende form, den andre med nygotikkens strekk oppover. Men dialogen mellom konge og kirke som startet med Kristenretten fra Moster i 1024, er ikke brutt. Kristenretten feirer 1000-års jubileum i år og forteller om samarbeidet som startet den gang: «Det var kyrkja som styrte den åndelege delen av samfunnet, medan kongen styrte den verdslege delen. Difor var det kyrkja som ga kristenrettsreglar. Men på byrjinga av 1000-talet i Noreg var kyrkje- og kongsmakt som statsmakt enno bare i støypeskeia. Difor var kristenretten på Moster eit samarbeidsprosjekt. Det var biskop Grimkjell som laga kristenretten, medan det var kong Olav den heilage som sikra at den vart vedtatt,» kan vi lese på jubileumssiden moster2024.no. I dialogen og samarbeidet ble det blant annet slått fast at alle mennesker har like stor verdi.
At vi som samfunn skal ta vare på de svakeste. -At vi underveis i livet trenger hvilesteder, der vi blir tatt vare på og får puste ut. Kong Eystein fulgte opp Mosterloven og bygde hvilested på Hjerkinn på Dovrefjell; sælehus ble det kalt, for alle pilegrimer som skulle over fjellet til Nidaros. Selv om arbeidsoppgavene utøvd fra kirke og rådhus er ulike, hviler de fra begynnelsen av på Grimkjell og Olavs 1000-årige vedtak om at vi som fellesskap skal ta ansvar for hverandre. Fortsatt har vi viktige fellesoppgaver og samarbeidsansvar. Rådhusets tale klinger fra saksutredninger og innstillinger, kirkens fra prekestol og kirketårn.
– Ja, jeg tenker at klokkespillet i Trefoldighetstårnet, og tanken bak melodiene, er med i samtalen, for eksempel gjennom «Mitt lille land» da Ole Paus døde, og Ukrainas nasjonalsang hver dag kl. 12.00.
Palmesøndag satt jeg midt i St. Gertrudskipet og så opp i en hvit hvelving. De syntes kirken var for mørk, og malte taket hvitt, og moderne led-lamper bringer lyset inn i buer og kroker, og lar de fine detaljene tre frem.
– Det er et kult sted å være!
Det sa Kristine Stavås Skistads trener, Lage Sofienlund, til NRK forleden, da de begge ble intervjuet etter verdenscuprennet i Drammen tidligere i mars. Mellom slagene fikk Skistad lade opp i det aller helligste, i Bragernes kirke. Hun ga til kjenne at det ikke var første gang.
– Vi har fast hvilestasjon i kirken, så det er tradisjon det nå.
Man trenger ikke være toppidrettsutøver for å kjenne behov for et hvilested, tenker jeg fra min kirkebenk. Fra prekestolen gjenkjenner jeg påskebudskapet om nåde og fred. – Og jeg og takker for vår konge som med så klare ord har gjentatt Mosterloven: Alle mennesker har like stor verdi.
