Ivica Cvetanovski
Ivica Cvetanovski

Forbrytelse uten straff

Ennå er det ikke en forbrytelse å ødelegge jordkloden. Men det er forbudt å stjele et eple.

«Hvordan kan dere leve med å forsvare forbrytere»? Det er ikke så sjelden advokater får krydret selskapslivet med det spørsmålet. I dag har jeg har lyst til å stille et spørsmål tilbake: Hva om du og jeg, her og nå, er vitne til den største forbrytelsen – og er skyldige i å la det skje? Kan vi i så fall leve med det?

Spørsmålet er selvsagt en «partykiller». Den ubehagelige sannheten. Som er så overveldende å forholde seg til. Så fristende å fortrenge. Men som fortsetter å trenge seg på. Fordi alvorlige ødeleggelser av jordens økosystemer stadig fortsetter. Fordi de globale klimagassutslippene stadig øker. Vi er i ferd med å ødelegge jordkloden.

En vanlig dag på jobben i 2009 satt den anerkjente britiske advokaten, Polly Higgins, i Royal Courts of Justice i London og så ut av vinduet. Higgins representerte en mann som var blitt alvorlig skadet på jobb. Nå ventet de i stillhet på at dommerne skulle ta plass. Jorden er også alvorlig skadet, tenkte Higgins, mens hun hvilte blikket på trærne utenfor. Jordkloden trenger en god advokat. Tanken forandret livet hennes.

Higgins begynte jakten på juridiske verktøy for å bekjempe alvorlig ødeleggelse av økosystemene i retten. Men fant dem ikke. For til tross for at det allerede finnes et omfattende lappeteppe av klima- og miljølovgivning i mange land, konstaterte Higgins at eksisterende regelverk ikke har muskler til å stoppe den systematiske ødeleggelsen av jordkloden.

Retten til liv er den mest fundamentale av menneskerettighetene. Å krenke et menneskeliv er en forbrytelse. For Higgins ble det klart at det nødvendige juridiske redskapet for å stoppe massiv ødeleggelse av liv og livsgrunnlaget på jorden, er å definere slike ødeleggelser som en forbrytelse med straffansvar for enkeltpersoner som er ansvarlige på overordnet nivå. Ideen «Ecocide» - «naturmord» tok form.

I april 2010, mindre enn et år etter at hun tittet ut på trærne fra retts- salen i London, innga Higgins lovforslaget «Ecocide law» til FN.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Lovforslaget oppstiller Ecocide som en internasjonal forbrytelse med hjemmel i Roma-statuttene, sammen med forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, aggresjonsforbrytelser, og folkemord (Genocide). Det innebærer at enkeltpersoner som har overordnet ansvar for beslutninger som påvirker store menneskegrupper og landområder, og som leder til Ecocide, kan pågripes og idømmes straff ved den internasjonale straffedomstolen.

Hva er forbrytelsen Ecocide? I lovforslaget defineres Ecocide slik:

«Ecocide is the extensive damage to, destruction of or loss of ecosystem (s) of a given territory, whether by human agency or by other causes, to such an extent that peaceful enjoyment by the inhabitants of that territory has been or will be severely diminished.»

Som eksempler på Ecocides som pågår i dag, nevner Higgins storskala bruk av land ødelegger habitater, slik tilfellet er for de fleste tropiske regnskoger. Signifikant forurensing, som massive utslipp av klimagasser fra industriell virksomhet. Farlig industriell aktivitet hvor hele landskap ødelegges. Som oljeutvinningen fra tjæresand i Canada.

I tillegg til at menneskeskapt Ecocide etableres som en forbrytelse, oppstiller lovforslaget også en juridisk plikt for det internasjonale samfunn til å hjelpe («duty of care») når det oppstår naturkatastrofer og for å hjelpe med å forebygge slike.

I 2015 ser Higgins et momentum for å få forslaget på bordet i FN. Det som skal til er at et av de 122 landene som har signert Roma-statuttene, skal fremme forslaget. Som for eksempel Norge. Forslaget må få støtte fra 2/3 av traktatpartene for å bli vedtatt. Målet er at ecocideloven skal tre i kraft i 2020.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Samtidig med at hun fremmet forslaget til Ecocide law, utga Higgins den prisbelønnede boken «Eradicating Ecocide», hvor hun utreder grunnlaget for loven nærmere. Hun peker blant annet på at gjeldende selskapsrett pålegger selskapene en juridisk plikt til å maksimere profitt for sine eiere. Dette har på mange måter tjent oss vel, men gir ikke grunnlag for å vektlegge konsekvensene.

Ecocide law vil ha rang over nasjonal selskapslovgivning og gi et juridisk grunnlag for å veie hensynet til menneskeheten og jordkloden tyngst når det fattes beslutninger.

Higgins gjør en tankevekkende sammenligning ved å gå 200 år tilbake i tid, til den britiske filantropen og politikeren, Wilber Wiberforce. Han fremmet forslag om å forby slaveri med den begrunnelse at slaveri var moralsk galt.

Wiberforce ble møtt av massive og tunge motargumenter; slaveriet er nødvendig, etterspørselen vil ikke kunne dekkes dersom slaveri forbys og forbud vil forårsake økonomisk kollaps. Tre hundre store selskaper som baserte sin drift på slaveri, argumenterte for at utfordringen best kunne løses ved selvregulering, ved å sette tak på antall slaver og innføre omsettelige kvoter og ved forbedring av slavenes forhold. Lyder kjent?

Likevel, to dager før Wilberforce døde, vedtok det britiske parlamentet å forby slaveri. Kraften i ringvirkningene fra denne loven kjenner vi.

Higgins fremhever at ingen av de tre hundre selskapene måtte legge ned driften som følge av forbudet mot slaveri. De kritiske faktorene for dette resultatet var bruk av subsidier og andre støttemekanismer som løftet industrien gjennom paradigmeskiftet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Higgins, som erklærer seg pro-profitt, mener at Ecocide law på samme måte vil stenge døren for livsdestruktiv aktivitet og gi ny åpning for livsaffirmerende aktivitet.

Jeg mener Norge bør påta seg en pådriverrolle for å fremme og drive gjennom forslaget til Ecocide law i FN.

I Sverige har Miljøpartiet allerede fremmet et slikt forslaget for Riks- dagen, og Higgins møtte nylig den svenske klima- og miljøministeren under sin intensiv for å aktivere statsoverhoder til å fremme forslaget for FN i 2015.

Selvsagt møter en så radikal idé som Ecocide law mange motforestillinger og motargumenter, både av politisk og rettslig karakter. Men jeg har til nå ikke støtt på noen som fremstår som uløselige eller tunge nok til å oppveie den betydning Ecocide Law kan få for menneskeheten og livet på jorden.

Det er en grunnleggende forskjell på å pålegges ansvar for å betale for forurensing i etterkant og å bli idømt straff. Erstatningsprinsippet signaliserer at handlingen aksepteres, så lenge man betaler for den. Straff viser at samfunnet ikke tillater handlingen og vil forhindre at den skjer.

En vedtakelse av Ecocide law vil etter mitt syn også uttrykke et paradigmeskifte i verdenssamfunnets forståelse av jordklodens levende systemer og den «levende jordklodens» iboende verdi.

Jeg tror dette er den fremvoksende forståelse også i den vestlige verden og en nøkkel for å løse den dype krisen vi har satt oss i. Fordi opplevelsen av den levende jordkloden berører oss i hjertet og aktiverer vårt etiske kompass.

Det er valgår. Ecocide law bør være en gavepakke til norske visjonære politikere på leting etter en kraftfull idé. Vi er mange som føler oss maktesløse og handlingslammet. Men makt har vi. Og noe kan vi gjøre. Vi kan ta stilling.

Jeg vil utfordre Agderpostens lesere til å ta stilling til forslaget om Ecocide law. Hvis du tror på det, si det høyt. Send en e-post til våre politikere; til klima- og miljøministeren, til Agderbenken og lokale ledere, for å nevne noen.

Når vi skal stå til rette for de kommende generasjoner, vil vi alle trenge en god forsvarer.

Marianne Rodvelt

Marianne Rodvelt: Advokat i egen praksis (Grimstad).

Har bred erfaring fra tidligere arbeid med bedrifters samfunnsansvar, klima- og miljøkommunikasjon.