MEKTIG: Ieva Berzina-Rosova framhever den store og rike klangen i Trefoldighet-orgelet, samt et digitalisert registreringssystem som gjør at hun kan spille uten bruk av en assistent til å håndtere spakene. Foto: Tarald Reinholt Aas

Å få 3.900 orgelpiper til å synge, falt lett for Ieva Berzina-Rosova (52).

Arendal.NÅ kl 12:

– Hva gjør man ikke for folk og fedreland

Tekst og foto: Tarald Reinholt Aas

Torsdag morgen sto Ieva Berzina-Rosova opp i Arendal. Hun søkte opp Latvias nasjonalsang på YouTube og trykket på «play». Hun begynte å gråte.

– Det rørte det dypeste i meg, sier 52-åringen, som har bodd 22 år i Norge.

Hun tenkte på foreldrene sine – på faren, som ble født i 1928, da Latvia hadde sin første periode som uavhengig land. Og på moren, som ble født i 1943 og fikk en barndom preget av okkupasjonsårene.

18. november er Latvias nasjonaldag.

Vi spoler noen timer fram, til orgelbenken i Trefoldighetskirken.

Ieva Berzina-Rosova, til daglig kantor i Øyestad menighet, lar fingrene hvile på den nederste av de tre manualene på kirkeorgelet.

I ryggen har 52-åringen de 3.900 pipene til det tyskbygde Mühleisen-instrumentet, et av landets største. Hun har brukt dager på å spille seg inn.

– Et fantastisk instrument, fastslår den latviskfødte organisten.

– Dette bildet er til den latviske ambassaden, sier Christin Bjerke og løfter mobiltelefonen.

– Ambassaden?

– De følger med, svarer vennskapsby-koordinatoren i Arendal kommune.

Arendal har nemlig en vennskapsby i Latvia. Rezekne, heter den.

Under oss siger arendalitter inn på kirkebenkene. Normalt kommer et sted mellom 20 og 40. De er der for lunsjmessen, og for kaffen og kakene etterpå.

– Mange er kjente fjes, sier prost Jorunn Raddum til Agderposten:

– Lunsjmessene er noe ekstra. Et sosialt fellesskap.

Én ting er at 18. november er datoen da Latvia, i etterdønningene av første verdenskrig, erklærte seg selvstendig fra Russland. Men også Arendal har bånd til Latvia, gjennom et by-vennskap som har vart siden 1993.

Tidligere i høst reiste deler av formannskapet i Arendal til Rezekne, i forbindelse med en ny, fireårig samarbeidsavtale mellom de to byene.

Men nå gjør organisten seg klar.

Ieva Berzina-Rosova ber høflig Agderposten trekke unna så hun kan vie all sin konsentrasjon til instrumentet.

Repertoaret for dagen er klassiske komponister fra hjemlandet – Lūcija Garūta (1902- 1977) og Jazeps Vītols (1863-1948), og nålevende navn som Aivars Kalējs ​ (født 1951) og Andrejs Selickis (født 1960).

På signal får Ieva de opp mot fire meter høye orgelpipene til å synge.

Så er det prost Jorunn Raddum som spiller opp.

Hun trekker fram det flere hundre år lange vennskapsforholdet mellom Norge og Latvia, og temaet «velsignelse»:

– Vi må ikke forstå det slik at å være velsignet betyr et liv uten bekymringer, sorger og nød. Det vet det latviske folk mye om, slik vi også vet noe om det her i Norge, hva krig er; hva nød er, sier Raddum til de rundt 30 tilhørerne.

På et tidspunkt står Ieva Berzina-Rosova ved prostens side. Hun, som inntil da har latt orgelet tale for seg, synger nå selv med klar røst:

– Dievs, svētī Latviju! Mūs' dārgo tēviju …

På norsk: Gud signe Latvia, vårt kjære fedreland.

– Det var rørende. Dette ble en spesiell dag, forsikrer 52-åringen ved lunsjmessens slutt.

Hun har aldri før hørt noen synge nasjonalhymnen solo, inntil hun selv gjorde det. I hjemlandet synger man helst i kor.

– Men det er som du sa, sier Ieva henvendt til kommunens koordinator for by-vennskapet, Christin Bjerke:

– Hva gjør man ikke for folk og fedreland.

Vil du videre i døgnet? Gå til klokken 13.