Arendal.NÅ kl 12:
– Hva gjør man ikke for folk og fedreland
Denne saken er del av reportasjeserien Arendal.NÅ – 24 glimt fra et døgn i november. Alt starter her.
Torsdag morgen sto Ieva Berzina-Rosova opp i Arendal. Hun søkte opp Latvias nasjonalsang på YouTube og trykket på «play». Hun begynte å gråte.
– Det rørte det dypeste i meg, sier 52-åringen, som har bodd 22 år i Norge.
Hun tenkte på foreldrene sine – på faren, som ble født i 1928, da Latvia hadde sin første periode som uavhengig land. Og på moren, som ble født i 1943 og fikk en barndom preget av okkupasjonsårene.
18. november er Latvias nasjonaldag.
Vi spoler noen timer fram, til orgelbenken i Trefoldighetskirken.
Ieva Berzina-Rosova, til daglig kantor i Øyestad menighet, lar fingrene hvile på den nederste av de tre manualene på kirkeorgelet.
I ryggen har 52-åringen de 3.900 pipene til det tyskbygde Mühleisen-instrumentet, et av landets største. Hun har brukt dager på å spille seg inn.
– Et fantastisk instrument, fastslår den latviskfødte organisten.
– Dette bildet er til den latviske ambassaden, sier Christin Bjerke og løfter mobiltelefonen.
– Ambassaden?
– De følger med, svarer vennskapsby-koordinatoren i Arendal kommune.
Arendal har nemlig en vennskapsby i Latvia. Rezekne, heter den.
Under oss siger arendalitter inn på kirkebenkene. Normalt kommer et sted mellom 20 og 40. De er der for lunsjmessen, og for kaffen og kakene etterpå.
– Mange er kjente fjes, sier prost Jorunn Raddum til Agderposten:
– Lunsjmessene er noe ekstra. Et sosialt fellesskap.
Én ting er at 18. november er datoen da Latvia, i etterdønningene av første verdenskrig, erklærte seg selvstendig fra Russland. Men også Arendal har bånd til Latvia, gjennom et by-vennskap som har vart siden 1993.
Tidligere i høst reiste deler av formannskapet i Arendal til Rezekne, i forbindelse med en ny, fireårig samarbeidsavtale mellom de to byene.
Men nå gjør organisten seg klar.
Ieva Berzina-Rosova ber høflig Agderposten trekke unna så hun kan vie all sin konsentrasjon til instrumentet.
Repertoaret for dagen er klassiske komponister fra hjemlandet – Lūcija Garūta (1902- 1977) og Jazeps Vītols (1863-1948), og nålevende navn som Aivars Kalējs (født 1951) og Andrejs Selickis (født 1960).
På signal får Ieva de opp mot fire meter høye orgelpipene til å synge.
Så er det prost Jorunn Raddum som spiller opp.
Hun trekker fram det flere hundre år lange vennskapsforholdet mellom Norge og Latvia, og temaet «velsignelse»:
– Vi må ikke forstå det slik at å være velsignet betyr et liv uten bekymringer, sorger og nød. Det vet det latviske folk mye om, slik vi også vet noe om det her i Norge, hva krig er; hva nød er, sier Raddum til de rundt 30 tilhørerne.
På et tidspunkt står Ieva Berzina-Rosova ved prostens side. Hun, som inntil da har latt orgelet tale for seg, synger nå selv med klar røst:
– Dievs, svētī Latviju! Mūs' dārgo tēviju …
På norsk: Gud signe Latvia, vårt kjære fedreland.
– Det var rørende. Dette ble en spesiell dag, forsikrer 52-åringen ved lunsjmessens slutt.
Hun har aldri før hørt noen synge nasjonalhymnen solo, inntil hun selv gjorde det. I hjemlandet synger man helst i kor.
– Men det er som du sa, sier Ieva henvendt til kommunens koordinator for by-vennskapet, Christin Bjerke:
– Hva gjør man ikke for folk og fedreland.
Vil du videre i døgnet? Gå til klokken 13.