• Denne saken er del av reportasjeserien Arendal.NÅ – 24 glimt fra et døgn i november. Alt starter her.

Tekst og foto: Nina Zachariassen

Spenningen bak scenen er ikke akkurat til å ta og føle på, før byens selverklærte damemagneter skal på scenen.

Her er det bare humrende og godslig og gildt, og langt fra så sexy og muskuløst som gutta skal ha det til i sangen «Menn, menn, menn» som de snart skal synge.

Snart åpner dørene, og på bakrommet forteller Haraldsguttene at det nok er flest damer som kommer. Det er sånn det pleier å være.

Rune Stålesen forteller om korets historie, og at publikum i hovedsak er kvinner.

En av sangerne avbryter:

– I kveld kommer også alle konene våre.

Så blir det stille. I kanskje tre sekunder.

Selvtilliten er høy. Billettene er utsolgt, og konserten kvelden før gikk knirkefritt. Det er ingen grunn til at de ikke skal levere like godt i dag.

– Her er skuldrene så lave at de henger på hofta, sier Leif Rino Muller, Arendals eminente konsertpianist og Barbu menighets solide organist.

Muller er korets – ikke dirigent, eller musikalske leder, for her er organisasjonsstrukturen flat som et noteark, men – musikalske inspirator.

I dette anarkiet av godt voksne menn i kelneruniform, er det likevel Muller som har siste ordet før sangerne går inn på scenen.

– Husk buksesmekkene da, gutter, sier han og ler.

Så er det i gang:

– Å ja, smekken.

– Er din smekk åpen?

– Er den igjen?

– Fikk du den opp?

Det er umulig å høre hvem som sier hva, og hva som egentlig blir sagt. Skal smekkene opp – altså igjen? Eller skal de opp, som i åpnes? For her skravler gutta som i en syklubb, en metafor de selv bruker for å beskrive hva dette koret egentlig handler om:

Vennskap. Sosialt. Hyggelig. Og, ikke minst, opprinnelig skapt for damer.

– Historien til Haraldsguttene begynte for 25 år siden, da noen av oss skulle underholde damene i et blandakor. Vi hadde det så moro og synes vi sang så bra sammen, at vi fortsatte med sammenkomster og øvelser, sier haraldsgutt Rune Staalesen.

Han legger til at Leif Rino har googlet: De er ikke bare Arendals, eller Norges eldste boyband. De er trolig eldst i hele Nord-Europa!

Noen anslår at nitti prosent av publikum er kvinner.

– Ja, vi har en del faste groupies, sier Rune kjekt. Han står til høyre på bildet.

Publikum

Fakkelen utenfor kulturhuset er tent. De rubinrøde telysholderne glitrer forventningsfullt på hvite duker og runde bord i Lille Torungen.

Ute i foajeen reiser folk seg fra kaféstolene, får billettene kontrollert med den ene hånda og balanserer vinglasset med den andre.

De fleste damene som er her, kommer i følge med menn. En dame kommer alene.

– Stolt kone, sier hun og skynder seg inn for å finne en god plass.

Klikk på lyd, og du får høre Randi Eikeland skryte av mannen og koret

Snart er det fullt, og til Leif Rino Mullers opptakt klappes de populære korsangerne inn på scenen.

Per Solli sjarmerer publikum fra scenen.

Et entusiastisk publikum sitter i salen, når koret setter første tona i siste konserten for denne gang.

Så får vi bare forestille oss hva som skjer et par timer senere, når solist Jan Ingolf Ellefsen og de andre Haraldsguttene har bukket tre ganger. Gått bak sceneteppet, kommet ut igjen og bukket på nytt.

Så vinker de til de fineste damene i salen. Altså, konene.

Her kan du se hvordan en konsert med Haraldsguttene er.

Husk lyd:

Vil du videre i døgnet? Gå til klokken 20.