Arendal.NÅ kl. 09:
Sorger og gleder rundt frokostbordet
– Her får alle det de vil ha, sier Susanne Storbråten.
Denne saken er del av reportasjeserien Arendal.NÅ – 24 glimt fra et døgn i november. Alt starter her.
Hun fyller tre nye kaffefilter før hun rører ut sjokolademelk i en plastmugge.
Erfaringen fra servicebransjen er god å ha som miljøvert på bo- og omsorgssenter.
– Men du skal også være på plass både fysisk og psykisk. Dette er en jobb der du må være 100 prosent påskrudd, sier Storbråten.
I den store spisesalen er det høyt under taket. Utenfor de store vindusglassene ligger det tynne dekket av hvit slaps, og gjør morgenlyset lyseblått og nesten desemberfint.
De røde rosene i vaser, og juletreet i hjørnet, pyntet opp festen som var her kvelden før. Det årlige julebordet er en populær tradisjon for alle beboerne og deres pårørende.
Ruth
– Nei, jeg kan ikke si at jeg har kommet hjem enda. Jeg synes det har vært vanskelig å flytte hit, sier Ruth Bringsverd stille.
98-åringen bodde hjemme i eneboligen sin helt fram til i høst. Nå har hun bodd i leilighet på Bjorbekktunet i to måneder.
– Jeg har tenkt mye den siste tiden på hvordan jeg selv var da jeg var yngre og besøkte eldre i familien, sier Ruth og fortsetter:
– Jeg tenker også at de som jobber her må gjøre seg mange refleksjoner rundt sin egen alderdom. Det er først når selv blir gammel, at du forstår hvor mye det betyr å få et klapp på skulderen, sier Ruth.
At hun skal bo her resten av livet. Nei, det har hun ikke forsonet seg med enda.
– Men det er jo koselig å treffe resten av gjengen til frokost. Ja, frokosten er koselig, sier Ruth.
Ved siden av henne sitter Arne Seldal (80).
Hun har alltid visst hvem han er. Han har alltid visst hvem hun er, fordi begge har vært aktive i lokalmiljøet, som ledere av Øyestadmarsjen.
Hvem hadde trodd at de skulle bli frokostvenner på Bjorbekktunet?
– Jeg har en hel haug med medaljer, sier Ruth.
– Haha, ja, jeg også, humrer Arne.
Gerd var først på plass rundt frokostbordet i dag, har spist ferdig og venter på at quizen skal begynne.
I motsetning til Ruth er Gerd helt hjemme på Bjorbekktunet.
– Man kan ikke noe sted bedre ha det. Her er ingenting å sette fingeren på, sier Gerd.
Ludvig
Nederst ved bordet sitter Ludvig Jørgensen. På tallerkenen foran ham ligger en halv pære sammen med to brødskiver. En med ost og en med syltetøy. Han har ikke rørt maten enda, men tømt en kaffekopp allerede.
– Jeg fyller 90 år på selveste julaften, sier Ludvig.
De siste sju fødselsdagene har han feiret mens han har bodd her på Bjorbekktunet. Nå er det bare en drøy måned til neste.
Han husker barndommens bursdager som veldig fine.
– Da fikk jeg masse oppmerksomhet. Det var så fint så, sier Ludvig, som vokste opp som yngst av sju søsken på Helle i Øyestad.
Etter konfirmasjonen dro han til sjøs.
– Jeg husker godt at mamma var redd da jeg dro. Bare 15 år gammel gikk jeg alene gjennom New York. Men det gikk så fint så, sier Ludvig og humrer over gamle minner.
Armene til Ludvig hviler på rullestolens armlener. Men, til sjømann å være, er det merkelig nok helt uten tatoveringer?
– Hå, nei, nei, sier Ludvig.
Han rister bestemt på hodet.
– Du vet, alle skulle ha tatoveringer. Men jeg løp alt jeg kunne ut av ei sjappe i Bombay. Jeg skulle ikke ha sånt noe møkk!
Ludvig synes det er fint å bo på Bjorbekktunet.
– Nå kunne jeg ikke hatt det bedre noe sted.
Så blir han stille. Øynene fylles med tårer, og han trykker den krøllete servietten mot øyekrokene.
– Jeg savner kona mi så forferdelig mye. Vi var gift i 43 år.
Quiz
Det ligger fremdeles litt igjen på tallerkenene. Men, siden noen venter litt utålmodig, bestemmer quizmaster og aktivitetskoordinator Ina Olsen seg for å åpne spørreboka.
Alle rundt bordet skjerper sansene, når hun spør:
– Hva er verdens raskeste dyr?
Vil du videre i døgnet? Gå til klokken 10.