Å skrive kommentar når Marte Olsbu Røiseland bekjentgjør at hun skal legge opp idrettskarrieren, er som å forfatte en nekrolog og festtale tale samtidig. Og for å rydde opp i «habilitetsproblematikk» med en gang: Jeg elsker skiskyting – og jeg er blodfan av Marte – både i og utenfor løypa.
Marte Olsbu Røiseland legger opp
For alle som noen gang har møtt Frolandsjenta live eller gjennom TV-skjermen, blir grepet av det samme: Ærlighet, sjarm, godt humør og kjærlighet til sporten.
Det er ikke vanskelig å trekke fram øyeblikket da Marte ble allemannseie og skiskytteryndling. Det var ikke i februardagene 2020 i Anterselva da hun ble VM-dronning med medalje på sju av sju distanser. Det var ikke under årets VM da hun sammen med makker Johannes Thingnes Bø tok gull i parstafett og ble den mestvinnende skiskytterkvinnen i VM gjennom alle tider. 13 VM-gull sluttet hun med.
Nei, spol tilbake til 11. mars 2016. Det var dagen da Marte gikk fletta av tyske og franske ankeretappefavoritter. Det var dagen da fire norske skiskytterdamer gikk fra å være statister i VM-sirkuset til å feie over Holmenkollen som rockestjerner. De vant kanskje det mest overraskende VM-gullet noensinne. Og hun som avsluttet det hele - hun som ble båret hele oppløpet av ropene fra hese Kollenentusiaster - hadde aldri vunnet noe som helst internasjonalt før. Ikke vært i nærheten av pallen en gang.
11. mars 2016 står skrevet med gullskrift i Marte Olsbu Røiselands idrettsminnebok. Det var dagen da kong Harald klemte lufta ut av gulldynejakka hennes. Dagen etter prydet de hele førstesiden i VG sammen – Kongen og (skiskytter)dronningen. Og akkurat da var de like folkekjære begge to.
Veien fram til det første VM-gullet var mildt sagt kronglete for glad-jenta fra Froland. Lillesøster Olsbu ble født med keisersnitt 7. desember 1990. Tilsynelatende frisk og fin og helt på snittet stor.
Det lå ikke akkurat i kortene at pikebarnet skulle bli skiskytterstjerne. Den dagen hun ble født, var det elendige skyteforhold - tett tåke og stiv kuling fra sørøst. Gradestokken viste pluss sju. Men det var ikke Sørlandets mangel på stabile vinterforhold som skulle bli den største utfordringen for Marte. Det skulle ganske snart vise seg at hun hadde dårlige lunger og en tung astmadiagnose. Forstøverapparat og medisinlager ble vel så viktige «ledsagere» som ski og staver.
To år gammel ble hun funnet mer død enn levende på lekerommet av en skremt mamma. Tre år gammel fikk hun sitt første treningsprogram. Legendariske dr Dag Skyberg ved barneavdelingen ved sykehuset i Arendal hadde klokketro på at lungesykdom og trening var en god match.
For Martes familie var det ikke vanskelig å følge oppfordringen fra dr Skyberg. Både mamma Helga, pappa Kjell Bjørn og storebror Nils Bjørn trivdes med friluftsliv. Og med sistnevnte som forbilde var Marte innom det meste som ble tilbudt av idrettsaktiviteter i Froland. At det til slutt ble skiskyting, er mer tilfeldig. At hun ble best, kanskje ikke så tilfeldig.
Som hennes gymlærer på ungdomsskolen sa: «Hun er helt rå. Hun er minst, men vil mest».
Men skiskyting ble det. Og uten å være særlig merittert, selv i små lokalrenn, bestemte hun seg for å begynne på skigymnaset i Sirdal. Det skulle vise seg å bli et lykkelig valg både på det idrettslige og private plan. I Sirdal møtte hun to menn som ble uhyre viktige i livet hennes: Trener Roger Grubben og ektemannen Sverre Røiseland.
(Minst) to ting kjennetegner Marte Olsbu Røiselands suksess: jernvilje og treningsiver. I 2006 tok hun noe overraskende en bronse i junior-NM. Fra da av gikk det mest oppover og fremover. Men det gikk sakte. Det er ingen overdrivelse å si at hun var en «late bloomer». Lenge er hun for treig i sporet og for ustabil på standplass. Klaffer det sånn noenlunde på begge, havner hun likevel oftest utenfor pallen - på den forsmedelige fjerdeplassen. Helt til Nové Město et par uker etter hennes egen 28-årsdag. Da først kommer den første individuelle verdenscup-seieren.
Jaktet 40. seier, men havnet utenfor pallen
Siden har hun vunnet det meste: Tre gull, to sølv og to bronse i OL. 13 gull og fire bronse i VM. Ett gull og en bronse fra EM (EM er regnet som mesterskapet for de nestbeste) - og så langt 39 seire i verdenscupen. I tillegg har hun vunnet det kanskje aller gjeveste trofeet: Den store kula - verdenscupen sammenlagt. Det franske sportsmagasinet L’ Equipe kåret henne til verdens beste kvinnelige idrettsutøver, og på Idrettsgallaen i 2021 stakk hun av med prisen for årets beste kvinnelige idrettsprestasjon.
Marte Olsbu Røiseland vil selvsagt bli husket for sine fantastiske meritter i skiløypa og på standplass. Det skulle bare mangle når hun har historisk mange VM-gull og også er nest-best på OL-gullstatistikken i sin idrettsgren. Jeg har tidligere nevnt hennes treningsiver og stahet, men hun hadde ikke vært historisk i dag om hun ikke også handlet med klokskap og evnet å prioritere så det noen ganger gjorde vondt.
Historiske Marte
Før VM i Anterselva i 2020 lå Marte godt an til å vinne verdenscupen sammenlagt. Den sammenlagtseieren ofret hun ved å droppe renn, dra hjem for å hvile og trene, mens de argeste konkurrentene fortsatte å sanke poeng. For den beslutningen fikk hun mye kritikk. Blant annet fra en annen skiskytterdronning: Liv Grete Skjelbreid, som mente at Marte lot en historisk sjanse går fra seg.
Men Marte stolte på sitt eget opplegg. VM var viktigst, og hun prioriterte deretter. Fasiten kjenner vi: Sju medaljer av sju mulige. Fem av dem gull! Sesongen etter vant hun verdenscupen sammenlagt og røsket samtidig med seg kulene for jaktstartcupen og sprintcupen.
I år viste hun noe av den samme klokskapen. Sykdom satte henne ut, og treningen løsnet først på selveste julaften. Med et kommende VM på timeplanen er det lett å bli utålmodig og begynne å konkurrere for tidlig. Men ikke Marte. I Oberstdorf hentet hun hjem både lagmedaljer og individuell bronse.
Mottok sin 16. VM-medalje: – Smaker som gull
Selv om hennes navn er skrevet inn i idrettshistorien med gullskrift, er Marte en vinner også utenfor løypa. Hun er reflektert. Hun er forbilledlig blid og omgjengelig - også når hun ikke vinner. Hun påstår selv at hun har et eksplosivt temperament. Det har hun til gode å vise på idrettsarenaen i alle fall. Hun tar ansvar og har sunne verdier. Er på alle måter et godt forbilde for unge idrettsutøvere.
Hun er også en uovertruffen ambassadør for Sørlandet. For idrettsmiljøet på Sørlandet - både i aust og vest - må det være en svært god nyhet at hun bygger hus for å flytte hjem til Froland. Fra før av har ekteparet Olsbu Røiseland hytte i Sirdal. Hva hun har betydd for Sørlandet vitner de mange hilsener og hyllester i kommentarfeltet om. At hun to ganger har blitt kåret i Årets navn i Agderpostens kåring sier også sitt.
Så det er nok ikke bare mamma-Helga som gleder seg til å få jenta hjem til Froland.
– Gleder meg til å bli en sammensveiset familien igjen
Nå gleder Marte seg til å slappe av. Ikke «måtte» gjøre noe. Men vi tviler nå sterkt på at hun (selv om mor beskriver henne som bedagelig) kommer til å ligge på sofaen hjemme i Vårsetegrenda på Lillehammer og vente på ektemann Sverre mens han trener de tyske skiskytterdamene.
En toppidrettsutøver ofrer utrolig mye for å nå - og holde seg på - toppen. Venner og familie blir nedprioritert. Det samme blir ferier, fritid og en sivil karriere. De fleste venter med å få barn til karrieren er over - og Marte var tydelig på at hun ønsker seg familie i et portrett med Agderposten før VM i Anterselva.
Marte Olsbu Røiseland gjør sjelden noe overilt. Og selvsagt hadde hun tenkt grundig og lenge gjennom sin toppidretts-sorti.
– Det er en avgjørelse jeg står veldig trygt i, sa hun på pressekonferansen tirsdag morgen.
I 17 år har hun ofret et «normalt» liv for å nå toppen. Og selv om vi sikkert er mange som gjerne skulle hatt 32-åringen med en stund til, så må hun selvsagt få ha regien på livet sitt selv. Vi får bare bøye oss i hatten og takke for enormt mange store idrettsøyeblikk. Men først sesongavslutning i Holmenkollen. Måtte det bli en fest der Marte får den publikumhyllesten hun fortjener.
Takk for turen, Marte!