Nå har Kitt Kjebekk fått nøkkel og kan endelig låse seg inn i sitt eget hjem. Samtidig kan den tidligere uteliggeren låse døren bak seg når hun trenger fred og trygghet etter den vanskelige tiden på gaten. Foto: Arne Ingmar Eggen

Nå kan hjemløse Kitt (59) låse seg inn i sitt eget hjem

– Endelig føler jeg meg som et menneske igjen, smiler Kitt Kjebekk (59) og finner fram en nøkkel. Til sitt eget, etterlengtede hjem.

Husker du historien om Kitt Kjebekk – Arendals eneste kvinnelige uteligger?

Etter at artikkelen sto på trykk sist fredag, og Agderposten fulgte opp med en leder dagen etter, har det skjedd mye i kulissene for å hjelpe den forkomne kvinnen.

Les også
Alle skal med - bare ikke Kitt Kjebekk og hennes «kolleger»?

Av frykt for sitt eget liv våget hun ikke ta imot det botilbudet som kommunen gjennom Nav ville gi henne i et bofellesskap rett utenfor Arendal sentrum. Til dette var de vonde minnene fra slike steder, der tunge rusmisbrukere ofte samles, rett og slett for mange.

På det siste stedet kommunen tilbød henne, endte det da også med at hun ble slått helseløs mens hun lå og sov i sin egen seng.

Agderposten har fått bekreftet den alvorlige voldsepisoden fra fortrolig hold.

Etter dette var livet på gaten det beste alternativet hun kunne finne.

Les også
Kitts hus er en sykkelkurv og en handlevogn. Nå har hun gjort inntrykk på hele Norge
En aldeles målløs Kitt Kjebekk er vitne til Jan og sønnen Håkon Olsen bærer inn en helt ny seng på soverommet hennes.

Drømte om låsbar dør

– Det jeg ønsker meg, er en dør jeg kan låse igjen etter meg, fortalte Kitt Kjebekk da Agderposten tirsdag i forrige uke traff henne på gaten i Arendal sentrum.

Da hadde hun vandret gatelangs i flere dager og visste ikke hvor lenge hun kunne klare dette livet.

Mobiltelefonen hadde noen stjålet fra henne.

Tobakkspakken bar tydelig preg av at noen hadde sovet på den.

Alt hun hadde igjen, var sykkelen med den fulle handlekurven og den grønne handlevognen som etter hvert var blitt en del av bybildet i Arendal.

Utover Tromøysund er utsikten vakker fra leiligheten som Kitt Kjebekk tirsdag flyttet inn i.

Mennesker i dyp krise

Mens Kitt Kjebekk har vandret rundt i Arendals gater, har det skjedd mye i kulissene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Allerede sist lørdag var bystyrerepresentant Kristina Stenlund Larsen (Senterpartiet) på telefonen til rådmann Harald Danielsen med spørsmål om hva han ville gjøre.

Det endte med at Nav blåste støvet av et gammelt vedtak om plass på Torbjørnsbu bofellesskap – et tilbud Kitt Kjebekk for lenge siden hadde sagt hun ikke ønsket. Av hensyn til sin egen sikkerhet.

– De ansatte gjør sikkert så godt de kan. Men standarden på stedet ivaretar ikke behovene til et menneske som er i dyp krise, mener Kristina Stenlund Larsen etter at hun tirsdag ble med Kitt Kjebekk og inspiserte botilbudet som kommunen ville gi henne.

Kitt Kjebekk og Kristina Stenlund Larsen kan bare stå og se på at Jan Olsen og sønnen Håkon monterer den nye sofaen i stuen.

Fikk sove på fyret

Dermed var gode råd dyre – eller rettere sagt på fyret.

Etter at Kitt Kjebekk hadde fått dusjet og stelt seg hjemme hos Kristina Stenlund Larsen, som understreker at hun i denne saken arbeider som ombudsmann, var båtturen kort ut til fyret.

Nærmere bestemt Store Torungen fyr, der fyrforvalter Knut Mørland ventet med kaffe og en god seng.

– Jeg tror jeg sov i 12–13 timer, forteller Kitt Kjebekk da Agderposten sist tirsdag treffer henne på en benk i Arendal sentrum.

Der sitter hun sammen med Kristina Stenlund Larsen og Knut Mørland som nettopp hadde kjørt henne tilbake fra fyret.

Kitt Kjebekk (59) koser seg i den nye stuen sin. Den siste uken har vært et eventyr for henne.

Møtte stor velvilje

Men Knut Mørland tok henne ikke med fra fyret for å sette henne på gaten.

Fra utposten sin der ute i havgapet ringte Knut Mørland rundt til venner og kjente med spørsmål om de hadde noe å leie ut til hjemløse Kitt.

– Når våre myndigheter ikke får det til, må vi andre finne en løsning, sier Knut Mørland som legger til at det kun var velvilje å møte hos alle han ringte.

Av erfaring vet han da også at når mennesker er motiverte for å få hjelp, som Kitt nå er, er det viktig at alle gode krefter settes inn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Da nytter ikke å sitte og vente på et nytt vedtak om et passende botilbud. Et vedtak som kanskje ikke blir fattet før om en måned, legger han til.

Til og med tepper på gulvene har de tenkt på, jubler Kitt Kjebekk sammen med lokalpolitikeren Kristina Stenlund Larsen som i denne saken forteller at hun har gått inn i rollen som folkets ombudsmann.

Ble invitert på visning

– Om en måned hadde jeg nok vært død, filosoferer Kitt Kjebekk.

Men før vi kommer nærmere inn på hovedpersonen i dette menneskelige dramaet, er det tid for en liten oppsummering av hva som skjedde etter at Kitt hadde fått sovet ut mens Knut satt i telefonen:

Klokken 17.30 tirsdag ettermiddag var uteliggeren Kitt Kjebekk nemlig invitert på visning. I et koselig gammelt trehus et par kilometer øst for Arendal sentrum. Med utleier og familie vegg i vegg.

Agderposten fikk være med på visningen. Det ble forelskelse ved første blikk. Og mange tårer. Her hadde hun plutselig fint kjøkken, koselig stue, bad og stort soverom i andre etasje. Med utsikt mot Tromøysund.

– Det er ikke så høyt under taket. Men jeg er ikke så høy, heller, ler hun mellom tårene.

Leien på 5.000 kroner pluss strøm, klarer hun å betale. Det siste tilbudet kommunen ga henne - Torbjørnsbu bofellesskap, skal ha kostet 7.000 kroner.

Med sengen fulgte også dyne, pute og sengeklær. Endelig kan Kitt Kjebekk (59)sove i sin egen seng og ikke på gaten.

Bare vennlighet og godhet

De siste dagene har i det hele tatt vært et eventyr for Kitt Kjebekk, etter at Agderposten valgte å portrettere henne.

I intervjuet fortalte hun om skammen ved å være uteligger. Den som ikke passer inn. Og hvordan hun prøver å bevare selvfølelsen og verdigheten gjennom alt det som skjedde.

– Jeg har de siste dagene bare møtt vennlighet og godhet fra befolkningen her i Arendal, forteller Kitt Kjebekk som i portrettintervjuet avslører at hun også er veldig glad i byen og alle menneskene som bor der. Spesielt ungdommen.

– Der finner jeg masse håp. De lærer meg stadig noe nytt, fortalte 59-åringen i portrettintervjuet.

Da Jan Olsen fortalte en kunde at han skulle til Kitt Kjebekk, ga kunden ham beskjed om å ta med de to stressless-stolene som viste seg å være for store for hans stue.

Funnet igjen håpet

Nå, etter det første intervjuet, har Kitt Kjebekk også funnet igjen håpet, der hun sitter på gulvet i den nye leiligheten og gråter og ler om hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Håpet om et nytt liv der hun kan kose seg med yndlingsforfatteren sin, Gabriel Scott, mens katten hun drømmer om smyger seg opp i fanget hennes.

– Jeg skal ikke gjøre meg om til en større snobb enn jeg virkelig er, smiler hun, og avslører at hun også leser Donald Duck.

– Da kan jeg le så mye at jeg gråter, sier hun.

Inntrykkene tirsdag ettermiddag og kveld var så overveldende at Kitt Kjebekk måtte le og gråte om hverandre.

Fikk nye møbler

At det er mulig å gråte – også av glede, får vi snart nok et eksempel på:

For plutselig mens Agderposten er på besøk, står en annen venn av Knut Mørland, daglig leder Jan Olsen i møbelfirmaet Hartvig Olsen AS, i døren til den nye leiligheten hennes. Med favnen full av puter og sengetøy.

Ute i lastebilen sin skal det vise seg at møbelhandleren har mer.

Plutselig står det en ny seng på plass, og på de neste rundene kommer det inn både møblement til kjøkkenet og en blå sofa i stuen. Med tepper, bord og alt som hører til i et hjem. Pluss litt krimskrams til å pynte opp med, til Kitt Kjebekk finner sin egen stil.

For egen stil har hun. For 20 år siden, lenge før hun endte opp på gaten, var Agderpostens journalist så heldig å komme hjem til Kitt som hadde bygd seg nytt hus ved Langsævannet og elsket å pynte opp rundt seg.

Men historiene om legale, narkotiske midler som plutselig blir trukket tilbake, når avhengigheten er et faktum, er det mange av her i landet. Etter hvert ble også Kitt Kjebekk en del av den historien.

I dag kaller hun seg fortsatt rusmisbruker - men ikke tung narkoman. Boksen med rusbrus har hun stadig med seg.

Det er det korset Kitt Kjebekk har akseptert at hun bare må leve med.

Til og med pyntegjenstander fulgte med på flyttelasset fra møbelforhandleren i Arendal.

Ingen gledestårer igjen

Men i det nye hjemmet til Kitt Kjebekk – for det er nå virkelig et hjem – hersker tirsdag kveld kun gleden.

Da Jan Olsen plutselig kommer bærende inn med en flott stressless, har Kitt Kjebekk nesten ingen gledestårer igjen.

– Jeg var ute hos en kunde som hadde lest om deg i avisen. Da han selv følte at stolene han hadde kjøpt var for store, ga han meg beskjed om å kjøre dem hjem til deg, smiler Jan Olsen før han går ut i lastebilen og henter nok en stol av det samme, eksklusive slaget.

Da Kitt Kjebekk kryper opp i den gode stresslessen - og retter den ut i sin fulle lengde, kommer igjen tårene.

– Jeg tenker at noe godt har jeg kanskje gjort her i livet, som fortjener alt dette. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få takket alle som har vært så snille, sier hun mellom tårene.

Kitt Kjebekk elsker å stelle med blomster og gjøre det pent rundt seg. Til den nye leiligheten hennes i Arendal følger det også en liten hageflekk.

Skåler med blomsterpotter

– Men nå er det vel tid for innflyttingsfest, smiler Kitt Kjebekk etter at de siste tårene er tørket og alle møblene er vel på plass.

En flaske hvitvin, halvveis drukket opp, henter hun opp av sykkelkurven. Vinglass har hun fortsatt ikke, men vet likevel råd: Latteren står i taket når de nye blomsterpottene hun nettopp har fått skåles mot hverandre.

Selv om Kitt Kjebekk aldri blir helt A4, står budskapet hennes fast:

«Neste gang du møter et menneske som oppleves litt skremmende, må du huske at dette mennesket har så uendelig mye mer som øyet ditt ikke ser. Innerst inne er vi alle mennesker som strever med de samme problemstillingene.»

Med en varm klem takker Kitt Kjebekk for alle møblene som Jan Olsen og sønnen Håkon har med seg.