Hornugla, som jeg hadde i pleie, måtte gi tapt. Den lille hornugla, med de fine fjærduskene på hodet, og de redde, gule øynene, klarte ikke å restitueres.
Den hadde kræsjet mot en vegg i stor fart, med flere jagende kråker etter seg.
Naturen viser ingen «kjære mor», og ugler blir sett på som fiender, både av mange andre arter, og også av oss selv. Trolig har den kanskje hatt en annen skade på forhånd.
Han jobbet på Vinmonopolet da det skjedde igjen
I litt over ei uke holdt den fast i livet. Jeg fôret den med dens egne «delikatesser», mus og kyllingfileter, men til tross for dette, gulpet den ofte noe av dette opp igjen. Den så ikke ut til å ha det vondt, men den klarte ikke å få tilbake koordinasjonsevnen i bein og vinger.
Trolig var ryggen helt eller delvis lammet, og i tillegg var indre organer skadet. Jeg unnlot å røntgenfotografere den, da et besøk på klinikk bare ville stresse den ytterligere. Dette er en vill fugl, som i utgangspunktet vil holde seg lengst mulig bort fra mennesker.
Vi fortrenger stadig naturen, og flere ville arter har ufrivillig blitt nødt til å leve kloss på mennesker. Vår egen art ser på dette som en selvfølgelighet, og de klokeste av oss som forstår dette, enten blir for små, eller gir faen så lenge «buksa er tørr».
Hornugla mi ble jaget av kråkefugler, men oftest har jeg pleiet ugler som har blitt påkjørt. Det er godt å kunne hjelpe litt av naturen tilbake, og i de fleste tilfeller går det bra med pasientene.
Man redder allikevel ikke verden med å redde ei ugle eller 100, men mot vår nådeløse framferd er det godt å kunne bidra med det gode hjertet.
Morten Erichsen
«Faulekongen»