– De visste ikke om jeg kom til å overleve, men jeg gjorde det. Livet har forandret seg mye og jeg er nå ufør, jeg som egentlig skulle jobbet som lege noen år til. Men det går greit – jeg bebreider ingen, sier Beate Bracht.
Legejobben er byttet ut med opptrening. Hun bruker dessuten mye tid på å kontakte ulike spesialister for å få hjelp og svar på alt som har endret seg i kroppen hennes. Alt som er skadet.
Hun håper også å finne igjen sangstemmen sin – den som førte til at hun fant den nye mannen i sitt liv.
I tillegg til kampen for helsen og en god hverdag, kjemper Arendals-kvinnen nå for et bedre system for folk som blir alvorlig skadet.
– Jeg bruker seks-åtte timer daglig på å finne fram i systemet. Med hjerneskade, epilepsidiagnose, balansevansker, dobbeltsyn og mange andre utfordringer, tar ting mye lengre tid enn før, men jeg gir ikke opp, sier Beate Bracht.
Den skjebnesvangre turen
Det var 4. mars 2021.
Som vanlig var hun på sin dagjobb som lege på legevakten i Arendal – slik hun hadde vært i nesten 12 år.
Så gikk alarmen fra Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK). Den erfarne legevaktlegen vurderte at ulykken var så alvorlig at hun burde bli med ambulansen ut.
Klokken 09.53 la politiet la ut følgende på Twitter: «Brann i lastebil på E18, vestgående retning, ved Torsbuåstunnelen. Nødetatene er på vei til stedet».
Det var alt hun visste.
Etter noen få kilometers kjøretur, aner hun ikke noe som helst om verden rundt seg før mange uker senere.
Ulykken
Rett etter klokken 10 meldte politiet at nødetatene var fremme på ulykkesstedet rett øst for Harebakken i Arendal. Brannen i vogntoget ble raskt slukket og ble snart en sekundær hendelse, for akkurat da meldte politiets operasjonsleder også dette:
«En ambulanse har kollidert på stedet. Personskade, ukjent skadeomfang».
Beate Bracht ble kritisk skadet og lå i koma i ukevis. De tre ambulansemedarbeiderne i samme bil ble lettere skadet, og ambulansemiljøet ble sterkt preget av hendelsen.
Derfor ble hun med
Hun sier at hver gang alarmen gikk, var det hennes vurdering om hun ville bli med ambulansen, eller ei.
Agderposten: – Hva gjorde at du ble med?
Legevaktlegen som ble skadet i ambulansepåkjørselen 4. mars, ligger fortsatt på Oslo universitetssykehus.
– Jeg var alene som lege på dagtid og måtte da ta en avveining, men det hørtes dramatisk ut med en brennende bil. Vi visste ikke hvor mange som var rammet, eller om det var for eksempel barn, eller dyr i bilen. Så da tenkte jeg – hvorfor ikke rykke ut, det er jo ingen som venter på meg nå.
Før og nå
Vi møtes hjemme i huset hun deler med samboeren Jan Erik Hjellset.
Rundt oss svinser hunden Donna (10). På et skap i stua henger flere hvite ark med store tall og bokstaver. De ser Beate på når hun skal trene på å tøye øyemusklene. På bordet ligger en brosjyre om hjerneskade. Utenfor huset er det rullator og en rampe.
Før ulykken var Beate Bracht ofte på besøk hos venninner, eller på turer og sangøvelser når hun hadde fri.
Nå må alt slikt planlegges svært godt.
Den formiddagen tidlig i mars i fjor da ambulansen krasjet, fikk den erfarne legen mange ulike skader:
Brudd i venstre del av hodet, diverse hjerneblødninger og andre skader i hjernen som førte til lammelser i venstre del av kroppen og ansiktet slik at øyelokket og øyeeplet ikke beveger seg som før. Hun hadde også seks brukne ribbein, virvelbrudd og bekkenbrudd.
– I tillegg ble noen indre organer litt knust. Og i løpet av behandlingen fikk jeg lungebetennelse, men det husker jeg ikke for jeg var jo bevisstløs. Jeg har bare lest om det, forteller hun.
Kroppen blir stadig bedre, men funker likevel ikke som før. Livet er snudd totalt på hodet.
Fra Tyskland
Da Beate Bracht var 32 år, giftet hun seg med en legekollega. De møttes på jobben der hun hadde sine fem-seks første år som lege.
De fikk fire barn, og hun sluttet å jobbe for å ta seg av familien siden hun ikke fant gode ordninger for barnepass. Da barna ble større, var hun tilbake i legevirket noen år.
Familien flyttet til Norge grunnet jobb, men paret ble skilt etter få år i Norge.
Beate har barna Adrian (32), tvillingene Ina og Maren (29) og Joanna (26). Yngstejenta bor i Grimstad, de tre andre i Oslo og Bergen.
– Det var en vakant stilling på legevakten i Arendal. Jeg hadde aldri jobbet på legevakt, men tenkte det kunne være en god idé for å komme i gang – men så ble jeg værende der i nesten 12 år for jeg trivdes så godt. Det ble min første og siste stilling i Norge, forteller hun på flytende norsk.
Hun har et sterkt språkøre, snakker en rekke språk og plukket også fort opp norsk.
Lenge i koma
Etter ulykken, ble hun sendt med helikopter til Oslo universitetssykehus hvor hun ble i 15 dager. Deretter var hun bortimot tre uker på sykehuset i Arendal. Hun lå i koma i totalt fem uker – noe av tiden ble hun holdt i kunstig koma grunnet sterke smertestillende medisiner.
– Folk rundt meg opplevde at jeg av og til kunne gjøre litt rede for meg, men det har – for meg – forsvunnet i et stort hull. Jeg husker bare en ting, nemlig at jeg fikk en klem av Marens kjæreste på sykehuset i Arendal, så det må ha vært et lysglimt.
Fra 6. april til hjemreise 26. mai i fjor, var hun på Kongsgård i Kristiansand, Sørlandet sykehus sin avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering. Men hun husker ikke mye den første tiden der.
– De sier jeg var helt forvirret de første ukene på Kongsgård.
Begge språk på plass
Hun ble gradvis introdusert for ulike ting.
– Da jeg ble mer bevisst, var begge språk til stede. Jeg pratet norsk med min samboer og tysk med mine barn.
Men hun hadde veldig dårlig balanse.
– Jeg måtte først lære å komme meg opp på sengekanten. Det hadde de øvd på i Arendal – da trengte de tre stykker på å holde meg og det husker jeg jo ikke, men etter noen uker på Kongsgård, lærte jeg å komme opp i sittende stilling og holde balansen.
Da hun fikk kvittet seg med slanger – ernæringssonde og diverse tilførsler av intravenøs medisin og væske, øvde hun på å komme seg ut fra sengen ved hjelp av et brett under rumpa som gjorde at hun kunne skli over i en rullestol.
– Så kjørte de meg litt med rullestol hit og dit, sier hun og smiler ved minnet av det som da var et stort fremskritt.
Malte på smilefjes
Men hvordan klarer en person å takle en slik enorm forandring i tilværelsen?
– Antall gråtetimer har stadig vekk blitt færre. Etter hvert lo jeg masse. På grunn av lammelsene, var jeg jo skjev i ansiktet slik at den ene siden av munnen hang ned. Vi sminket den delen rød slik at jeg fikk smilefjes – og da var det så gøy å se seg selv i speilet, ler hun.
Antall gråtetimer har stadig vekk blitt færre. Etter hvert lo jeg masse.
Hun begynte å gå med prekestol, men syntes det var skummelt å ta i bruk gåstol.
Så kom bekymringen over å flytte hjem til huset med tre etasjer for i nederste del av trappa var det ikke gelender mer enn på en side.
Men hun overvant også den frykten, og nå over ett år etter ulykken øver hun seg på å slippe taket.
I tillegg til skadene, fikk hun en epilepsidiagnose i juli i fjor.
Da hadde hun gått tur med en tysk venninne som var på besøk, og plutselig ble hun fraværende og rar.
De kom seg hjem, men hun måtte hentes av en ambulanse.
– De sa jeg hadde epilepsianfall, men jeg hadde mine tvil om det kunne være riktig. Jeg tok selv kontakt med Statens epilepsisenter for videre utredning.
Hørselen er svekket, mens synet på ene siden er halvveis borte og hun sørget for å få et opphold på Blindeforbundets senter i Hurdal der hun tok synsmestringskurs.
Årsakene til hennes vedvarende svimmelhet, nedsatt hørsel, balanseforstyrrelser, dårlig tyggefunksjon og det som ble diagnostisert som epilepsi i kjølvannet av skaden, er fremdeles under utreding.
65-åringen fikk også mange brudd i ulykken, men de har ikke plaget hennes så mye siden de grodde mens hun lå i koma. Men lammelsen i venstresiden gjorde musklene der svake – noe som førte til at skulderleddet ofte kunne hoppe delvis ut, og det var smertefullt.
Nå fryder hun seg over at musklene er blitt sterkere etter mye trening.
Hun forteller nøkternt om alle detaljer, fokusert og med en del humor.
Fikk 68 kroner
Et eksempel på noe hun har brukt mye tid på, er forsøk på å få igjen penger for mange utgifter.
– Jeg hadde flere bunker med kvitteringer på ting som lege, ergoterapeut og andre har sagt at jeg trenger. I alle butikker har jeg fått stempel på kvitteringene.
Her er noe av det hun håper å få dekket:
– Kompresjonsstrømpe som trengtes for en bivirkning av antiepileptisk medisiner som gjorde at beina hovnet opp, og vinylhansker for å trekke strømpen på og av.
– Øyesalve og øyedråper som hun bruker fordi venstre øye «henger ned som en tallerken og tørker ut» ellers.
– Joggebukse, treningsmatte, antiskliteip til trappa, forstørrelsesglass, ergometersykkel for å trene opp den svake venstresiden, ansiktsmassasjeting mot lammelser, multivitaminer, ergonomisk negleklipper og boksåpner, krykker og øyelapp for å beskytte det skadde øyet mot vær og vind, samt utgifter til synstest og brilleabonnement – sistnevnte har hun fordi synet hennes er i endring etter ulykken noe som betyr stadig nye glass.
Hun sendte inn kvitteringene til Helfo og fikk dette svaret: «Vedtaket er avslått, vi overfører 68 kroner for medisinsk forbruksmateriell – salve og sårutstyr».
Hun er forsikret og hun håper å få erstatning, men forsikringssaken blir ikke avgjort før skyldspørsmålet er i mål (se mer om det lenger nede i artikkelen) – og erstatning blir ikke fastsatt før man ser hva slags varige mén hun får.
– Ikke alle har vært lege i sitt forrige liv og har så mye å gå på som jeg. Mange andre som er sykere og eldre, kan gi opp.
Nå håper hun advokaten hennes kan få ordnet opp i saken.
Fant transportløsning
Noe hun har ergret seg over, er busstilbud. Kortversjonen er at hun fem ganger har stavret seg med gåstolen ned til bussholdeplassen.
Flere ganger har hun løftet gåstolen inn for å betale. Der er det for smalt til å få den med seg videre inn i bussen, dermed har hun gått ut igjen for å gå inn bak, men så har hun følt at bussen nesten ikke har tid til å vente.
– Helt tilfeldig fikk jeg vite om tilbudet Svipp. Da kan jeg ringe på forhånd, så kommer en minibuss hjem og henter meg ved døra.
Men tanken på om denne minibussen kan komme opp til døra vinterstid når det blir glatt i bakken, plager henne nå.
Det er mange spørsmål, mange endringer å forholde seg til.
Brev til helseministeren
Som lege kjenner Beate Bracht helsevesenet godt. Likevel har kampen for å få dekket behandling og utgifter kostet henne mye krefter etter en ulykke hun selv ikke hadde skyld i.
Hun er frustrert over hvor mange skjemaer hun må fylle ut, hvor mange søknader hun må skrive, hvor mange instanser hun må innom.
– Ikke alle har vært lege i sitt forrige liv og har så mye å gå på som jeg. Mange andre som er sykere og eldre, kan gi opp. Jeg opplever stadig vekk at systemene i helsevesenet ikke er tilrettelagt for dem som virkelig trenger det på grunn av alvorlig skade, sykdom, eller alder.
– Jeg føler det som om jeg blir nødt å finne opp hjulet på nytt og at det mangler en koordinerende instans som opplyser meg om hva jeg burde søke om, hvor jeg skal henvende meg og hvilke rettigheter jeg egentlig har. For eksempel hadde det vært fint med et livslangt vedtak for alle medisiner og ting jeg trenger for å slippe å søke om og om igjen, sier hun og legger til at datteren Maren kom med ideen om å få etablert en slik nasjonal instans.
Derfor sendte Bracht nylig brev til helse- og omsorgsministeren. Der beskriver hun hverdagslige utfordringer, usikkerheten, hva det koster å bli en sårbar pasient i møte med et stort system og hvordan forholdsvis små ting kan velte dagen.
Helse- og omsorgsdepartementet har takket for henvendelser:
«Vi synes det er leit å høre om skaden du har fått og hvor utfordrende der har vært for deg å få den hjelpen du har krav på.»
De har så sendt brevet videre til Arbeids- og inkluderingsministeren som er rett adressat. Nå håper hun på svar derfra.
Sjåfør siktet
Tankene går ofte tilbake til ulykken. Bracht er spent på hva som skjer med ambulansesjåføren som har status som siktet i saken. Hun føler veldig med sjåføren og sier hun ikke bærer nag.
– Sjåføren er siktet for straffelovens paragraf 280 om uaktsom forvoldelse av skade og veitrafikklovens paragraf 3 om generell uaktsomhet i trafikken. Agder-politiet sendte i desember 2021 saken til statsadvokaten som foretar sin egen vurdering av påtalespørsmålet, sier politiinspektør Unni Guldberg som legger til at svaret kommer nærmere sommeren.
Saken mot lastebilsjåføren er henlagt.
Setebeltefunn
Foreløpig har verken statsadvokaten, etter Statens havarikommisjon (SHK) konkludert.
– Havarikommisjonen har en stor undersøkelsesportefølje. Det gjenstår noe arbeid med kvalitetssikring av faktainformasjon, analyse og konklusjoner før rapporten kan sendes på eksternt gjennomsyn. Men jeg kan ikke si noe tidspunkt, sier avdelingsdirektør for vei og landforsvar, Ingvild Ytrehus.
Men SHKs undersøkelser førte i juni i fjor til et varsel til Sykehusinnkjøp HF om hvilke vei setebeltet skal stå i ambulansene.
Bracht satt på høyre side bak.
I fjor sommer skrev havarikommisjonen dette:
«I henhold til regelverk er det mulighet for å montere belte over både høyre og venstre skulder. Foreløpige undersøkelser viser at det er bestiller av ambulanser som avgjør om de ønsker at setebelte skal føres over høyre, eller venstre skulder på denne ledsagerstolen. SHK sin foreløpige undersøkelse viser at setebeltets føring over høyre skulder mot venstre hofte, kan ha vært ugunstig for sikkerheten hos både ledsager og pasient. Ledsager ble kastet ut av beltet mot venstre i dette tilfellet.«
Nå sier Aslak Ballari i Sykehusinnkjøp HF dette til Agderposten:
– Prosjektgruppa, som består av fagfolk fra en rekke helseforetak, har gitt sine innspill til havarikommisjonen. Deres vurdering er at det ikke er gitt at det vil forbedre sikkerheten i ambulansen å endre retningen på sikkerhetsbeltet. Helseforetakene avventer derfor havarikommisjonens endelige rapport. Sykehusinnkjøp HF har også formidlet videre sikkerhetsvarselet til helseforetakene, som er de som bestiller ambulanser på de inngåtte avtalene.
Snart brud
Etter at Beate Bracht kom hjem i fjor, øvde hun på dagligdagse ting i huset, men grunnet et syndrom som rammet finmotorikken i hendene, samt smerter som følge av ulykken, kunne hun ikke lage mat.
– Derfor gikk vi ofte ut og spiste middag. Å kutte grønnsaker og kjøtt var rett og slett ikke mulig.
Men nå kan hun endelig gjøre ting på kjøkkenet igjen.
Denne sommeren blir enda bedre.
11. juni skal hun nemlig stå brud i Trefoldighetskirken.
Det var også i den store bykirken i sin nye hjemby at hun via korsangen ble kjent med Jan Erik Hjellset (58) som er lærer på Dahlske videregående skole i Grimstad.
De er godt samkjørt og ler mye. Han priser seg lykkelig over at hans kjære er i ganske full vigør rundt i hjemmet deres.
– Det er helt fantastisk. Vi ble veldig redde da det skjedde. Det var først et voldsomt sjokk, og så en veldig spenning og usikkerhet. Ville jeg få kjæresten min tilbake? Men det var også håp, siden det aldri var noen direkte tilbakeslag. Jeg leste om hjernens evne til å finne nye veier utenom det som var ødelagt og det har jo vist seg å stemme. Jeg har fått Beate tilbake, og hun blir stadig bedre, sier Jan Erik Hjellset.
De roser sine til sammen seks barn for godt samhold og mye støtte.
Leter etter sangstemmen
Sangen har alltid vært viktig for Bracht som sammen med seks søsken vokste opp i en musikalsk familie.
Hun sang blant annet i Frankfurter kammerkor i hjemlandet. Her har hun sunget både i Agder vokalensemble, Trefoldighet kantori, en kvartett og et damekor
– Stemmen har fått en voldsom smell. Det er veldig trist, et av de største savnene, men jeg har funnet spesialister som er en mellomting av lege, fysioterapeut og sanger. Jeg har vært hos en i Oslo og skal til en i København, vi skal prøve redde det som er å redde, sier Beate Bracht.
Kan gå opp kirkegulvet
Livet er både godt og vondt. Nå er det nydelig å ha et bryllup å forberede.
Da vi besøkte henne tidlig i april, bekymret hun seg for hvordan hun skulle kunne gå oppover kirkegulvet med rullator. Kanskje teppet måtte brettes delvis til side?
Da jeg kom på nytt besøk 20. april, var situasjonen en annen.
– Nå trenger jeg ikke rullator mer på flate gulv, så nå skal jeg gå ned kirkegulvet ved å holde i Jan Eriks arm. Perfekt, smiler hun.
Ansiktet er heller ikke like skjevt som i fjor, så nå trenger hun ikke male på seg smilemunn. Smilet kommer helt av seg selv.