I 2002 oppsto det voldsom dramatikk da den nå 22 år gamle gutten var i siste fase før han skulle fødes. En stor svulst skapte store komplikasjoner.
– Jeg er heldig som sitter her i dag. Det var utrolig liten sjanse for at jeg skulle overleve. Jeg var den første eller den andre i Europa som ble operert mens jeg var inne i magen. Jeg hadde en svulst som blokkerte for luftveiene. Rett og slett en masse med kjøtt, nerver og muskler som gjorde at jeg ikke fikk puste, sier han.
Michael har åpnet opp hotellrommet sitt i Spania for å snakke om fødselen, oppveksten og det som nå har blitt hans store lidenskap. Han viser til et arr på halsen, og forklarer:
– Før jeg kom ut måtte jeg operere inn et luftrør i halsen. I starten var det ingen pust gjennom nese og munn. Helt fra de første månedene gikk de i gang med operasjoner innvendig i halsen for å klarere litt plass, slik at jeg i fremtiden ikke trengte røret. Det tok jeg ut når jeg var 17 år, så det er ikke så lenge siden jeg tok det ut. Når du er født med det så blir det jo en vane, det var hverdagen. Det er rart å tenke på i dag, men dersom svulsten ikke hadde vært godartet så hadde jeg i alle fall ikke sittet her.
Sykehusbesøk
Fra fødselen fulgte det enormt mange operasjoner, og turer til sykehuset. Starten på livet var brutal.
– Jeg tror jeg har rundt 50 operasjoner. Og da har jeg ikke hatt en eneste en etter at jeg fylte 18 år. Så det var ganske mange i året der en periode. Det var klart flest i starten, og roet seg veldig fra jeg var 15 år. Så da kan du tenke deg hvor mange turer det ble for en liten gutt.
Mange og lange perioder vekk fra hverdagslivet gjorde at skolen ble komplisert, og til slutt for mye.
– Det var selvfølgelig tøft. Det ble mange måneder på sykehuset om gangen. Fra jeg begynte på skolen så skjønte jeg jo også mer, og jeg hadde mer perspektiv på tid. Jeg var borte fra skolen hele måneder om gangen, og fikk ikke sett de jeg gikk på skolen på. Da faller man fort ut, selv om jeg alltid kom tilbake. Det var ikke noe å gjøre med det, men det gjorde det jo ikke noe mindre tøft.
Svekket immunforsvar
Til tross for at det ble færre operasjoner jo eldre han ble, er det fortsatt mange farer.
– Operasjonen minsket på ungdomsskole og videregående, men det stoppet ikke å holde meg vekk fra skolen. Operasjonene var en ting, men sykdommen var der fortsatt. Det er en svulst, som får infeksjoner, og immunforsvaret er svært nedsatt. En liten sykdom kunne sette meg helt ut, så jeg måtte på sykehuset uansett, sier den meget reflekterte 22-åringen.
Det førte av naturlige årsaker til mye fravær, og han fant aldri plassen sin.
– Videregående var blytungt. Da starter jo livet på en måte, og da jeg begynte i 2018 så hadde jeg vel 72 dager fravær. Da droppet jeg ut. Det var ikke noe poeng i å fortsette. Vi prøvde å få det til med færre dager i uka, men jeg klarte ikke å ta igjen ting hjemme, det var helt umulig. Jeg ble hengende bak både sosialt og også akademisk, forklarer han.
Han har senere fullført videregående.
Mye bedre
Pusterøret er vekk, og i dag har ikke Michael noe store plager eller smerter, med unntak av det svekkede immunforsvaret.
– Jeg har litt nedsatt følelse i noen deler av ansiktet, men ikke i nervene eller muskulaturen. Så utover det har jeg ingen fysiske plager. Jeg fungerer som normalt, med unntak av at immunsystemet fortsatt er nedsatt. Jeg har faktisk merket en veldig positiv forandring også på den fronten de siste årene. Kroppen har blitt sterkere, smiler han.
Grunnen til at Michael er på plass i Spania er fordi han har funnet sin plass i Odds ballklubb, som er på treningsleir i Marbella. Frivillig har han lagt ferien til Spania samtidig som Odd, så han kan følge laget sitt i sesongoppkjøringen.
– Etter at Odd annonserte årets treningsleir så tenkte jeg at det var for kaldt på Gulset. Jeg tenkte å kombinere ferie, spansk fotball og Odd i samme biten, ler han.
Han tar stort sett alt av bilder du ser på klubbens kanaler i sosiale medier, han oppdaterer fra kampene, og han bidrar med både redigering inn mot promotering.
– Jeg startet med sosiale medier, oppdatering av kamper og litt enkel redigering. Så har det utviklet seg til å ta bilder av treninger, og kamper. Det likte jeg ekstremt godt. Så lager jeg litt plakater, og oppgaver som trengs til promotering. Nå dokumenterer jeg også laget ved at jeg setter sammen en kortfilm etter hver trening/kamp.
Han har allerede fått med seg kamper i La Liga, og når Odd drar hjemover drar han videre for å få med seg et par kamper til.
Lidenskap
Når Vardens utsendte, som på ingen som helst måte er en fotoekspert skal starte å ta bilder, bidrar han gjerne. Han fikser lyset i rommet, og setter seg i posisjoner som han vet blir bra. Han har rett og slett stålkontroll, men hvor kommer interessen og lidenskapen fra?
– Jeg tror jeg egentlig alltid har hatt en interesse for foto. Jeg har alltid vært glad i å produsere. Dokumentere hendelser i bildeformat. Jeg hadde en telefon da jeg var ung, og jeg hadde en Nintendo DS med kamera. Jeg tok den med på banen, og tok bilder. Derfra har det utviklet seg steg for steg, forklarer han og lyser opp.
Nå er han favoritten til Odd-spillerne. Hver gang det skal postes noe nytt på sosiale medier, sjekker de med Michael, som har et stort arkiv som spillerne har tilgang på. Noen ivrigere enn andre.
– Både Milan Jevtovic og Gilli Rolantsson likte å poste litt bilder, og de to ble jo også gode kamerater. Jeg husker avskjedskampen til Gilli godt, da ville de to ha et bilde sammen med ryggen til. Det fikk de, ler han.
Fotball
Til å være så ung er han helt sikker i sin sak når det kommer til fremtiden. Den vil han bruke bak et kamera.
– Drømmen er å jobbe som frilansfotograf. Jeg er veldig glad i fotball, i all hovedsak Odd og spansk fotball. Jeg vil fortsette å ta bilder i Odd, men jeg satser på en karriere innenfor frilans, hvor jeg jobber for diverse mediehus rundt om i verden. Det hadde vært enormt.
Mottakelsen i Odd kan han ikke få skrytt nok av. Måten spillerne, lederne og alle rundt klubben har tatt han imot på er han veldig glad og stolt for. Han forteller selv om en ungdomstid hvor han har blitt akseptert for å ha sett litt annerledes ut.
– Jeg har vel vært heldig på den fronten. Jeg har aldri opplevd noe mobbing. Det er så enkelt å bli mobbet, det kan være feil jakke, feil sveis eller feil navn, men jeg har aldri blitt det. Jeg har hatt gode venner og en fantastisk familie som har vært der for meg, og det er veldig fint, sier 22-åringen.
Kommer med alderen
Han har ingen problemer med å innrømme at han har brukt mye tid i sitt eget hode, og at han har tenkt sitt, men han velger å se positivt både på fortid, nåtid og fremtid. Som han selv sier: Det kunne tross alt vært mye verre.
– Jeg tenker ofte på det. Jeg har jo mine utfordringer, men jeg har klart å komme meg over det. Resten av livet mitt ser ganske bra ut, mens andre har utfordringer som man faktisk ikke kan komme seg ut av. Det er lett å synes synd på seg selv, men det kunne absolutt vært verre. Jeg bor i Norge, med en fin familie og gode venner. Jeg har en klubb med en fantastisk supportergjeng, og jeg er i et veldig bra miljø. Jeg setter stor pris på livet mitt akkurat nå, sier han og utdyper:
– Jeg sier nå at jeg er fornøyd med livet, og hvordan ting er, men det har ikke alltid vært sånn. Jeg tror ingen kan ha en kronisk sykdom uten å ha de tankene i hodet. Jeg ser annerledes ut, og den samtalen har jeg jo hatt med meg selv. Den var vanskelig i starten, fordi det ikke er enkelt å akseptere, men med årene har det bare blitt enklere og enklere.
– Kanskje fordi du selv har blitt eldre, og de du omgås med har det?
– Du vokser opp, og bryr deg mindre om de små tingene. De viktige tingene i livet blir mye mer viktig. Jeg er mer opptatt av å ha gode verdier, og oppføre meg riktig. Det kan jeg faktisk gjøre noe med, avslutter han selvsikkert.