– I mine 23 år i jobben har det aldri vært så ille som nå

På en stor tomt på toppen av Rødmyr i Skien ligger Telemark fengsel. Fengselet har kapasitet til 82 plasser. Per 1. februar er det 53 innsatte i fengselet, men mange kvinnene som nå soner krever enorme ressurser.

Enkelte trenger tilsyn så ofte som fire ganger i timen gjennom hele døgnet for å unngå alvorlig selvskading.

– I løpet av mine 23 år i jobben har det aldri vært så ille som det er nå. Det siste halvåret har vi sett mye ekstrem atferd, og arbeidsdagene har blitt langt mer krevende, sier fengselsførstebetjent og operativ leder i Telemark fengsel, Simen Debes.

– For å sette det på spissen: Det var lettere å håndtere en fly forbanna mann som knuste alt i cella si, enn en jente på 50 kilo som bare vil dø.

I siste halvår 2022, mens fengselet kun hadde mannlige innsatte, ble det rapportert 351 avvik knyttet til vold og trusler mellom eller fra innsatte i fengselet. For samme periode i 2023, nå som kvinnefengsel, har tallet økt til 640.

Varden fikk bli med inn i høysikkerhetsfengselet en fredag i februar.

Vi sluses inn gjennom porter og tunge dører. Legitimasjon fremvises flere steder, og vi kroppsvisiteres og scannes i sikkerhetskontroller. Dørene låses foran og bak oss – og minst én fengselsbetjent følger oss rundt på området.

Sikkerhetsrutinene er strenge, og det med god grunn.

Kvinnene som sitter bak murene her, er farlige. De soner dommer for vold, drap, drapsforsøk, narkotikavinning, ran, incest og mye mer.

– Vi er nå det eneste høysikkerhetsfengselet for kvinner. Det betyr at ansatte må fortsette å jobbe med innsatte som har utøvd alvorlig vold og trusler mot dem – for vi har ingen andre steder å sende de. Det er en stor utfordring. Vi er rett og slett vingeklippet, forteller Simen, mens det tikker inn en melding på øret.

Ingen krise ennå. Intervjuet kan fortsette.

De ansatte i fengselet har mange hatter. Ikke bare er de fengselsbetjenter, de må også ofte fungere som helsepersonell, psykologer og omsorgspersoner – hele tiden med fokus på sikkerhet.

De kvinnelige innsatte er sykere og langt mer krevende enn de mannlige.

– Det er veldig mye alvorlig psykiatri. Hvis man kommer hjem fra jobb og det bare har vært to episoder med selvskading, er det en god dag. Det sier vel sitt.

Mange av de kvinnelige innsatte har traumer. De har vært utsatt for overgrep og mishandling, og har både fysiske og psykiske arr på kroppen. Denne gruppen er for farlige til å være i psykiatrien, og for syke til å være i fengsel. Men systemet har likevel vurdert det til at fengsel er det beste alternativet.

– De søker omsorg og gjør ekstreme ting for å få oppmerksomhet. Noen har ikke flere blodårer på armene for de har kuttet seg så mye og dypt. De bruker alt de finner til å skade seg selv.

– Flere av synene som har møtt oss inne på cella har brent seg inn på netthinnen – og blir nok der for alltid, sier Simen.

Han innrømmer at dette er tøft å stå i, selv for de mest rutinerte ansatte. Noen dager er så utmattende at Simen sliter med å få sove etter jobb.

– Det er så tragisk mye vondt. Etter de mest ekstreme dagene er du helt føkka i hue når du kommer hjem.

Strangulering, kutting, dunking av hode mot betongvegger, spising av inventar er bare noen av situasjonene ansatte jevnlig møter. De innsatte samler ting de kan skade seg med i kroppens hulrom og må stadig kroppsvisiteres.

– I en periode nå har det omtrent vært daglige turer til legevakt med innsatte for å sy. De biter og river opp sårene sine. Igjen og igjen. Det er også enormt ressurskrevende for helsepersonell og politi som må bistå, sier Simen.

Først forsøker fengselsbetjentene alltid å løse situasjonen med minst mulig maktutøvelse. Noen ganger hjelper prat, andre ganger må den innsatte flyttes til en såkalt forsterket celle (en celle med mindre inventar).

I de mest ekstreme tilfellene er sikkerhetscelle og sikkerhetsseng eneste løsning.

– Jeg tror vi alle kjenner på en enorm følelse av avmakt. Det bare fortsetter og fortsetter. Vi klarer ikke å få slutt på det. Kun når de ligger fastspent. Maktutøvelsen oppleves som ekstrem, men den er nødvendig.

Aldri før har sikkerhetssengen vært så mye i bruk som den har vært den siste måneden.

– Det har vært noen helvetesuker her på nyåret. Kvinnene påvirker hverandre, og ofte ser vi en dominoeffekt. Da ser vi at mange tilfeller av alvorlig selvskading skjer samtidig.

Fengselsbygget er delt inn i ulike fløyer. De farligste kvinnene sitter på lukket avdeling, kalt avdeling A. Alle nye innsatte kommer hit for en kartlegging – før videre kurs stakes ut.

På avdelingen B og C er det bofelleskap, og de innsatte her har større frihet enn på lukket avdeling. De kan blant annet lage mat på et felles kjøkken og være sammen i ulike oppholdsrom. Cellene har likhetstrekk med studenthybler. 11 kvadratmeter med seng, pult, hylle, skap, oppslagstavle og eget bad.

Mona Hansen (51) soner en lang dom for drapsforsøk. Hun sitter på avdeling C og vi møter henne inne på et lite besøksrom. Rommet er beskjedent møblert, med unntak av en diger klokke på veggen.

Rommet låses, og vi får beskjed om å trykke på en knapp på veggen når vi er ferdige.

Mona åpner det lille vinduet bak seg og trekker inn den friske vinterlufta. Dommen, som er hennes første, vil hun ikke snakke om.

– Det er vanskelig å beskrive hva frihetsberøvelsen gjør med meg. Den har gitt meg en ro, trygghet og mulighet til å bli kjent med meg selv. Men jeg savner naturen, sier hun.

Mona kom til Skien i juni, etter å ha sonet to andre steder i landet.

– Det er så stor gjennomtrekk her at jeg sliter med å lære meg nye navn. Jeg har sikkert fått 250 nye bekjentskaper i løpet av disse årene, men bare én ekte venn.

51-åringen går på skole i fengselet og er flere timer hver dag på systua. Her produserer hun handlenett og toalettmapper, reparerer klær og lærer opp andre innsatte.

– Jeg har ikke hatt det bedre i livet enn jeg har nå. Jeg får ansvar, mye tillit og stoler på folka rundt meg. For å ha det sånn i fengsel må du vise at du er til å stole på.

Hun kan irritere seg over andre innsatte som klager over soningsforholdene i fengselet.

– Vi må tenke at vi sitter i fengsel. Dommen er frihetsberøvelse, så vi skal ikke være for kravstore.

Den store klokka viser at tiden går fort. Mona må tilbake på systua.

Vi beveger oss inn på avdeling A. Kvinnene er låst inne på cellene sine. Noen titter ut gjennom luker i døra.

På et helt strippet rom borterst i gangen ligger sikkerhetscellen. Innenfor dørene er det nakne grå vegger, et toalett på gulvet og en stor sikkerhetsseng.

– Vi utsettes for vold og trusler hver eneste dag. Jeg har blitt spyttet på, lugget, sparket, slått og bitt, forteller førstebetjent for avdeling A, Jeanette Badlissi.

Hver dag rapporteres det om avvik i fengselet, i hovedsak episoder med selvskading, eller vold og trusler mot ansatte.

Også Jeanette har jobbet ved fengselet i 23 år, og opplever at overgangen til kvinnefengsel har vært utfordrende.

– Vi bruker mye tid på å trygge de innsatte. Dette er damer med tung bagasje og noen har aldri hatt trygge relasjoner i livet. Flere sier at de føler seg sett for første gang her hos oss.

Ett av flere tydelig tegn på den tøffe hverdagen i fengselet, er kuttekniven Jeanette alltid har i nærheten. Denne brukes i situasjoner hvor innsatte har strangulert seg, som er et selvpåført kvelningsforsøk. Tynne tøyremser strammes rundt halsen, så hardt at øyne buler ut og de mister bevisstheten.

– Denne brukes dessverre hyppig, sier Jeanette og blir alvorlig.

– Det er ubehagelig og stressende å komme inn til en jente som har strangulert eller kuttet seg. Samtidig som vi må utøve helsehjelp, må vi passe på egen og kollegers sikkerhet. For volden kan komme ut fra intet.

– Du lærer fort at du ikke må undervurdere en jente på 50-60 kilo.

Jobben er med i tankene hele tiden. Også når førstebetjenten er hjemme med familien.

– Jeg har aldri kjent på så store personlige og følelsesmessige utfordringer knyttet til jobb som nå. Vi ser at den fortvila skapningen, det mennesket bak alle hendelsene har det så jævlig. Avmaktsfølelsen er til stede hele tiden, hver eneste dag.

Dørene låses bak oss, og vi sitter inne på pauserommet til de ansatte. Det eneste rommet vi har vært i så langt som ikke vitner om at vi er i høysikkerhetsfengsel. Rundt et langbord kan ansatte ta en pust i bakken, ventilere og snakke sammen før de må ut å løse neste situasjon.

Sykefraværet blant de ansatte er høyt. Siden juni 2023 har det ligget opp mot 16 prosent.

Hege Sundset er assisterende operativ leder, og har jobbet i fengselet i to år.

– Du får fort tykk hud. Jo flere vanskelige situasjoner du står i, jo lettere blir det, dessverre. Hvis ikke blir du utbrent.

– Hvordan orker man å stå i sånne situasjoner hver eneste dag?

– Det er et utrolig godt arbeidsmiljø. Vi er flinke til å hjelpe hverandre og debriefer så ofte vi kan. Og humor er viktig. Det har vi mye av.

Fremskritt hos de innsatte er også noe som motiverer.

– Solskinnshistoriene er en drivkraft. Det er et håp i veldig mange – og vi må lete etter de små fremskrittene. Når vi ser dem, er det virkelig et lys i mørke, sier Hege.

I bofellesskapet på avdeling B sitter 28 år gamle Sandra. Hun soner dommer for flere narkotikaforbrytelser.

To nye saker skal opp i retten i løpet av året, og hun regner med at straffeutmålingen vil bli forlenget.

Dette er ikke Sandras første gang innenfor murene. De uskrevne reglene som gjelder i fengsel, lærte hun seg umiddelbart.

Ikke kikke for lenge på andre, vite hvem hun må holde seg helt unna, følge rutinene og bli god på å trives i eget selskap.

– Jeg slet mye med å finne roen i starten. Men skal du bli god på å sone, må du like å være for deg selv og akseptere at du må bo sammen med mange ulike mennesker. Vi kommer veldig tett på hverandre her inne, og det kan være krevende, sier hun.

Voldsepisoder har 28-åringen ikke sett mye av, men de få hun har vært vitne til har gjort inntrykk. Som da to innsatte kastet glovarme tekopper i ansiktet på hverandre.

– Det er mye psykiatri, og jeg tenker at enkelte egentlig er for syke til å være her.

Baksnakking, utestenging og ryktespredning er det mye av i et kvinnefengsel.

– Det er en evig ryktebørs, men alt må tas med en klype salt. Ellers er det veldig lite «Orange is the new black» her, altså, ler Sandra.

For Sandra er det verste med soningen å ha så begrenset kontakt med kjæreste og familie. De to timene med telefon som er tillatt i uken går så altfor fort, mener hun.

– Det er tøft å tenke på alt jeg går glipp av.

For å fylle dagene har Sandra kjøkkentjeneste og tar opp fag på skolen. Drømmen er å kunne jobbe med å hjelpe andre – helst innen barnevernet når hun en dag skal i gang igjen med livet på utsiden av murene.

– Men jeg vet det er vanskelig å bryte mønsteret. Mange gruer seg til hva som venter dem når de slipper ut, og gjør dumme ting helt på tampen av soningen.