DIDI: Didi Grimsgaard slik hun ble portrettert av Agderpostens fotograf Erik Holand i 2005. Foto: Erik Holand

Didi Grimsgaard er død

Minneord: Journalisten, teatermennesket og kulturpersonligheten Didi Grimsgaard døde tirsdag kveld, 75 år gammel.

Sønnen Stian Wærenskjold skriver til Agderposten at hun sovnet fredelig inn etter å ha vært svært syk i høst. Hun hadde levd med kreft i 15 år. Nå orket ikke kroppen mer, selv om hodet var krystallklart til siste stund. Hun døde med penn og notatblokk på nattbordet, forteller han.

Alle vi som fikk gleden av å jobbe sammen med Didi husker henne som en fabelaktig kraft, en briljant skribent, en autoritet på alt innen kultur, men med peiling på forbløffende mye annet også. Hun var et interessert menneske, full av spørsmål.

«Agderpostens språklige artist»

Journalist Irene Hegge Guttormsen svarte spontant dette på Agderpostens interne e-post da hun fikk dødsbudskapet: Fargerike Didi med den fantastiske, slående og litt viltre pennen og den enorme kreativiteten. Dere som ikke opplevde henne og kontoret hennes, husker ikke hennes overfylte hyller, mange bilder fra teater og ballet, hennes dampende sigarettrøyk, hennes store, velfylte vesker, flagrende, fargeglade klær, hennes herlige, hese latter og hennes gode råd til oss yngre skribenter – aldri påtrengende, alltid velmenende og som oftest bare hvis vi spurte om råd. (...) Hun så gleder i små ting, og kunne formidle slike gleder på en finurlig, nær og morsom måte, ballettdanseren, journalisten og kulturpersonligheten Didi.

En annen kollega husket nesten ordrett ingressen Ludvig Lorentzen hadde brukt i portrettet av henne under tittelen Prima skriverina i Agderposten i 1991:

FAKSIMILE: Portrettintervju med Didi Grimsgaard i Agderposten, skrevet av Ludvig Lorentzen i 1991. Foto: Faksimile

Det rasler i ringer, det bruser i bronkier, det suser i en sigarett, og på én-to-tre-fir svever hun inn til Agderpostens røyklagte morgenkonferanse, kun et kvarter for sent i dag, takket være drosjesentralen, åh-gud, der er de sååååå søte og snille. 18 års journalistisk virke i Aust-Agders kulturelle, kriminelle og konkurstruede liv kan ikke skjule den ballerina og skuespillerinne Didi Grimsgaard vitterlig var.

I et portrettintervju med henne i 2005, sa redaktør Stein Gauslaa om henne: Agderpostens språklige artist, vår mest kyndige scene- og billedkunstjournalist. Og redaktør Thor Bjørn Seland: – Hennes språklige sikkerhet og eleganse er forbilledlig for oss alle.

Barnestjerne

Ifølge Didis profil på Facebook, jobbet hun i Agderposten fra 1972 til 2006. Men helt opp til 2011 fortsatte hun å glitre på Agderpostens kultursider i ny og ne.

Hun vokste opp i Oslo, og døpenavnet Ellen Margaret erstattet hun selv med Didi så fort hun kunne. Moren Vera Grimsgaard drev ballettskole og faren Nils-Reinhardt Christensen var dramatiker og oversetter. (Det var han som oversatte Stompa til norsk, blant annet.)

Didi ble tredje generasjons danser i Grimsgaard-familien. Åtte og et halvt år gammel fikk hun sin debut på scenen, i en oppsetning med Espen Skjønberg og Toralv Maurstad. Hun filmdebuterte ni år gammel i 1954 i Aldri annet enn bråk, sammen med blant andre Andreas Diesen. I 2016 delte Andreas Diesen et bilde fra denne filmen med henne på Facebook.

FILMDEBUT: Dette bildet delte Andreas Diesen med Didi på Facebook i 2016. Det er fra hennes filmdebut i 1954. F.v. Vigdis Røising, Andreas Diesen, Turid Haaland, Wilfred Werner, Didi Grimsgaard og Svein Erik Libæk. Foto: C2.staticflickr.com Foto: Ukjent

Ifølge Imdb.com spilte hun også i Bedre enn sitt rykte (1955) og Equilibrium – Det er meg du skal elske (1965).

Didi tok ballettutdannelse hos Audrey de Vos i London, og teaterskolen Guignard Vodravision i samme verdensby. Vel hjemme igjen ble hun en del av den første generasjon syngende dansere, som i Chorus Line. Fra 1962 til 1971 jobbet hun på Oslo Nye Teater, Det Norske Teatret, Chat Noir, Riksteatret, i NRK-fjernsynet og Centralfilm, ifølge Lorentzens portrettintervju.

Med Riksteatret til Grand Hotel

Samtidig med teaterjobbene i Oslo, frilanset hun for Dagbladet. Det var kanskje den referansen som ga henne jobb i Agderposten i 1972.

Da kjente hun Arendal fra et besøk med Riksteateret, som hadde spilt Født i går på Nidarhall i Froland, med overnatting på Grand Hotel på Langbrygga.

Det var noe eksotisk og verdensvant over Didi. I intervjuet Agderposten-journalist Ludvig Lorentzen hadde med henne i 1991, forteller han at hun på en kveldsvakt fikk besøk av klasseforstanderen hun hadde hatt på Steinerskolen i Oslo, forfatteren Jens Bjørneboe.

– Hadde hun forblitt på Oslos scener, ville hun utvilsomt ha sysselsatt minst tre Se og Hør-reportere, skriver Lorentzen.

Forlot aldri teateret

Didi Grimsgaard forlot den profesjonelle teater- og filmscenen, men ble aldri ferdig med teater. I mange år var hun engasjert lokalt, blant annet som instruktør i Arendals Dramatiske Selskab. I et av portrettintervjuene med henne, forteller hun: Under en prøve lørdag sa en pike til meg: «Du må huske at dette er amatører.» For meg eksisterer ikke annet enn godt eller dårlig teater. Jeg har sett profesjonelle i Oslo lage dårlig teater, og jeg har sett 12-åringer i Aust-Agder lage godt teater.

Til teaterets 200-årsjubileum skrev hun boka 200 dramatiske år – Arendal Dramatiske Selskab, 1796–1996.

Didi har vært gift med Bo Wærenskjold, som blant annet hadde regien på NRKs serie om Stian med sekken. Hun ble mor til Stian Wærenskjold og Stine Caroline Wærenskjold.

Vi som jobbet sammen med henne i Agderposten er glade som fikk ha en fargesprakende, skaperkraftig, kunnskapsrik, humoristisk og selvstendig perfeksjonist som henne på laget. Hun var minst like sterk som alle de mannlige journalistene og redaktørene, og ble et spesielt viktig forbilde for oss yngre kvinnelige journalistene i redaksjonen. Takk for følget, Didi.

PENSJONIST: Didi Grimsgaard, slik hun så ut i 2006, det året hun sluttet i Agderposten og ble pensjonist. Foto: Erik Holand