«UKVALIFISERT PRESIDENT»: – Slik Amerika fremstår i dag , er det et lite attraktivt land å besøke eller beundre. En ukontrollert pandemi, en narsissistisk ukvalifisert president og et hat mot alt og alle som ikke er republikanske hvite amerikanere, gjør at jeg betakker meg, skriver Øystein Djupedal i lørdagskronikken. Foto: NTB

Vi som elsket Amerika

Kan man stole på en mann som aldri smiler? Som ber om skattefradrag for hårklipp på 70.000 dollar, men selv betaler 750 dollar i skatt?

Overskriften på denne artikkelen har jeg lånt av Jens Bjørneboe. Han skrev et essay med denne tittelen i 1966. Jeg ble oppmerksom på den i gymnastida mange år seinere. Den traff meg i solar plexus, for som alle nordmenn har jeg elsket Amerika.

Bjørneboe skriver i essayet: «Tittelen på denne artikkelen er ikke ironisk. Jeg hører selv til dem som virkelig har elsket Amerika, og jeg vet hvordan det føles. Som de fleste andre nordmenn har jeg slektninger der. Amerika var drømmenes, frihetens, mulighetenes og eventyrets land, Jeg var i New York før jeg hadde vært i København eller i Stockholm, og det var en selvfølge. For meg var Amerika rett og slett verden. Jeg leste amerikansk litteratur inntil besvimelse, gikk med amerikansk slips og snakket engelsk henholdsvis gjennom nesen og nede i halsen».

Jeg hadde det på samme måten. Riktignok var jeg voksen da jeg kom til Amerika for første gang, men det var som om jeg alltid hadde vært der. Da vi hoppet ut av den gule drosja på Manhattan og så oss rundt, lurte vi bare på hvor Woody Allen var. Amerika var alt jeg hadde drømt om – musikken, filmene, mytene og politikerne. Mine største helter var fra USA: Bob Dylan, Mohammed Ali, Nina Simone, Jon Steinbeck og mange andre. Jeg kunne mer om den amerikanske borgerkrigen enn om første verdenskrig, jeg kunne mer om krigen mot indianerne enn jeg kunne om fornorskningen av samene og jeg kunne mer om amerikansk musikk enn om norsk musikk.

USA var som Bjørneboe skrev: drømmenes, frihetens, mulighetenes og eventyrets land.

Som de fleste nordmenn hadde vi slektninger i Amerika – onkler, tanter og søskenbarn. De så alltid så vellykket ut og julepresangene fra Amerika var julaftens høydepunkt. Amerikagavene som vi kalte dem. Og de ble delt ut sist. Jeg fikk lekebiler som var mye tøffere enn de jeg ellers hadde. De var snertne og solide. I 1969 år fikk jeg en singelplate med samtalen mellom The Eagle og Houston, med opptaket fra Apollo 11s månelanding og de to første mennesker på månen. Den har jeg enda som et ikonisk minne. «The Eagle has landed» og Niel Armstrongs legendariske ord da han satte foten på månen: «One small step for a man, one giant leap for mankind». Er det rart at vi elsket Amerika.

Som mange, frykter jeg det verste: at Trump vinner. Men like ille vil det bli om han taper og ikke vil vedkjenne seg tapet og starter rettsprosesser og demonstrasjoner for å få underkjent valget.

Jeg beundret Amerika til jeg var voksen. Det samme gjorde Jens Bjørneboe. Han skrev i essayet: «USA sto stadig for meg som et slags symbol for alt som garanterte de menneskelige friheter som gjør livet verd å leve, men i avtagende grad. En kjærlighet kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt efter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA.»

Jeg husker ikke når jeg sluttet å elske Amerika, men det var nok mens jeg gikk på gymnaset. Ronald Reagan ble president og det amerikanske verdensherredømmet var totalt; alle de meningsløse krigene, opprustingen og et stadig tydeligere bilde av fattigdom og ulikhet.

Og sånn er det fortsatt.

USA preger oss hele tiden, både underholdningsindustrien og politikken. I de fire siste åra har politikken fått total dominans på grunn av en president med en oppførsel vi aldri har sett maken til. Han fremstår som en uberegnelig livsfarlig tulling. Kan man stole på en mann som aldri smiler? Og som ber om skattefradrag for hårklipp på 70.000 dollar, men selv betaler 750 dollar i skatt?

Om noen få dager er det valg og mulighetene er der for at Trump kan få fire nye år. Det fremstår som et mareritt. Er det virkelig mulig?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Utfallet av valget er ikke gitt. Men noe vet vi. USA er mer splittet enn noen gang i moderne tid, og presidenten nører opp under hat og motsetninger. Trump appellerer til de hvite, og de er hans grunnfjell, særlig hvite velgere uten høyere utdanning. Stipendiat Kjetil Raknes spår at Trump vinner og sier det slik i Morgenbladet 11. september: «Det mest fascinerende trekket ved dagens republikanske parti er at det eneste velgerne deres har til felles, er at de er hvite, mens deres økonomiske interesser spriker i alle retninger. Trump vant ikke bare stemmene til hvite arbeiderklassevelgere i 2016, han vant et flertall av hvite velgere i de fleste demografiske kategorier. Han fikk flertall blant hvite velgere både med og uten høyere utdanning. Han vant både hvite kvinner og menn, og blant yngre hvite og eldre hvite.»

Spørsmålet som kommer til å avgjøre valget er ikke de liberale i byene, men om hvite velgere har fått nok av Trumps hatretorikk og splittelse. Spørsmålet er om demokratene klarer å mobilisere sine kjernevelgere og ta tilstrekkelig mange av Trumps velgere utenfor byene. Byene og kystene i USA er uten unntak Demokratenes kjerneland. Det er på landet, i Midtvesten og i sørstatene at Trump har sitt grunnfjell.

Svaret får vi kanskje 3. november. Som mange, frykter jeg det verste: at Trump vinner. Men like ille vil det bli om han taper og ikke vil vedkjenne seg tapet og starter rettsprosesser og demonstrasjoner for å få underkjent valget. Flertall i høyesterett har han allerede sikret seg. Da kan landet eksplodere i borgerkrigslignende tilstander. Vi har sett det i Portland, med bevæpnede hvite paramilitære i konfrontasjon med svarte demonstranter.

Men enn så lenge må vi håpe at amerikanerne forstår at de må velge en annen president, og at rettssystemet er sterkt nok til å tåle et Trump-nederlag og alle hans desperate utfall for å holde på makten.

Slik Amerika fremstår i dag, er det et lite attraktivt land å besøke eller beundre. En ukontrollert pandemi, en narsissistisk ukvalifisert president og et hat mot alt og alle som ikke er republikanske hvite amerikanere, gjør at jeg betakker meg. Amerika er lite av det jeg elsket.

Valgnatta 3. november vet vi mer. Det er et rekordhøyt antall forhåndsstemmer, det mobiliseres i alle leirer. Det spås at en rekordhøy valgdeltakelse. 220.000 mennesker er døde av Covid- 19 og økonomien er nådeløst rammet; kanskje Amerikanerne har fått nok. Kanskje Amerika igjen kan bli drømmenes, frihetens, mulighetenes og eventyrets land. Jeg håper det. Noe mer vet vi valgnatta 3. november.

Øystein Djupedal