UHELDIG MØNSTER: Vi ser at foreldre som kjemper for sine barn i skolen, kan risikere at skolen urettmessig sender bekymringsmeldinger til barnevernet, skriver innleggsforfatterne. Foto: Frank Johannessen NO.RPAS.6925

Vi ser et mønster: Foreldre som kjemper for sine barn blir møtt av bekymringsmelding til barnevern

Hva er barnevernets mandat?

I et innlegg publisert 09.10.20 i Agderposten og Grimstad Adressetidene, etterlyser ledergruppen ved Fevik skole bedre rammebetingelser for å kunne gi elevene den skolehverdagen de fortjener, samt en tydeliggjøring av skolens mandat. «Vi må drøfte hva som faktisk er skolens oppgaver, hva som er foresattes oppgaver, og hva som er helsevesenets oppgaver», skriver ledergruppen. La oss føre debatten inn et parallelt spor og føye barnevernet til listen: Hva er barnevernets oppgaver, og hvorfor nevner vi dette?

Gjennom arbeidet med boken Meldeplikt til barnevernet – er det nok å være bekymret? har vi fått innsyn i en rekke saker, også fra Grimstad kommune, som følger et visst mønster: Foreldre til barn som mobbes eller har andre skolerelaterte problemer, kjemper for at barna deres skal få den oppfølgingen de trenger. Ofte innebærer dette kritikk av opplæringstilbudet. Skolehjem samarbeidet blir anstrengt, og det hele ender med at skolen melder foreldrene til barnevernet. Påfallende mange av det totale antallet meldinger vi er gjort kjent med, er inngitt etter at hjemmet har stilt krav til skolen og gjerne sendt klager lenger opp i systemet.

Foreldrene, som altså ikke har gjort annet enn å følge opp sine barns behov og benytte seg av klageretten, stemples som krevende og vanskelige.

Hvorfor ender det slik? I mange av sakene ser vi at skolen ikke har god nok innsikt i reglene om taushetsplikt og meldeplikt, og lovgivers intensjon. Dette følges ofte av manglende innsikt i barnevernets mandat. Barnevernets oppgave er i all hovedsak å verne barn mot alvorlig omsorgssvikt, eller å hjelpe foreldre med å forbedre mindre alvorlige omsorgssituasjoner der foreldrene selv ønsker dette. Vi ser likevel meldinger som grunngis med at skolen trenger hjelp til å løse situasjoner der relevante tiltak ligger innenfor opplæringslovens rammer, ikke barnevernlovens.

Les også
Vi må si fra på vegne av elever som kanskje går glipp av undervisning, fordi vi skal løse alle andre problemer

Andre ganger er argumentet at det trengs hjelpetiltak i hjemmet, for eksempel for å hjelpe et barn som lider av skolevegring tilbake på skolen, men skolen er ikke klar over at det kreves samtykke fra foreldrene for å koble inn barnevernet i slike situasjoner. Samtykkekravet henger sammen med at det er foreldrene som har foreldreansvaret, det vil si rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold. Det offentlige kan ikke gripe inn i denne myndigheten med mindre det er grunn til å tro at foreldrene svikter sitt omsorgsansvar i alvorlig grad, og at det derfor er grunnlag for bestemte tvangstiltak.

Barnevernlovutvalget som ble oppnevnt i 2014 etterlyste en tydeliggjøring av grensen mellom barnevernet og andre tjenester. Flere aktører hadde påpekt at barnevernet fikk henvendelser fra andre offentlige instanser som gjaldt tjenesteyting utenfor barnevernets ansvars- og kompetanseområde. Utvalget la til grunn at en tydeliggjøring ville bidra til å redusere forventningen om at barnevernet har ansvar for alle barn som trenger hjelp eller bistand på en eller annen måte.

Mange problemer er det verken skolen eller barnevernet som skal løse. Eksempelvis er helseproblemer helsetjenestens bord. Av den grunn skal ikke høyt skolefravær som skyldes dokumenterte helseplager meldes til barnevernet. Vi erfarer likevel at det rutinemessig skjer. Skolen skal på sin side ikke gå inn i en behandlerrolle når barn har psykiske utfordringer, men det er skolens oppgave å ta hensyn til barnets spesifikke utfordringer i utformingen og utøvelsen av opplæringen. I slike situasjoner vil skolen som regel være avhengig av samhandling med helsetjenesten, og opplæringsloven § 15–8 gjør samarbeidet forpliktende.

I en fersk tilsynsrapport slår imidlertid Fylkesmannen i Agder fast at Grimstad kommune ikke sikrer at det legges til rette for systematisk samhandling mellom relevante instanser rundt barn og unge med psykiske utfordringer. Desto mer tankevekkende er det at foreldre meldes til barnevernet med påstand om at de er vanskelige og krevende når de nettopp etterspør slikt samarbeid, og klager på manglende tiltak eller på tiltak i skolen som helsetjenesten mener er helsemessig uforsvarlige.

Ledergruppen ved Fevik skole har sikkert rett i at det hviler høye krav og forventninger på skolen i dag, kanskje for høye i enkelte sammenhenger, og for alt vi vet er det bedre rammebetingelser eller en tydeliggjøring av skolens mandat som må til.

Det ligger imidlertid ikke i barnevernets mandat å overta skolens oppgaver der den selv kommer til kort, enten det dreier seg om å få skolehjem samarbeidet på rett kjøl eller om å tilrettelegge bedre for et barn på skolen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Slike utfordringer må løses med klokskap innenfor de rammebetingelsene skolen til enhver tid har. Det krever i første omgang kunnskap, gode holdninger, og en klar forståelse av eget og andres ansvarsområde. Konsekvensen av grunnløse meldinger kan bli mindre ressurser på barn som virkelig trenger barnevernets beskyttelse. Fra tid til annen kan det derfor være nyttig med en mandatoppklaring.

Bente Ohnstad,

professor i rettsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer

Ylve Gudheim,

frilansjournalist og fagbokforfatter