Morten Mørland
Morten Mørland

Vekkelsen i urmakerens butikkvindu

SKRÅBLIKK: I 50 år har det vært helt naturlig å se seg selv i speilet rett forfra. Og med et todimensjonalt speilbilde, har man stort sett gått gjennom livet med et godt selvbilde.

Bare for å ta det med én gang: todimensjonalt handler ifølge matematikken om at det kun finnes to dimensjoner på en flate; høyde og bredde.

Todimensjonale objekter har ikke dybde. For noen uker siden gikk det opp for – la oss kalle det objektet – at man slett ikke var så todimensjonal som man hadde innbilt seg. Det finnes også en dybde. Vi snakker 3D.

Avsløringen kom da et sideblikk mot et av byens butikkvinduer førte til et øyeblikks vantro: I lyset fra urmakerforretningen stoppet en middelaldrende, skallet mann med overdimensjonert overkropp. Den harmonerte dårlig med det todimensjonale fotoet nede til høyre, og de tynne beina som endte i et par brune sko.

Vel hadde vi slitt godt på det faste hullet i beltet de siste årene, før vi noe motvillig, og for variasjonens skyld, hadde begynt å bruke andre hull. Litt lenger ut på lær-stroppen.

Men dette var for lengst fortrengt. At skjortene har begynt å sprike mellom knapphullene når man sitter helt stille i møter, er vaskemaskinens feil. For ikke å snakke om hva tørketrommel gjør med størrelser på skjorter. Hyppig nedtrekk av plagg, som stadig glir oppover og blottlegger området over beltet, er det ubevisst automatikk i.

Der, utenfor urmakerforretningen, oppsto et aldri så lite vekkelsesmøte. Var personen i refleksjonen den vi hadde kjent så godt i alle år?

«Vi har store folkehelseutfordringer i Norge. Vi spiser for mye og beveger oss for lite». Helseminister Bent Høies ord fra et intervju Bergen i oktober for gjennom hodet som en stemme fra oven.

Vi beveger oss jo hver dag; både inn og ut av bilen. Men det er mulig Høie synes det blir i minste laget. Vi husket dessuten vagt Folkehelseinstituttets anbefaling for ti år siden: «For å forebygge overvekt bør vi være fysisk aktive minst en time per dag.»

Men det er så 2004. Den gangen hadde alle god tid. Hvor er den timen i dag? Med over hundre TV-kanaler, Internett og sosiale medier direkte på mobilen, er det ikke lett å finne en ledig time. En annen ting er at det ikke bare er enkelt å komme seg opp av gropa som har dannet seg på sofaen gjennom årene.

Visst har vi prøvd. Tilgangen på treningssentre er stor. Men for dette objektets vedkommende stemmer det slett ikke at økt tilgang gir økt bruk, slik det hevdes. Vi har heller ingen egen erfaring med, kun lest om, fenomenet «bare MÅ trene», og folk som hevder at når man kommer over kneika, så er det «fantastisk deilig».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men gruppen som har det slik er blitt større. Ja, mye større. Ifølge TNS Gallup har vi som aldri trener mistet 36% oppslutning på 10 år. Vi har gått fra å være 732.833 i 2003 til 468.112 i fjor.

Antall personer som trener ukentlig har økt fra 1.251.204 til 1.888.541 i samme periode. Hva resten av befolkningen holder på med, er ukjent.

Vi er et folk i bevegelse, men noen av oss henger etter. Og det synes, for å si det slik. Og er man riktig uheldig med speilbildet, minsker sjansen for å kunne ta eldrebølgen om noen år.

Men hva gjør man for å få motivasjon? Når man ikke «bare MÅ trene» Når sofaen er for dyp, og bukfettet har gjort stien smal og beltet kort?

Noen dager etter 3D-opplevelsen i butikkvinduet vakte en artikkel i VG interesse: «Fra utrent til veltrent på 7 uker (...)

Du trenger ikke trene i timevis for å komme i bedre form.

Forskere ved NTNU har skreddersydd et program der du på sju uker kan gå fra å være utrent til veltrent.»

Nå snakker vi ...

«Vi har forsket mye på høyintensitetstrening. Det forebygger hjerte- og karsykdommer. Korte økter med høy intensitet tre dager i uken gir bedre helsegevinst enn å gå 10.000 skritt hver dag.

Dessuten er det mer gjennomførbart for folk flest. De færreste klarer å trene hver dag», sier forskerne Øivind Rognmo og Dorthe Stensvold ved NTNU til avisen. Det siste kan vi bekrefte.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Under forutsetning av at det som nå skrives holdes konfidensielt, så kan det fortelles at det eksisterer et hemmelig prøveprosjekt:

Smugtrening etter NTNU-metoden. Ingen skal vite at man for tiden er under opptrening. Aller minst kolleger og nær omgangskrets. Ydmykelsen og skammen hvis man mislykkes er ikke noe andre skal få fryde seg over.

Prosjektet er allerede igangsatt. Det har lang levetid som hovedmål. Delmål er å sjekke om forskning er til å stole på; Litt intens innsats noen minutter innimellom, og formen er bedre etter sju uker. Vel, vi får se. Ingen kan i hvert fall påstå juks fordi objektet ikke er utrent nok.

Etter i uke 3 er det for tidlig å konkludere. Men vi orker mer enn i uke 1. Og hver økt tar bare 20 minutter. Sjekk selv:http://www.ntnu.no/cerg/treningsprogram

Så får vi se; holder norsk forskning stikk, blir det pulsklokke. Mislykkes vi, blir det vekkerklokke.