TRIST SYN: - Synet oppe på Fløyheia er rett og slett trist, mener Agderpostens kronikør Einar Gelius. Slik så det ut på Fløyheia i Arendal i går ettermiddag. Foto: Tom Bucher Hansen

Vandalisme i Arendal

Den siste tiden har jeg blitt mer og mer frustrert, sint og forundret hver gang jeg går inn Langbryggen og inn til sentrum av Arendal. For synet oppe på Fløyheia er rett og slett trist og uforståelig.

Innseilingen til Arendal har i mange år vært preget av noen karakteristiske bilder: Det gamle rådhuset, Pollen, de hvite trehusene på knatter og knauser – og ikke minst: Sjømannsskolen som har tronet på Fløyheia.

Nå er det karakteristiske bildet fullstendig ødelagt.

Sjømannsskolen er revet og nye betongkolosser ser dagens lys. Det er ikke annet enn vandalisme det som har skjedd med bybildet av Arendal. Og jeg kan ikke forstå hvordan dette har kunnet skje. Hvem er det som er ansvarlig for denne vandalismen og ødeleggelsen av Arendals bybilde og «sjel»?

At Fylkesmannen trenger nye lokaler er kanskje riktig, men hvorfor kan ikke det gamle fylkeshuset brukes til nettopp det? I en tid med knappe offentlige ressurser virker det uforståelig at man bygger nye betongkolosser med skattebetalernes penger. Hvor er fornuften og gangsynet? Og jeg lurer på hvor byens byplanleggere og arkitekter er? Kultur, tradisjon og estetikk ser jo ut til å mangle i byplanleggernes vokabular. Hva med politikerne? Hvordan har de kunnet være med på denne ødeleggelsen av byen vår?

Men vi har jo skjønt at det er «betong-kapitalistene» som styrer denne byen. Det viser utbyggingen i Barbu med all tydelighet. Her har store betongbygg ødelagt den vakre trehusbebyggelsen i bakgrunnen. Og nå er man også i ferd med å ødelegge noe av det mest karakteristiske ved bybildet av Arendal, nemlig Sjømannsskolen på Fløyheia.

KRONIKKFORFATTER: Einar Gelius. Foto: privat

Hva annet er det aktuelt å si noe om i en lørdagskronikk?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jo, korona-viruset har selvsagt preget oss de siste ukene og månedene. Jeg har den siste tiden ved flere anledninger minnet om at det hver eneste dag dør ca. 110 mennesker i Norge. Det er mennesker som dør av kreft og andre sykdommer, ulykker og selvmord. Hittil har korona-viruset vært dødsårsaken til i overkant 200 mennesker i Norge i løpet av de siste par månedene. Sannsynligvis har mange av de som har dødd av korona-viruset hatt underliggende sykdommer. Jeg mener derfor at det er viktig å sette antallet korona-dødsfall i Norge i sammenheng med det totale antall mennesker som dør hvert år i landet vårt.

Dessuten er det viktig å minne om at verden har gjennomlevd store kriser og epidemier tidligere – og vår jordklode har overlevd både svartedauen, spanskesyken og Ebola.

Likevel skapes det nå et inntrykk av at verden i 2020 står foran et avgjørende skille. Ikke bare har miljø- og klimaaktivister de siste årene truet oss med at kloden vår står foran endetiden, men nå blir vi også fôret med «dommedagsprofetier» fra medisinere – selv om de stadig vekk bedyrer at de vet svært lite om dette viruset og epidemiens konsekvenser. Og om ikke det er nok, så har også kirkens folk begynt å legge sine ansikter i alvorlige folder og sender nå gudstjenester og andakter på nett for å berolige folket.

Det må være lov i disse korona-tider å oppmuntre til å ikke ta alle sorgene på forskudd. For det første må vi gjenoppfriske vår kollektive hukommelse: vår jordklode har overlevd både store epidemier, kriser og klimaforandringer tidligere – og den kommer til å overleve også korona-viruset!

Dernest må vi ikke glemme at døden er det mest naturlige i livet. Og du og jeg vil dø en gang av ett eller annet. Det dør altså ca. 110 mennesker hver dag i Norge – og ingen stenger ned landet av den grunn.

Hvorfor blir vi da så forvirret og usikre når korona-viruset rammer oss? Kan det ha noe med vår generelle frykt og redsel for døden å gjøre? For til vanlig skyver vi døden foran oss, den er blitt et tabu i vår kultur og vi lever og hamstrer som om vi tror at vi skal leve evig. «Memento mori» - heter det. Husk at du skal dø. Kanskje korona-viruset kan få oss til å tenke over disse gamle visdomsordene og få oss til å leve mer ekte, fullt og innholdsrikt så lenge vi har livet i behold?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fløyheia: Fløyheia i Arendal - utbygging som sees på lang avstand. Foto: Tom Bucher Hansen

Helt til slutt i disse lørdagsbetraktninger: En aldri så liten etterlysning. For hvor er det blitt av Greta Thunberg og Miljøpartiet de Grønne i disse korona-tider? Miljøaktivistene som har spådd jordens undergang de neste ti-årene, er forbausende stille og tause for tiden. Plutselig er klima- og miljøspørsmålene ikke så viktige lenger, virker det som. Kan det ha noe å gjøre med at landet vårt (og hele verden) for tiden gjennomgår ikke bare en pandemi, men også store økonomiske forandringer og kriser med massearbeidsløshet? Hva skulle Norge gjort i dagens situasjon uten de enorme olje-ressursene våre? Vi hadde sannsynligvis sett enda høyere arbeidsledighetstall og flere konkurser og permitteringer.

Miljøaktivistene sitter stille i båten for tiden, ganske enkelt fordi de vet at med sin økonomiske politikk ville norske arbeidsplasser stått overfor enda større utfordringer. For miljøaktivistene vil stenge all oljeproduksjon så å si over natta, noe som ville ha ført til økonomisk katastrofe for store deler av norsk arbeidsliv og norske arbeidsplasser. Det vi trenger nå, er fornyet tro på og støtte til norsk oljeindustri og mer vekst i norsk økonomi, for å redde arbeidsplasser og skape ny optimisme i landet vårt.

God helg!