Utenforskapet tar nye former og er urovekkende, skriver Elisabeth Kjølsrud. Det handler ikke bare om korona, men blant annet om et mer brutalt arbeidsliv, der folk må gi mer enn de har krefter til. I artikkelen foreslår hun noen mottiltak. Foto: Ntb/NTB

Utenforskapet tar nye former

Forskning viser at det er historisk mange single og barnløse menn i Danmark. De tjener mindre, dør tidligere og lever i et slags parallellsamfunn – sjeldent ute om dagen, lever sine liv på nettet.

Jeg startet min hybeljakt i Oslo på 70-tallet. Aftenpostens aftennummer var mulighetenes marked den gang.

Noen av annonsene vakte undring, slik som «BM: Ikke for nordlendinger», eller «Søt, ung dame fra Sørlandet ønskes». I en annen annonse ble det søkt etter «Frisinnet ung dame tilbys koselig hybel». Selv ble jeg tilbudt åtte kvadratmeter på Drammensveien 8, (noe jeg var veldig glad for!) men måtte love å ikke gå på toalettet på natten. «Tantene» kunne våkne.

Markedet har til alle tider stilt opp med forventninger og krav til oss alle. Nordlendinger var ikke ettertraktet hos enkelte som hybelboere den gang. De var en slags outsidere. Det handlet i stor grad om kultur og språk, ble jeg fortalt.

Stadig flere utenfor

Oslo på 70-tallet var mye mer naturligvis, det bodde mennesker på gata, og mange jeg snakket med var slitne krigspensjonister som følte seg sveket av samfunnet, og det var husbråk på Majorstua og Holmenkollen likeså mye som på Grønland, som jeg var tilknyttet i mitt arbeid i politiet.

Det var også tydelige klasseskiller, selv om de fleste av oss mente at Oslo og Norge var et godt land å bo i. De siste tiårene erfarer vi at stadig flere og flere på en eller annen måte faller utenfor og at forskjellene mellom folk bare øker og øker. Samfunnet skaper flere og flere outsidere. Matkøene i Oslo i påska, som strakte seg en halv kilometer, (det lengste noen gang) er et eksempel.

Norge er en del av et globalisert samfunn på godt og vondt, og noen trender som vi leser om fra eksempelvis USA vil vi oppleve i vårt land mange år senere. Et eksempel finner vi i boka til Richard Sennett «Det fleksible mennesket» fra 2001. Her skriver forfatteren om et endret arbeidsliv som bidrar til rastløshet og utrygghet for fremtiden hos mange arbeidere.

Menn i parallellsamfunn

Utenforskapet tar også nye former og er urovekkende. Fra Danmark ble det nå i mars publisert forskning (og film «Mannefall») om de historisk mange single og barnløse menn i Danmark, som tjener mindre, dør tidligere og lever i et slags parallellsamfunn (sjelden ute om dagen, lever sine liv på nettet). Dette er tendenser vi ser også i Norge, sier forsker Thorgeir Kolshus ved OsloMet, og peker på et reelt økende problem sosialt, økonomisk, helsemessig og sikkerhetsmessig. Følelsen av utenforskap vokser, høy selvmordsrate og straffedømte som kan skade seg selv og andre. Mannsforskere påpeker at utviklingen skjer raskt og har aldri skjedd før. Men forskerne forteller at ved samtale med disse mennene finner de mange flotte ubrukte ressurser, og mener det er tid for grep og at vi ikke kan ha det slik i vårt samfunn.

Mange har tanker om ensomhet og utenforskap, (selv om dette i og for seg er to begreper, men de henger litt sammen) i samfunnet. Jeg har snakket med flere som hevder det er viktig å sende ensomheten tilbake til den som våger seg frempå og bekjenner de føler seg ensomme.

«Du må selv ta grep», sier mange. Individet må selv ta ansvar. Dette er tanker i tiden, og har noe for seg, men er ikke en tilstrekkelig medisin etter min mening. Jeg tror ensomhet og at noen opplever utenforskap ikke bare handler om en følelse hvor individet ikke opplever kjærlighet fra «de nærmeste», men også manglende støtte fra myndigheter, politikere og lokalsamfunnet.

Brutalt arbeidsliv

Flere opplever også utenforskap i et arbeidsliv som blir mer og mer brutalisert, og hvor den enkelte må yte mer enn kreftene tillater. Ensomhet og utenforskap blir på denne måten (i tillegg til enkeltindividets personlige utfordringer) også et strukturelt problem som det ikke er så mye fokus på. Det er lettere å plassere ansvaret og skylden hos enkeltindividet.

Koronatiden vi lever i nå, har også forsterket utfordringene til mange mennesker. Men trendene vi ser og erfarer, med økende forskjeller, polarisering og et krevende arbeidsliv, startet lenge, lenge før covid var en aktuell problemstilling. Jeg tror vi må spole tilbake til 80-tallet, og fremvekst av nye politiske ideologier, fremfor alt en ny brutal form for kapitalisme vokste fram. Nyliberalismens fremvekst i den vestlige verden som eksempelvis verdsetter en idealisert form for selvstendighet. Likedan en brutal konkurranseånd med minst mulig styring ovenifra.

Et hovedtrekk er at profesjonene i offentlig sektor stadig blir mer og mer umyndiggjort, og at profesjonsetikken og det juridiske lovverket (!) er vanskelig å etterleve. Et annet eksempel vi ser som resultat av nyliberalismen er at store selskaper stadig får mer og mer makt (og politikere mindre?) som også medvirker til at forholdet mellom mennesker endrer seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Endre hjerte og sjel

Denne trenden er sterkt underkommunisert. Det handler altså ikke bare om økonomi. Margaret Thatcher, en stor forkjemper for den nye ideologien uttalte følgende: «Økonomi er metoden – målet er å endre hjertet og sjelen». Med andre ord pågår det en verdikamp vi må være oppmerksomme på.

Et tankekors er det å minnes tilbake til Adam Smith som regnes for å være kapitalismens far. I boka «Moralske følelser» skriver han om det etiske grunnlaget i et idealsamfunn og peker på betydningen av menneskets medfødte evne til innlevelse og empati; men også hvor det tidligere også eksisterte en slags samfunnskontrakt mellom kapitalisme og lokalsamfunn; dette i stor kontrast til ideologien som råder i dag.

Noen endringer kommer snikende. Et eksempel er i språket vårt. Fra helsevesenet ser vi begrepene kunde, klient, beboer, stykkpris, stoppeklokke, og løpe fortere og jobbe smartere, smartere – eksempelvis.

Vi og oss er blitt jeg og meg

Enkelte arbeider for å fjerne omsorgsbegrepet fra lovreguleringer, unødvendig blir det sagt. Pronomenene «vi og oss» er mer blitt til «jeg og meg». Ordet plikt er ofte erstattet av ord som «hva kan jeg oppnå?» Det kollektivistiske blir erstattet med det individuelle i tråd med nyliberalismen. Ideer om fellesskapet er ikke i tråd med nyliberalismen. I musikken finnes sanger skrevet som hyllest til seg selv, eksempelvis Ariana Grandes «thank u, next» fra 2018. (Jeg mener ikke at det å hylle seg selv nødvendigvis trenger være negativt).

Nordlendingene var ikke populære på hybeljakt i Oslo på 70-tallet, og havnet i en slags utenforskap på boligmarkedet. Det fantes også utenforskap i Oslo på 70-tallet på andre måter. I dag erfarer vi at ensomhet, utenforskap og økte klasseskiller blir mer og mer synlig.

Dette var bakgrunnen for min påske på Tinder; et Tinder hvor det politiske har vært fokuset; altså et politisk Tinder! Det politiske, med henblikk på trender i samfunnet og hvordan vi kan bidra til å skape et samfunn hvor vi alle opplever fellesskap og tilhørighet.

Trenger andre løsninger

Vi trenger andre løsninger enn hva både den tradisjonelle høyresiden, (som i hovedtrekk mener at velferdsstaten fratar den enkelte ansvar) og venstresiden (som mener det er for lite styring ovenifra og vil bygge ut velferdsstaten) tar til orde for i vår tid. For å møte den nyliberale kapitalistiske ånden for å si det sånn, trengs andre inngripende tiltak.

Jeg mener vi trenger et mere holistisk perspektiv på samfunnsproblemene. Kort sagt: Vi må skape en type kapitalisme i samfunnet hvor omsorg og medfølelse er kjerneverdiene. Politikerne må skape en forvissning i folket at de blir sett og ivaretatt; (avstand skaper fremmedgjøring) og arbeidslivet må ha plass til mennesker som ikke til enhver tid kan yte maksimalt og over 100 prosent.

Vi alle må bidra til å skape et mer tolerant samfunn, inkludere alle, også de som ikke ligner oss. Et lokalsamfunn kan skape møteplasser, hvor politikere, andre samfunnsaktører og «vanlige folk» kan møtes ansikt til ansikt (ikke bare når det er valg). Vi kan opprette lyttebenker, som også er en gammel og god idé. På en lyttebenk har vi ikke forutbestemte meninger om den andre, men hører hva den enkelte har å si med et åpent sinn og uten sensur.

Alle trenger fellesskap

Å forstå den andre kan også bidra til å redusere den ofte så polariserte debatten som finnes i samfunnet, spesielt på sosiale medier. Folk savner gode fellesskap (det kommer en tid etter covid), bli inkludert og akseptert til tross for ulikheter. Tiltakene er en viktig demokratisk prosess.

Så synes kanskje noen forslagene er naive. Kanskje det, men det er vår eneste mulighet til å skape et godt inkluderende samfunn. Alle trenger fellesskap; teknologien vi lenge har måtte nøye oss med i covidperioden holder ikke. Hjertet og sjelen er trolig ikke så lett å endre som Margaret Thatcher så for seg. Kanskje er det ikke tilfeldig at nettopp Liverpoolsangen er blitt så populær og betyr så mye for mange; «You'll Never Walk Alone».

Elisabeth Kjølsrud: Lørdagskronikør Foto: privat