ØNSKER DEBATT: Illustrasjonsbilde fra NATO-øvelsen Joint Viking 2015 i Finnmark. Foto: Ole-Sverre Haugli, Hæren/Forsvarets mediesenter/NTB

Tiden er overmoden for offentlig debatt om forsvarspolitiske avgjørelser

Noen dager før valget hørte jeg et intervju på NRK P2 med Anniken Huitfeldt om forsvarspolitikken til Norge. Problemstillingen gjaldt hvor vanskelig det var å la amerikanske soldater delta i NATOs militære øvelser i Finnmark. Lokalbefolkningen ønsket ikke å ha provoserende amerikansk militær aktivitet så nær sin nabo i øst, Russland.

Huitfeldt opplyste at NATO derfor ikke øver med amerikanske soldater nord for Troms og poengterte at saken begynte å bli et problem for NATO, og at man nå planla for å la danske soldater øve i Finnmark. Men under samme felles kommando, naturligvis, la hun til.

Døra lukket for et eget forsvarssamarbeid i Norden?

Denne saken glir rett inn i et annet spørsmål, som nå trenger seg på både i EU og i Norden; skal EU opprette et eget forsvar, og skal de nordiske landene bygge ut et felles forsvarssamarbeid? I så fall virker det som NATO allerede har lagt en strategi som skal motvirke slike ideer. Huitfeldts opplysninger om å bruke danske, og ikke amerikanske NATO-soldater i Finnmark er muligens et ledd i denne strategien. Går Ap og Senterpartiet inn for at NATO skal styre en forsvarspolitisk utvikling i Norden, så blir denne strategien muligens et skudd for baugen for et forsvarssamarbeid utviklet av landene selv. De nordiske landene forblir NATO sin spydspiss i nord. De nye norske kampflyene øver nå i Øst-Finnmark tett inntil den russiske grensen. Norge har kjøpt 50 fly fra USA, bare Frankrike og Storbritannia har flere!

Hva med strategien etter de store endringene de siste tjue årene?

Helt uten en offentlig og demokratisk prosess har NATO, som jo står for North Atlantic Treaty Organization, utviklet Out-of-area-strategien til å operere militært langt utenfor Nord-Atlantiske områder. Man ser at USA og NATO har delt sine operative områder i verden slik: Danmark sikrer militær tilstedeværelse på Grønland både for NATO og USA, NATO har sikret seg kontroll rundt Russland gjennom de nye medlemsstatene fra landene som hørte under Sovjetunionen og Warszawapakten. USA har god kontroll i Midtøsten først og fremst gjennom Israel. Nå konsentrerer USA seg om å bygge allianser mot Kina med de omkringliggende land og Australia i tillegg. De nordiske landene blir NATO sin spydspiss nord i Europa. Samtidig sikrer USA etablering av fire baser på norsk jord, og hvis dette skjer blir Norge en del av, ikke NATOs, men USA sine verdensomspennende baser. Hvordan har vi kommet dit uten en lang, grundig offentlig debatt, ikke minst i lys av Grunnlovens §25 som ikke tillater militære baser fra fremmede makter på norsk jord i fredstid med mindre Stortinget behandler saken?

Er det en naturlov at USA er vår nærmeste allierte?

Vår forsvarspolitikk kan ikke bestå av årvisse postulater som om det var en naturlov, at USA er vår nærmeste allierte. USA kjører sitt eget løp når det passer, nå sist på selve dagen for uttrekking fra Afghanistan får vi nyheten om at USA akter å fortsette sitt droneprogram der, les likvideringer styrt fra Nevadaørkenen, henrettelser uten lov og dom. Vår nærmeste allierte? Hvordan kom vi dit?

Vår nærmeste allierte bryter menneskerettighetene og folkeretten gang på gang og overkjører FN, nå sist handlet det om Marokko, som i over 30 år har okkupert Vest-Sahara, noe som er fordømt av FN. Men ifølge Klassekampen 26. august anerkjente USA Marokko sitt krav på området, dette mot at Marokko normaliserte sitt forhold til Israel! Dermed ser vi at Norges nærmeste allierte støtter mangeårige okkupasjoner av både Palestina og Vest-Sahara. I tillegg driver USA omfattende sanksjonspolitikk rundt om i verden, og man straffer tredjeland som ønsker egen handelspolitikk overfor de samme landene. CIA kjører fortsatt sitt løp i de latinamerikanske landene for destabilisering der den politiske utviklingen går mot USAs egne interesser, les der vestlige investeringer ønsker å ekspandere. Deler virkelig Norge verdiene denne politikken fremmer?

Er fellesnevneren markedsøkonomi?

Vi trenger mer forskning på forholdet mellom økonomi og angrepskriger. Finnes det en fellesnevner mellom disse ellers så ulike land; Irak, Afghanistan, Libya? Er det sånn at en viktig fellesnevner handler om tilgang for vestlige investeringer og kontroll over andre lands ressurser? Vi kan få nye svar hvis fredsforskning, forskning på håndtering av folkeretten og forskning på internasjonale forhold også omfatter økonomiske analyser. Forsker Tormod Heier ved Forsvarets høgskole har utgitt en del om dette bl.a.

Det er mange spørsmål som trenger klare svar, jeg har prøvd å reise noen av dem her. Jeg vil understreke overfor alle politikere at behovet for åpenhet, offentlig debatt og demokratiske prosesser knyttet til forsvarspolitikken er stort. Debatten må løfts ut av regjeringskontorene, ut i offentligheten og inn på Stortinget.

Anniken Dulin,

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Medlem Risør Rødt