EN FOR ALLE: I korpset er det ingen reservebenk, der er det alle med, skriver Torunn Sundgot. Foto: arkivfoto

Tenk om lyden av 17. mai forsvant

Tenk om, en helt vanlig 17. mai, altså ikke 2020, midt i barnetoget, midt i Østregate, fordufta alle korpsene. Det hadde blitt stille, øredøvende stille. På alle måter stusslig, ingen musikk, ingen flotte marsjerende musikanter fra alle byens korps. I år blir det nesten slik, bare at resten av barnetoget også mangler.

I min barndoms bygd, i indre Telemark, var lyden av 17. mai lenge skrudd av, det var barnetog uten korps, i min barndom kom lyden av 17. mai fra et lasteplan med lydanlegg. Detaljene er ikke helt etterrettelige, slik det gjerne er med barndomsminner. Slik var det helt til bygdas energiske, hjemvendte sønn starta opp et flunkende nytt korps, med en entusiasme bare en nyutdanna lærer kan oppvise, samla han ganske raskt alle som ikke gikk for alternativene skiskyting eller bedehus, snart kunne de første spede toner høres fra skolekjellerens dyp.

Det ble lyd på 17. mai, det ble samarbeid med bygdas unge og ikke fullt så energiske organist, og vi fikk holde konsert i kirka.

Denne kvelden som jeg har tenkt en del på i det siste, skjedde noe som aldri hadde skjedd før i bygda. Korpset spilte Amazing Grace, en vakker hymne, i tekst og melodi, med en helt egen kraft man ikke trenger å være religiøs for å finne guddommelig.

Denne kvelden skulle bli annerledes, denne kvelden spilte et ungt korps for et publikum som sannsynligvis var entusiastiske, forventningsfulle og glade, stolte av at bygda hadde fått eget korps, med all sin ungdommelighet og energi, – så kan det hende at tilhørerne eksploderte i musikalsk lykke, eller så kan det være at de ble tatt på senga musikalsk sett, de ble berørt på en måte de kanskje ikke var blitt berørt før i sin egen kirke, og da skjedde det som aldri hadde skjedd før, en mann reiste seg, og han klappa! Ikke nok med det, resten av forsamlinga reiste seg også, og klappa!

Den følelsen, å være en liten brikke i et korps og oppleve å bevege tilhørerne til å bryte sedvane (ikke klappe i kirka), den følelsen å ha vært med på en slik lykke, sammen gjorde vi det beste vi kunne, og ingen kan gjøre mer enn det, sammen var vi uslåelige, vi løfta taket i kirka den kvelden, den følelsen husker du resten av livet, den følelsen er så kraftfull i samspill med fler.

Les også
Nasjonaldagen vi vil huske for alltid

I tider som denne hvor vi har vært isolerte, har korps og orkester hver for seg spilt sammen fra sin egen stue, sitt eget badekar, i pysjen, musikanter har dukka opp på en balkong nær deg, kirkespiret har åpna lukene og delt musikk med byens isolerte, i dag ljoma Amazing Grace utover byen mens jeg satt og venta på benken på Munkehaugen på jentungens siste spilletime. Trangen til å spille sammen lot seg ikke stoppe av et virus fra Kina, gleden ved samspillet trumfer alt. Kommer det noe godt ut av vår tid i isolasjon, kan det være vi setter mer pris på hva vi kan få til sammen, fremfor hva vi kan få til alene? Lyden av 17. mai er ikke en soloprestasjon, det korpset foran, det er korpset bak, det er alle korpsene derimellom, det er kult og stort bedre kan det umulig bli.

Les også
Talte til folket: - En annerledes 17. mai, men like verdifull

I korpset er det ingen reservebenk, der er det alle med, det er fellesskapet som løfter tonene høyere, sterkere og klarere ut til lytterne til glede for utøver og mottaker. Det er ikke én, det er flokken.

Det er utfordrende nå, for korpsa, det er inntektsfrafall og rekrutteringen er fallende. Inntektene kan det være kulturminister Raja kan hjelpe med, hvis ikke, må e’ å du’ få oss korpsabonnement!

Med rekrutteringen har vi også et ansvar e’ å du’, vi må fortelle historiene om korps, vi må fortelle om fellesskapet, omtanken de eldre musikantene har for de yngre, vi må framsnakke korpsene og fremfor alt, må ikke du tenke dugnad som en rød korpsfane i fleisen, snakk med «ditt» korps og hør hvor mye dugnad det faktisk er.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
17. mai er en feiring av konstitusjonen som sikrer demokrati, frihet og menneskerettigheter for alle

Skulle noen du kjenner ha lyst til å prøve seg i korps, skal du oppmuntre til det, og fortelle om et fantastisk fellesskap med barn og ungdom i ulike aldre, barn og ungdom de ellers ikke hadde møtt, et trygt og godt miljø med mange voksne til stede, sosiale turer og ikke minst betydningen for byens innbyggere 17. mai og andre store dager i året. Det er mestring i et inkluderende miljø uten reservebenk. Ikke er det kamper hver helg heller …! Bli kjent med «ditt» korps, kanskje det er på tide å spørre seg; «Hva kan jeg gjøre for korpset», korpset gjør så mye for meg og for byen, nå snur vi på flisa!

Mitt hjerte tilhører Stinta skolemusikkorps, få hjerte for korps og finn ditt korps du også!

Lyden av 17. mai er korps.

Torunn Sundgot

Snart avgått korpsmamma, instrumentene bringes videre til neste korpsfamilie.