Rosetoget 25. juli: Mobilbilde tatt i forbindelse med rosetoget i Oslo 25. juli 2011. Til bruk i nyhetskommentar fra Katrine Lia Foto: Katrine Lia

Rosetoget som visnet

Det var ikke AUF som trakk «22. juli-kortet» i debattene etter terrorangrepet. Det var andre som brukte terrorangrepet som et veto-kort i den politiske debatten mot dem.

I Oslo var tusenvis av mennesker samlet med roser i hendene, 25. juli 2011. Tre døgn etter terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya den regntunge fredagen, skinte solen på havet av mennesker i gatene rundt Karl Johan.

Jeg var der selv.

Aldri har lyden av så mange mennesker samlet vært så lavmælt. På Domkirkeplassen nederst ved Karl Johans gate, hadde rosene vokst til et berg av blomster, bamser, kort og hilsener til alle de drepte.

Jeg kommer aldri til å glemme blafringen fra alle rosene som ble hevet mot himmelen under talene. Vi var fortsatt numne.

I ettertid er det lett å tenke at rosene vi løftet, like mye var et ritual vi trengte for å trøste oss selv, som de var kondolanser og hilsener til terrorofrene. Vi hadde ikke klart å beskytte samfunnet vårt mot den verste ugjerningen i Norge siden 2. verdenskrig. Vi hadde ikke klart å beskytte oss selv. Vi var alle angrepet.

Før det var klart at terrorgruppen kun var ett menneske, holdt daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap), den første av mange viktige forsvarstaler, bare timer etter at Breivik var tatt på Utøya:

«Dere skal ikke få ødelegge oss. Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden. Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon. Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal få skyte oss til taushet. Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge.»

Talen og de som fulgte husker jeg godt. Som så mange andre kan jeg fortsatt huske dagen 22. juli 2021 som om det var i går. Hva vi spiste. Hvem vi var sammen med og hvor vi var. På merkedagen for vår nasjonale tragedie, 22. juli 2021, må vi minnes de døde og aldri glemme.

Men vi bør også bruke ti år med avstand til det forferdelige med å se på debattene som fulgte etter terroren med nye, friske øyne.

22. juli-terroristen var høyreekstrem. Han hadde lenge vært søkende mot ulike miljøer, og på et tidspunkt vært medlem av Fremskrittspartiets ungdom, før han etterhvert fant sine trosfeller på de mørkeste delene av nettet.

I de første ukene etter terrorangrepet, handlet debatten og talene om det norske demokratiets forsvar. Og om hvordan 22. juli ikke skulle få ødelegge det norske ordskiftet. Og om hvordan vi fritt skulle få diskutere terror, innvandring og terrorisme med full tyngde i norsk politikk.

Men relativt raskt ble det også lagt fram en annen joker på bordet, som handlet om at verken AUF eller Arbeiderpartiet skulle få lov til å dra «22. juli»-kortet eller «offer-kortet» i debatter om innvandring og terrorisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Med ett fikk ikke engasjerte og unge politikere som bar fysiske og psykiske merker etter å ha blitt utsatt for politisk vold og terrorisme, lov til å bruke sine personlige erfaringer i politiske debatter om det samme. 22. juli-arven ble tragedien like mye som terrorangrepet.

Blomsterhavet vokste utenfor Oslo domkirke i døgnene etter terroren. Dette bildet er tatt søndag ettermiddag 24. juli 2011. Berit Roald / NTB Foto: Berit Roald/NTB

Bare måneder senere – 23. november – gikk daværende nestleder i Frp, Per Sandberg opp på Stortingets talerstol og slo fast at Arbeiderpartiet ville trekke «offer-kortet» i en debatt om ytringsansvar og Frps innvandringsretorikk. Og da debatten gikk varmt etter Sylvi Listhaugs famøse «Lik og del»-retorikk om Arbeiderpartiet og terrorister, som førte til hennes avgang, gikk Høyres nestleder Jan Tore Sanner ut og mente Gahr Støre trakk «22. juli-kortet», i debatten mot Listhaugs utspill.

Men hvem knebler hvem med en slik retorikk?

I en ny bok tar Snorre Valen, tidligere SV-politiker og ansvarlig redaktør i Trønderdebatt, et oppgjør med dem som mener at personlige erfaringer brukt i det politiske ordskiftet innskrenker andres ytringsfrihet.

Oppgjøret er rettet mot kommentariatet i norsk presse, men også med tastaturkrigerne og politikere der ute. I realiteten, mener Valen, ble ytringsrommet først og fremst innskrenket for dem som hadde opplevd terroren, og deres politiske meningsfeller.

AUF og Arbeiderpartiet måtte ta ytringsansvaret, mens «alle» hegnet om SIAN, Hege Storhaug og andre med ytterliggående meninger mot innvandring og deres rett til å ytre seg fritt.

Vi har mistet viktige bidrag, både i samfunnsdebatten og i den politiske debatten om ordskiftet rundt innvandring. Det er synd.

For de er noen av vår tids viktigste debatter.

AUF-politikeres perspektiver i debatten er nødvendige bidrag. Ikke minst for å forstå mer av hvordan mennesker kan ende opp med å forsvare og utføre drap og massehenrettelser for å rettferdiggjøre sine politiske og religiøse overbevisninger. For å forstå mer om hva som skjer i prosessene fram mot dehumaniseringen av dine meningsmotstandere som forsvarer å drepe dem.

Anders Behring Breivik var medlem av Frogner Frpu. Hva skjer når et politisk engasjert menneske blir terroristen som vil få gjennomslag for sine synspunkter ved å ta liv?

På lørdag fortalte sju av delegasjonen på ti fra Aust-Agder på Utøya om livet etterpå, i Agderposten. En av dem som ble intervjuet, Sigurd Røyrøy Beinset, var en av de siste overlevende som ble reddet. Han er skuffet over det manglende oppgjøret etter 22. juli:

– Vi holdt hender og gikk i rosetog, men lærte vi noe, spurte han retorisk i Agderposten på lørdag: – Vi sa «vi må aldri glemme Utøya». Det har vi ikke gjort, vi har ikke glemt, men har vi tatt det nok innover oss? Har vi lært nok?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han mener at vi ikke har det, og sier:

– Politikerforakten har økt. Tonen i diskusjoner og kommentarfelt har blitt verre. Vi må se nøyere på hva som skaper slike mennesker som Anders Behring Breivik. Hva er årsaken?

10. august 2019 gikk en ny soloterrorist inn i en moské i Bærum for å skyte og drepe dem som var der, etter å ha drept sin egen søster Johanne Ihle Hansen, på grunn av hennes mørke hudfarge.

Målet hans var å ta liv og spre frykt blant muslimer.

Mens Anders Behring Breivik postet manifestet sitt på nettet, før han gikk ut for å drepe, valgte Manshaus å feste et GoPro-kamera til kroppen sin for å livestreame terrorhandlingene sine til hele verden.

Selv om Manshaus utførte oppdragene alene, var han ikke alene på nettet. Der chattet han jevnlig med andre med de samme høyreekstreme konspirasjonsteoriene som seg selv i ulike digitale samtalerom. Han var sterkt inspirert av Ny Zealand-terroristen Brenton Tarrant. Manshaus radikale reise skal ha startet med valget av Donald Trump som president i USA.

Denne sommeren har debattene igjen gått varmt om hvor skillet går mellom ytringsfrihet og ytringsansvar i en tid hvor memes, tomler og harde utfall og digitale feiltråkk kan skape stormer av hat på nettet.

Vi kjenner ordene fra pressens egen Vær Varsom-plakat. «Ord er mektige våpen. Misbruk dem ikke.»

Ti år etter Utøya er de digitale debattene voldsommere og villere. Med profilbilder som maske blir vi stadig dårligere til å lytte til andre og eksponeres mer for dem som er enige med oss selv.

Det er blitt mer risikabelt å delta i debatten digitalt, og mange trekker seg unna. Det er blitt for slitsomt.

De siste månedene har flere overlevende fra Utøya delt sine erfaringer i pressen og gjennom nye bøker. Ti år etter Utøya bør vi erkjenne at det måtte ta altfor lang tid, før vi klarte å lytte ordentlig til deres erfaringer.

Og like lite som mange på venstresiden i politikken har vist vilje til å lytte til høyresidens erfaringer, bør vi erkjenne at det å dele ut 22.-julikort til dem i realiteten er å gi dem en politisk scenenekt, som vi nå bør slutte med.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For, hvis vi slutter å lytte til hverandre, kommer vi til slutt alle til kort i det demokratiet Stoltenberg gikk ut og forsvarte noen timer etter terroren.