MÅ GÅ ETTER KLOKKA: Helsepersonell arbeider under krevende forhold. På lindrende enhet på Hospice Stabekk i Bærum ble de nylig bedt om å måtte registrere alle dobesøk. Det har satt sinnene i kok hos de ansatte. Illustrasjonsfoto: Tore Meek, NTB

Når minuttene teller

Bare så det er klart, jeg «taler» ikke saken for min gamle mor. Hun døde for ti år siden etter å ha falt på gulvet og ble liggende i fjorten timer før hun ble funnet. Hun var da nedfrossen og forkommen, og døde noen dager senere på sykehuset. Hun var dødssyk de fire siste månedene hun levde, og hadde fått innvilget 30 minutter hjemmesykepleie i døgnet av kommunen. Jeg vet ikke hvordan personalet «på gulvet» opplevde tilbudet hun fikk.

Men det jeg vet, er at helsepersonell arbeider under krevende forhold, og det er jo pasientene til syvende og sist som blir skadelidende. På lindrende enhet på Hospice Stabekk i Bærum er pasientene i siste fase av livet. Sykepleierne opplever at arbeidsdagen ikke strekker til for å ivareta de alvorlig syke pasientene på en verdig måte. På denne enheten ble de ansatte nylig bedt om å registrere alt de gjør på jobb det være seg rydding av rom, samtale med pårørende, spisepauser og når de går på do. Å måtte registrere dobesøk har satt sinnene i kok hos de ansatte.

Tidsstudier som metode er ikke et ukjent fenomen, men skriver seg tilbake til begynnelsen av 1900 tallet. Metoden kan bidra til å effektivisere og masseprodusere, slik vi kjenner til fra industrien og Frederick Winslow Taylor og hans stoppeklokke og et mekanisk syn på verden. Metoden kommer sjelden «arbeiderne» til gode, snarere tvert imot. Hensikten er å kartlegge hva personalet ikke skal bruke tiden på med den hensikt å spare tid og penger.

Det finnes også andre måleinstrumenter, som er vel så interessante. Stami (Statens arbeidsmiljøinstitutt) har kartlagt sykepleieres arbeidsmiljø hvor blant annet krav og kontroll over eget arbeid er en indikator. Stami måler også andre typer krav, eksempelvis emosjonelle krav og hvorvidt en for eksempel har motstridende krav i arbeidssituasjonen sin. Sykepleiere scorer like høyt på jobbkrav som toppledere, men mangler kontrollen, og på jobbkontroll scorer sykepleierne lavere enn en operatør i industrien. Funnene til Stami tilsier «en svært belastende arbeidssituasjon», skriver forfatter og redaktør (Sykepleien) Liv Bjørnhaug Johansen i sin bok «Den lange vakta»- En historie fra et helsevesen på bristepunktet. Forfatteren har skrevet en innsiktsfull bok om da sykepleiere sto i frontlinjen da koronaepidemien rammet landet.

I løpet av den siste tiden har det ikke manglet på varsler fra sykepleiere og helsearbeidere, vedrørende arbeidsforhold, ikke bare i forbindelse med tidsmålingen på Stabekk, men også varsler om at innsparinger over hele landet er gått for langt. Et av varslene kommer fra Vigdis J. Reisæter, forfatteren av boka «Jeg skal hjelpe deg»- En sykepleiers farvel til eldreomsorgen. Reisæter (som er slutta i jobben, var også gjest i Debatten den 28. september i år) skriver at det var en umulig arbeidssituasjon å alltid komme til kort, se at lover og regler ikke ble etterlevd, og være vitne til at mennesker ikke fikk nok næring i seg. For kort tid siden kom også nyheten om at det i fjor døde flere eldre av sult enn av covid. Alarmen har også gått tidligere; i mange år. «Hvor mange liv må gå tapt før helsemyndighetene tar grep for å ivareta behovet for mat og drikke også når en blir syk» (et innlegg i Dagens Medisin februar 2020).

Mange har stått på «barrikadene» tidligere gjennom årtier. Noen vil kanskje huske Per Hovda som på 90-tallet fikk nyhetsplass i beste sendetid og med myndig røst utbasunerte at det trengtes penger i eldreomsorgen. Og en milliard kom fra Stortinget. Dessverre viste det seg senere at mye av pengene ble brukt på helt andre investeringer enn det som var påtenkt; eksempelvis datautstyr, samferdsel og utbedring av gårdsplasser (Kommunal rapport). I 2010 lanserte statsminister Stoltenberg også en ny milliard fordi skatteinngangen til staten ble større enn beregnet.

Kanskje hadde også medlemmer av storting og regjering den gang lest Dagbladets Magasin fra februar 2009 hvor «Eldresviket» var hovedtema. Her fortelles om en kvinne som helst ville gå på toalettet, men ble tvunget til å bruke bleie. Likedan om pasienter som døde på sykehjem på grunn av omsorgssvikt, feilmedisinering og mangel på stell og pleie. Eksemplene er ikke enestående. Det skjer hele tiden. Det er også en kjent sak at det hender unødig tvang. Forleden dag ble jeg oppringt av en journalist fra et annet sted i landet (hun hadde lest artikler jeg tidligere har skrevet om tematikken tvang i Tidsskriftet Sykepleien), som ville vite om det var lov å stenge pasientene inne på sine respektive rom fordi det på avdelingen befant seg en beboer som var utagerende i fellesrommene. Kommunen dette gjaldt hadde nettopp lagt ned en skjermet enhet på grunn av økonomi. Om noen skulle lure; svaret til journalisten var; det er ikke lov.

Forfatter Liv R. Lykkenborg, som har skrevet boken «De skal jo dø allikevel», er også intervjuet i Magasinet fra 2009, hvor hun skriver at hun ønsker flere pårørende, personell og politikere kunne bli sinte for da måtte det skjedd noe, hevder hun. Og Dagbladets journalister spør; hvorfor lar vi det skje? Nylig kom det også et varsel fra en pårørende på Agder om at nok er nok; dette på bakgrunn av nye nedskjæringer ved dagssenter. Den pårørende var lite imponert over at det var balanse i regnskapet som politikerne skrøt av, og ville vise konsekvensene for alle berørte parter i saken. Pårørende gjør en formidabel jobb, men vi trenger avlastning var beskjeden.

Jeg var i tvil om å skrive om dagens tematikk ennå engang. Når jeg skriver om slike tilstander som er helt reelle, (dette vet jeg både som pårørende, som helseforsker og ikke minst erfaring fra åtte år i rådet for sykepleieetikk hvor jeg var med å behandle 7–800 saker) står jeg naturligvis i fare for å irritere mange mennesker også. De spør meg; jammen du må jo se hvor mye bra som gjøres, og hvorfor trekke frem det som ikke er så bra. Du må huske at pasientene ikke har så god matlyst, det er ingens skyld at de dør av sult da. Du må jo også huske på at personalet gjør så godt de kan. Selvfølgelig er jeg kjent med hvor bra mye fungerer! Jeg vet personalet løper og løper, de står med klump i halsen og går hjem med dårlig samvittighet og stressfølelse; og får beskjed om å jobbe smartere.

Jeg vet naturligvis også at de som styrer pengesekken gjør etter beste evne og med gode hensikter. Men kanskje er det nå beslutningstakerne som må jobbe smartere, komme over i et annet spor og slutte å melde «nedover» til personalet på gulvet at de må jobbe smartere. Den nye Regjeringen vi har fått skal satse på inkludering i arbeidslivet, sier de. Det er kjempeflott. Kanskje må de også se til at de som allerede er i jobb kan, orker og vil fortsette i jobben, og tilstrebe et arbeidsliv som er levelig, slik at ikke flere følger Vigdis J. Reisæter (og mange, mange andre) og slutter i jobben.

Avslutningsvis et «bør» og en appell i denne kronikken med adresse til beslutningstakerne/politikerne, og løfte frem tiltak som jeg tror vil være til nytte for en god og konstruktiv endring;

Helsevesenet står i en verdikamp hvor effektivitet og rasjonalisering er fiendtlige verdier i møte med alvorlig syke og gamle mennesker. Politikerne har i altfor stor grad gått god for disse verdiene (et paradigmeskifte på 80-tallet) som ikke kan forenes med de humanistiske verdiene vi tradisjonelt har hatt i vårt samfunn. Fra «toppen» trengs det bevisstgjøring av egne holdninger hvilket betyr at styresmaktene aktivt må drøfte etikk, verdier og menneskeverd på nytt. Det er et stort behov for etisk refleksjon i helsevesenet. En tematikk blant mange, mange, kan være; hvorfor gir vi alderdom og menneskeverd så lav status i samfunnet?

Dernest trenger helsevesenet samarbeid med mange gode hjelpere i frivillighet, det være seg musikere, prester og andre som ønsker å delta. God ledelse skaper ofte gode kulturer, det kan starte ovenifra (politikere som arbeidsgivere) og forplante seg nedover. Mulighetene er mange; tidsmåling fra industrien er ikke løsningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Elisabeth S. Kjølsrud, kronikør, dr.philos. og tidligere leder i Rådet for sykepleieetikk. Kursarrangør/foredragsholder og skribent.