KORONASAMTALE: Disse vennene sto slik da Agderpostens reporter gikk tur forbi tidligere i uka: - Vi skulle bare møtes og prate, så da må vi jo stå slik, sier ungdommene. De møtte også Frode Nilsen som har vært trener for flere av dem. Han hadde nettopp stengt av Skarpnes stadion på Asdal i bakgrunnen. Fra venstre: Dennis Ager-Wick, Marius Pedersen,. Frode Nilsen, Madeleine Jacobsen og Tino Pertold. Foto: Irene Hegge Guttormsen

Nærast er du når du er borte?

Jeg sitter på hjemmekontor og snakker i telefonen. Epostene flyr fra skjerm til skjerm og vi møtes på nett via videokonferanse. Covid-19 har kommet mellom oss, og vi har fått beskjed om å holde distanse.

Det som er det mest naturlige av alle ting – å kunne klemme hverandre og håndhilse – er borte. Vi får ikke være mange samlet. Vi bør ikke besøke våre eldre. Vi skal ikke ta på hverandre eller berøre andres dørhåndtak.

Det er som om alle disse påbudene rammer et privilegium jeg ikke har vært meg bevisst.

Jeg hadde ikke tenkt at det var så viktig å trykke noen i hånden; vi pleier jo oftest å klare oss med «hei»! Jeg hadde glemt hvor lenge det var siden forrige besøk; jeg har jo alltid kunnet gå dit senere en dag. Jeg hadde ikke innsett hvor mye det betyr å sitte rundt lunsjbordet på jobben og prate og le, en helt vanlig dag. Men nå trer de frem, alle disse anledningene som er borte, alle klemmene og nære samvær. Tor Jonssons dikt gir savnet ganske gode ord:

Når du er borte

Nærast er du når du er borte.

Noko blir borte når du er nær.

Dette kallar eg kjærleik -

Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte

med susing frå vind og foss.

No ligg ein bortgøymd tone

og dirrar imellom oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

(Ei dagbok for mitt hjarte, 1951)

Jeg har erfaring med å være borte. Da jeg var ungdom, studerte jeg ved Augustana College i Sioux Falls i Sør-Dakota (eller Augustana University som det heter i dag). Vi var nesten 30 norske studenter der samtidig, mye sammen, men langt fra våre nærmeste. Det samme var en eldre kvinne som jobbet i kafeteriaen. Hun sto ofte ved disken der maten ble øst opp. «God dag, hvordan står det til?» pleide vi å hilse henne. Tårene kom umiddelbart. Hun hadde reist til Midtvesten som 19 åring og aldri kunnet vende tilbake til Norge. Aldri på nytt bli omfavnet av sin mor. Aldri samles med sine søsken. Etter mange tiår syntes savnet like sterkt. Nærast er du når du er borte.

Vi trenger å møte hverandre. Vi trenger å møte et «du», sier den jødiske religionsfilosofen Martin Buber som i 1923 skrev sitt hovedverk Ich und Du – Jeg og Du. Hans tanker har hatt stor betydning innen flere fagfelt, både psykologi, filosofi, teologi og pedagogikk. Som mennesker forholder vi oss til hverandre på to måter, sier Buber. På den ene siden lever vi i det han kaller «jeg-det»-relasjoner. I «jeg-det»-relasjonen forholder vi oss først og fremst til hverandres roller og posisjoner. Vi er lydige mot vår leder. Vi hilser høflig på vår nabo. Vi fyller foreldrerollen overfor våre barn, og mange andre roller både hjemme og ute. Vi er et «det» for hverandre, og sammen på mer eller mindre overfladisk og begrenset måte.

Den andre måten å forholde seg til et annet menneske på, kaller Buber «jeg-du»-relasjonen. Når vi møter et medmenneske som et «du», er rollene lagt bort. Slike møter finner sted når vi kan se hverandre ansikt til ansikt, når vi tør å åpne oss og vise hverandre tillit, og være tilstede med hele oss selv. Det kan skje når som helst og hvor som helst, på tvers av alle linjer. Helt uventet og umiddelbart kan vi kjenne samhørighet og fellesskap med noen vi aldri har truffet før. Det er i disse ekte, eksistensielle møtene vi finner vår mening og vårt «jeg», vil Buber si.

Covid-19 har gitt oss mange nye «jeg-det» relasjoner. Varer må skaffes. Informasjon må deles. Og filmer må sees! Det må vel være å trekke «jeg-det» relasjonen helt ut, når vi ser på våre seriehelter uten at de ser oss tilbake.

Færre muligheter har det blitt for å bygge «jeg-du» forhold. Vi sykler og trener går på tur, men møter vi noen, kjennes det riktigst å snu seg bort og ikke engang puste i den andres retning. Vi står sammen i kø og ville ellers vekslet et ord eller to, men nå er vi var den som ikke følger en-meters-regelen.

Det har vært sterkt å holde begravelse, og se sorgen i menneskenes ansikt, uten at de kunne holde rundt hverandre. Det er som om sorgen tar seg større plass i rommet; en plass vi ikke der og da kan ta tilbake. Hadde vi bare kunnet gitt hverandre et håndtrykk og holdt hverandres hender en stund -.

Jeg minnes et sykehjemsbesøk for lenge siden. Hun hadde vært der lenge, og nå kom hun ikke ut av sykesengen. Vi pratet en stund. Så sa hun: «Kan du ikke holde meg litt i hånden - så jeg kan kjenne at jeg er til?»

VI trenger både fjerne og nær relasjoner. De er begge nødvendige og viktige, sier Buber, men det er bare i «jeg-du» forholdet jeg kan være meg selv, som et helt menneske. Jeg tenker at våre dypeste lengsler handler om dette; å bli sett og møtt som den jeg er, uten at jeg behøver å skjule meg eller dekke over hvem jeg er. Derfor gir Jonssons dikt mye gjenklang. «Nærast er du når du er borte,» kan vi si, og kjenne savnet etter ting som ikke lenger er og muligheter som er borte. «Jeg» kan ikke være et helt menneske, hvis ikke «du» er der. Hvis jeg ikke kan møte ditt blikk. Hvis jeg ikke kan holde din hånd og kjenne kinnet ditt mot mitt.

I disse dagene har vi likevel kjent at gode øyne og ord når fram til oss med nærhet og varme. Kong Harald hadde blikket vendt mot oss alle i sin tale for en uke siden. Han nevnte spesielt de syke, de pårørende, helsepersonellet, de som opplever økonomiske tap og de som ivaretar viktige samfunnsfunksjoner. Og så sa han: «Mine tanker og bønner er hos dere alle nå.»

KRONIKKFORFATTER: Jorunn Raddum, prost.

Kongens nærvær kjennes fra lang avstand. Jeg tenker at hans ord er som håndtrykk til hver enkelt av oss.

Kanskje må vi leve noen måneder uten hverandres håndslag og nærhet. Måtte vi da ikke skli lenger fra hverandre! Måtte vi magasinere opp vår lengsel etter nærvær, slik kvinnen i kafeteriaen på Augustana gjorde. Hun bar et savn som lå utenpå, som grep oss og som gav oss mulighet til å være et «du» for hverandre: Hun fikk møte sin fortid og tilhørighet gjennom oss. Vi ble tatt inn i hennes kjærlighet til alle «der hjemme».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Nærast er du når du er borte,» skrev Jonsson. «Noko er borte når du er nær.»

Ja, i lengselens lys ser jeg det. Men dette kallar eg kjærleik: At vi tar med oss disse lengsler, og deler med hverandre i rikt monn når Covid-19 må gjøre retrett. Ansikt til ansikt. Jeg og Du.

Jorunn Raddum er prost i Arendal.