Agderposten

Meninger

Kronikk: Hvor selvrealiserte må vi bli?

Kronikk: Hvor selvrealiserte må vi bli?

KRONIKK: Solen sto høyt på himmelen, og det nærmet seg lunsjtid – for dem som var i hverdagen. Men vi var opptatt av noe ganske annet. Vi var utenfor tiden, der vi satt. En liten pram tøffet nemlig sakte utover fjorden, mens solen danset på bølgene og laget en magisk, skinnende gullfarge på vannet.

Det var motlys, og vi så bare konturene av båten mens den nærmet seg gullstripen som lå og badet i bølgene.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt slik, vi to. Fulgte båten med blikket, brøt bare stillheten med korte, små kommentarer som «Tro om han skal fiske?». Vi trengte ikke beskrive hvor vakkert det var. Ord ødelegger jo fort slike vare stunder.

Vi nøt sommersolen, samholdet og synet – uten å ofre tiden en tanke. Det var en av hennes siste dager i livet, og vi visste det begge to.

Men det var da. Nå er januar her, med et nytt år. Nå har mange av oss nye drømmer, nye muligheter – og nye forsetter. I 2019 skal vi bli sunne, spreke og så inderlig effektive.

Året er ungt, og mange holder fortsatt på nyttårsforsettene. I aviser og magasiner florerer overskriftene om hvordan vi skal nå våre mål, og om hvor mange av oss som tar grep fordi vi er «misfornøyd med egen helse», «ønsker sommerkroppen», eller skal «få bedre tid».

Visst er det viktig å være i utvikling. Jeg er jo selv opptatt av å være i bevegelse, både fysisk og mentalt. Men må jeg virkelig realisere meg selv, akkurat nå?

Hvem lager vi nyttårsforsettene våre for?

Blir vi virkelig motiverte av å lese om hvordan «alle andre» i disse dager vil bli en ny og bedre utgave av seg selv? Er det ingen som vil være mer av den de er? Eller fokusere mer på hva de allerede har?

Jeg sitter i glasshus vet jeg. For, jeg er jo en av kildene til flere av disse sakene. Selv om overskriftene i mediene ofte blir skinnende titler som det er fristende å klikke på, håper jeg noen av tipsene mine kan skille seg ut fra mengden av «slik blir du en bedre utgave av deg selv» og «slik blir du lykkeligere».

For, de siste ukene har jeg mange ganger lurt på om vi går for langt i våre ønsker og ambisjoner om selvrealisering. Er det sosiale medier og avisoverskrifter som gir oss opplevelsen av at alle andre er så vellykket og får til så mye mer enn oss?

Når ble det slik at vi må være konstant lykkelige mennesker for å ha et godt liv? Jeg lurer på om mange av oss er for kravstore og urealistiske i møtet med et nytt år.

Jeg vil på ingen måte være noen pekefinger. Jeg bare frykter at vi krever for mye av livet. Så mye at vi mister evnen til å nyte det vi har rundt oss, og dem vi har rundt oss. Øyeblikkene er her, og det handler om å ta seg tid til å stoppe opp, se dem, slutte å ta dem for gitt.

Se dette bildet i full størrelse
DEN GYLNE FJORDEN Det er denne fjorden kronikkforfatteren  husker med glede. Prammen er borte, men den gylne solen og fjorden er den samme.

DEN GYLNE FJORDEN: Det er denne fjorden kronikkforfatteren husker med glede. Prammen er borte, men den gylne solen og fjorden er den samme.

Og det er nå, akkurat nå, at det er fort gjort å tenke at «lett for deg å si», som har et lett liv. For, jeg har til gode å se noen som gjennomgående har et lett liv i godt voksen alder. Vi har alle våre utfordringer. På tampen av 2016 var jeg så inderlig glad for å møte et nytt år. Lite visste jeg om at året jeg la bak meg var et lett år, sammenlignet med året som kom.

Etter et svært bratt 2017, ble også det meste av 2018 et år med langt brattere motbakker enn jeg hadde ventet eller ønsket meg.

Men noe har vært bedre enn før: Evnen til å verdsette de hverdagslige øyeblikkene. Aldri har jeg vært så takknemlig, som i disse årene. Aldri har jeg nytt øyeblikkene mer. Det er ikke uten grunn, at det er en klisjé, når vi sier at vi vil leve mer i øyeblikket, være mer takknemlige. For, det er jo sant – og klisjeer blir til klisjeer fordi de er sanne.

...det er de små øyeblikkene som fester seg. Dem vi tar for gitt i vår travelhet.

Noen av sekundene og minuttene fra de siste par årene er med meg hver eneste dag, og sannsynligvis er de med for alltid. Det handler ikke om de store, innlysende stundene. Nei, det er de små øyeblikkene som fester seg. Dem vi tar for gitt i vår travelhet.

Og så tar vi oss selv for gitt, altfor ofte. Snakker oss selv ned, fokuserer på alt vi ikke får til. Det er en usunn form for selvopptatthet, som sjelden gagner verken oss eller omgivelsene våre. Energien forsvinner når vi surner mentalt, selv om vi nettopp løp en hel mil. Så skal det sies at fysisk aktivitet ofte gir oss større lykkefølelse – men aktiviteten i seg selv øker ikke automatisk vår evne til å verdsette hverdagens mange selvfølgeligheter.

Spis sunt, hold deg i form, oppnå nye mål på jobben – og kjøp gjerne den sofaen du drømmer om. Men fremfor alt: Oppretthold evnen til å være her og nå, være den du er, nyte livets små stunder. For de står ikke i kalenderen eller på gjøremålslisten. De kan sjelden planlegges eller tilstrebes i et nyttårsforsett.

Se dette bildet i full størrelse
KRONIKKØR Cecilie Thunem- Saanum, foredragsholder og kronikkforfatter.

KRONIKKØR: Cecilie Thunem- Saanum, foredragsholder og kronikkforfatter.

– Som en båt som bader i solen, en god klem, eller vakre snøroser på et punktert vindu. Vi ser vinduet som må skiftes, vi kjenner at kaffen burde vært varmere – og i den støyen glemmer vi fort hva som er vakkert.

Tankene mine går tilbake til den sommerdagen, og til øyeblikket som så ofte skinner i minnet mitt:

... Så gled prammen omsider inn i gullbadet, og la seg til der. Vi så bare silhuetten av den, mens strålene fikk havet til å glitre og blinke. Da tok jeg den siste slurken av lunken kaffe. Så krøp jeg varmt og stille inntil henne, kinn mot kinn, mens jeg visste at det vi opplevde den dagen, det var rikdom og ren magi. At det var dette som var selve livet.

Cecilie Thunem-Saanum,

foredragsholder og kronikkforfatter