Agderposten

Meninger

«Jeg fikk en påminnelse om hvor stort noe lite kan være»

«Jeg fikk en påminnelse om hvor stort noe lite kan være»

Så er vi her igjen, midt i skoleåret, midt i vinteren, midt i hverdagen. Men året, det er enda nytt – så nytt at tusener av oss enda ikke er kvitt juleribben, som vi ivrig forsøker å trimme bort når vi ironisk nok kjører til et treningssenter nær oss.

2016 er enda ferskt. For mange er årsskifter en gylden mulighet til å endre retning, til å skape en ny hverdag. Det kan være ny jobb, et nytt semester med nye fag for studenten eller ny livsstil med kostholdsplaner, trening og søvn. Men uansett hvor nytt vi forsøker å tenke og hvilke endringer vi søker på nyåret, så kommer den tilbake til de aller fleste av oss et stykke ut i januar, hvert eneste år: Hverdagen.

Borte er julematen, festskoene og følelsen av nye muligheter. Nå er det knekkebrød, knebøy og korøvelser som gjelder – akkurat som før julelysene ble tent, før vi ble julestemte og før kakene ble hverdagskost i juleferien.

De første dagene etter ferien florerer det av «godt med hverdagen»-samtaler og -artikler. Vi liker hverdagen vår etter en god ferie. Den er en kjær venn, som ønskes velkommen tilbake etter festdagene. Måtte det bare vare, dette året – følelsen av at hverdagen er den beste festen.

Hindre i hverdagen

Ofte må vi møte på uvelkomne hindre for å se verdien av hverdagen vår. Mange har stor utfordringer i arbeidslivet i disse dager, også på Sørlandet.

Jeg er ikke i tvil om at de fleste av dem som er rammet av omstilling og nedbemanning skulle gitt mye for å ha tilbake den trauste, litt monotone hverdagen sin. Selv små hendelser, som et døgn med omgangssyke, får oss til å lengte tilbake til den vante tralten. I 2016 håper jeg vi blir flinkere til å se verdien av hva vi har, og hvor viktige vanene våre er.

Når lite blir stort

Like før jul fikk jeg en påminnelse om hvor stort noe lite kan være, for den som ikke har det. Jeg var i ferd med å henge opp intet mindre enn fem julestjerner i huset vårt. Tilfeldigvis så jeg en tv-reklame. Den handlet om gamle og syke, som dessverre ikke fikk tilbringe julen sin hjemme i år. Reklamen viste en vakker julestjerne, med oppfordring om å glede noen med en slik.

Denne julen fikk julestjernene en ny dimensjon for meg. Hver dag har jeg sett på dem og tenkt på dem som ikke har en slik selvfølgelighet. For en julestjerne blir fort en selvfølge, når den kan pakkes ut fra loftet i vårt eget hjem, år etter år.

De små tingene

På samme måte blir hvordan vi hilser på hverandre en selvfølgelighet. De faste kollegene, og – i enda større grad – menneskene vi bor sammen med, blir en vane.

Hvor ofte er vi bevisste på hvordan vi tar imot hverandre?

Hvor bevisste er vi på de små tingene, som hverdagsrutinene våre om morgenen? Når familietrafikken står i stampe foran baderomsdøren, nistepakker burde vært smurt, og klokken raser av gårde? Gir vi barna våre og hverandre mange nok slike kavete morgener – ja, så er det den hverdagen vi husker, en vakker dag.

Jeg har tro på at de morgenene betyr så mye mer enn de lekreste, familieidylliske frokostbordene, som vi steller i stand noen få ganger i året. For det er alle de små, ubetydelige morgenene som kommer til å bety noe, når vi blir gamle, barna blir store eller kjæresten ugjenkallelig har flyttet ut.

Lite for noen, stort for andre

Nylig var jeg i et selskap, hvor en klok, eldre herremann ga meg en viktig vekker. Han holdt en festtale, helt fri for pompøse ord. Den handlet om hvordan vi mennesker undervurderer de små, hverdagslige tingene i livet vårt.

Mannen hadde i sitt yrkesaktive liv jobbet svært mye og opplevde selv at han hadde hatt lite tid til barna sine. Det han husket best, var alt han ikke gjorde for sine nære og kjære – fraværet.

Han hadde undervurdert de små tingene, de hverdagslige øyeblikkene som er så selvfølgelige at vi glemmer å verdsette dem. Som hverdagsmorgenene, dem vi har så mange av, og som virker så ubetydelige der og da.

Eller som Ola-bilen, som den eldre mannen en gang laget sammen med sønnen sin. Sønnen glemmer det aldri – mens faren trodde det «bare var en Ola-bil». Han hadde glemt at han i det hele tatt hadde laget den og undervurdert betydningen av et slikt stort, lite øyeblikk, for sønnen.

Den kloke taleren ble stille etter han hadde fortalt historien om Ola-bilen. Så sa han: Se ikke for smått på de små tingene. For det er dem vi husker, en dag.

Dyrk tirsdagen!

Ingenting er mer hverdagslig enn en helt vanlig tirsdag, i våre helt vanlige liv. Dyrk den tirsdagen, slik at vi en dag kan dyrke gode minner, når vi ser oss tilbake – når årene våre snart er over.

Godt nyttår!

Cecilie Thunem-Saanum