Det kan da ikke komme overraskende på byens egne politikere at kommunekassen er tom? De har jo selv vært med på å behandle byens budsjetter og bevilgninger, og er ansvarlige for den økonomiske situasjonen byen har havnet i, skriver Einar Gelius. Bildet viser de to Høyre-politikerne Benedikte Nilsen og Roar Gundersen som har engasjert seg i saken. Foto: Grete Helgebø

Ja til mer meningsutveksling!

Det er mange som ikke tør å si sin mening i det offentlige rom. Det er synd, og det er uheldig for mangfoldet i vårt demokrati.

Å lese Agderposten gir opphav til mange refleksjoner og tanker. Og det er i sannhet mange meninger og synspunkter som kommer til uttrykk i avisens spalter. Jeg tenker at det er udelt positivt og en styrke for demokratiet vårt.

Det er kun gjennom åpenhet og debatt at folkestyret fungerer og at vi sammen kan diskutere hva slags samfunn vi ønsker oss.

Det er viktig at både du og jeg engasjerer oss i det samfunnet vi er en del, at vi bruker vår stemme og kan gi uttrykk for våre meninger. Og heldigvis har vi en presse i Norge som i stor grad gir rom for dette meningsmangfoldet.

Religiøs sekterisme

Jeg lar meg ofte engasjere i saker som skjer i tiden, og de siste ukene er det spesielt Miljøpartiet De Grønne (MDG) som har vekket min interesse.

I hele mitt yrkesaktive liv som prest har jeg kjempet mot religiøs sekterisme og fanatisme. Jeg har sett hvordan religiøse sekter i egne øyne representerer den eneste riktige sannhet – og hvordan fanatismen ofte særpreges av ekstreme meninger.

Et annet typisk trekk ved de religiøse sektene er forkynnelsen av fortapelse og endetid. Dommedagsprofetene har funnet sitt hjem i den religiøse sekterismen, og skremslene om helvete og evig pine er sektenes evangelium.

De fleste sekter er utrolig ekskluderende og lite tolerante overfor annerledes troende. Sektenes ledere opphøyer seg gjerne til sannhets-guruer som fordømmer alle avvikende meninger og holdninger.

Eier sannheten

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har elementer i seg som minner meg mye om en religiøs og fanatisk sekt. Det virker som at MDG alene eier sannheten om klima- og miljøsaken i vår tid. Budskapet er ekstremt og ensidig med kamp mot blant annet kjøttforbruk, bensin- og dieselbiler, økonomisk vekst, flyreiser og fortsatt olje- og gassaktivitet. De bryr seg lite om hva folket mener, men trumfer igjennom eksempelvis sykkelveier i Oslo mot bydelenes ønsker.

De som ytrer en viss klimaskepsis i det offentlige rom, blir raskt fordømt og irettesatt som «vranglærere». Ifølge MDG finnes det kun én sannhet i klima- og miljøsaken, og den er det MDG som ivaretar. Men det verste med MDGs sekterisme er skremselspropagandaen og dommedagsprofetiene de grønne politikerne bedriver. Her går de de religiøse sektene en høy gang i å skremme folk med jordens både undergang og fortapelse.

Jeg har lenge argumentert for at religiøs sekterisme og fanatisme må erstattes av åpenhet, toleranse og mangfold. Det finnes ikke bare én sannhet og én vei, og ingen kan skremmes til tro og overbevisning.

Jeg vil utfordre MDG til å legge av seg sin rettroenhet og fanatisme og innse at sekterisme og dommedagsprofetier ikke er veien å gå for å skape en mer rettferdig og klimavennlig verden.

Grønt i Arendal

Apropos grønnere hverdag: I Arendal reagerte lokale politikere da de leste Agderposten og forsto at kommunen verken har råd til blomster eller blomsterstell i Rådhusgaten på Tyholmen i sommer. Men det kan da ikke komme overraskende på byens egne politikere at kommunekassen er tom? De har jo selv vært med på å behandle byens budsjetter og bevilgninger, og er ansvarlige for den økonomiske situasjonen byen har havnet i.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den såkalte blomstersaken i Rådhusgaten illustrerer med all tydelighet at byen trenger verken bygartner eller plansjef. Da finnes det bare ett alternativ – og det er å slanke kommunens organisasjon og effektivisere driften – slik at underskudd kan snus til overskudd i kommunens finanser.

Kanskje kommunen kan lære noe av lokale kraftmeglere i økonomisk styring? For i Agderposten kan man nemlig lese at det å handle med kraftkontrakter er lukrativ business. Ja, forretningsdriften er så lønnsom at ingen vil uttale seg om den offentlig. Men hovedspørsmålet er jo om kraften og strømmen skal følge markedskreftenes prinsipper?

Jeg tenker at det finnes verdier i vårt samfunn som tilhører fellesskapet – det er eksempelvis vannkraften og oljen. Styringen over disse verdiene bør derfor også skje i offentlig regi. Det betyr kontroll og styring av private krefter på disse områdene. Vi trenger alle strøm og kraft til både husholdninger og industrien – og dette livsnødvendige godet bør derfor ikke være styrt av kapitalistiske interesser – men av fellesskapets interesser.

Kanaler

I Agderposten leser jeg også at kanaler i Arendal by er ren fantasi. Det er trist at enkelte ikke ser de positive og fremtidsrettede visjonene ved at Arendal igjen kan kalle seg Nordens Venezia. I 2023 er det jubileumsår for Arendal by, og hva hadde vært mer storslått til et jubileum enn å gjenåpne de gamle kanalene? Alle snakker om å gjøre sentrum av byen mer attraktivt og levende – men når det kommer til nye og gode forslag, blir de fantasiløse tause. Det er jo nettopp som kanalby at Arendal kan sette seg selv på kartet. Er det vandalismen på Fløyheia som har stoppet politikere og andre til å tenke kreativt om byens framtid?

Kristendom på retur

Helt til slutt: Vi har nettopp feiret den kristne høytiden pinse, men svært få nordmenn aner hvorfor vi nettopp har hatt noen ekstra fridager. Kirke og kristendom er på retur i samfunnet vårt. I fjor mistet Den norske kirke 12.000 medlemmer. Helt siden Stortinget i 2008 trumfet igjennom et skille mellom kirke og stat, har oppslutningen om kirken sunket dramatisk. Etter samlivsbruddet, kan vi gjøre opp status: Bare halvparten av antall fødte barn blir i dag døpt i Den norske kirke, og litt over halvparten av dagens 15-åringer velger kirkelig konfirmasjon. Antall vielser i kirken er under 40 prosent av antall inngåtte ekteskap, og selv blant gravferder i kirkelig regi opplever vi nedgang. I dag er kun 69 prosent av befolkningen medlemmer i kirken.

Folks oppfatninger av kirken er dessverre heller ikke særlig oppløftende. Ifølge en undersøkelse fra 2011 var «trangsynt», «fordomsfull» og «ekskluderende» ordene som skåret høyest – ved siden av «tradisjonsrik» – når folk ble spurt hvilke ord de mener karakteriserer Den norske kirke.

De faktiske tallene om kirkens synkende oppslutning og grasrotas oppfatninger av kirken, burde utfordre og engasjere kirkens lederskap og ansatte.

Mer politisk kirke

Ett av kirkens svar på denne utviklingen, er å bli mer politisk. For bare kort tid siden kom biskopene i Den norske kirke med sitt siste politiske utspill, nemlig at klimakrisen er en nødvendig kristen kamp. Dette utspillet er bare ett i en lang rekke politiske saker som kirkens lederskap har uttalt seg om de senere årene: kamp mot oljeboring i nord, forsvar for barna i Moria-leiren og kamp mot regjeringens flyktning- og asylpolitikk.

Men kirkens forsøk på å skape en mer «politisk korrekt kirke», har jo ikke ført til at flere nordmenn løper kirkedørene ned. Jeg tror ikke mennesker søker kirkens fellesskap for å høre politiske slagord eller rødgrønn politikk.

Skal kirken lykkes med å snu nedgangen og det negative omdømmet, har jeg liten tro på at flere politiske utspill fra biskopene er svaret. Jeg tror heller ikke kirkens dogmer og læresetninger vil komme lengslene til dagens mennesker i møte. Dessuten skaper kirkens språk og kommunikasjon om synd, skyld og skam mer avstand mellom kirke og folk.

På Vålerenga lærte jeg strofen «med himmel'n sjøl til tak». Det er en flott visjon for en åpen og raus kirke med vilje til teologisk nytenkning og evne til å lytte til menneskers søken etter mening og livsmot i sitt liv. Kirken har mye å lære av sin Mester: For Jesus snudde skammen og skylden til livsmot og håp for de menneskene han møtte.

God helg med mye meningsutveksling!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kronikør Einar Gelius er sogneprest, forfatter og foredragsholder. Foto: privat