For tre hundre år siden var ikke arkitekt et yrke. Det var ingeniøren, kunstneren eller byggmesteren som utformet det som skulle bygges, i hovedsak private boliger og bygårder for eliten.
Noen ganger overtok kommunen etter hvert private eiendommer, som ble benyttet til offentlige formål. Et eksempel på det er Arendals gamle rådhus. Det var for øvrig også Arendals første arkitekttegnede bygg, og den gang Norges høyeste og største trebygning.
I dag bygger det offentlige sine egne signalbygg. I Arendal er biblioteket og kulturhuset eksempler på prosjekter som laget for å skape stolthet og bidra til opplevelser i byen.
De aller fleste offentlige bygg legger vi knapt merke til, men det er gjerne de som inneholder funksjoner og tjenester som er ryggraden i et samfunn: Barnehagen, skolen, avlastningshjemmet, legevakten og kommunale boliger. Steder hvor mange tilbringer hverdagene sine.
Som arkitekt har jeg fått arbeide med noen av dem. Å få ta del i prosessen - fra planlegging til fullført arbeid - er alltid givende. Men for meg personlig betyr det spesielt mye å få være med å utforme omgivelser for mennesker som selv ikke kan velge hvor de skal være. Det er et stort ansvar og en spennende oppgave. Fordi det handler om å gjøre et bygg godt:
Hvilke kvaliteter er det vi i hverdagen vår merker, bevisst eller ubevisst? Hvordan skal vi gjøre det til et godt sted å arbeide - for både pedagogen og renholderne? Er garderobene store nok til parkdresser i voksen størrelse? Hvordan er dagslyset i personalrommet? Der mange skal oppholde seg eller bo sammen, hvor kan man være alene?
For meg handler det om å legge til rette for gode opplevelser og gi en følelse av trygghet og ivaretakelse.
Oppgaven min er å forstå hvem bygget skal bygget fungere for. Hvem de er og hva som er viktig for akkurat dem. Først da vil byggene fungere godt, vare lenge og bli verdsatt av dem som bruker det.
Å komme så langt som til å tegne bygget, tar tid. Politiske uenigheter og dragkamper kan ta flere år før arkitekten blir engasjert, og da møter vi ikke så rent sjeldent en blandet stemning av utmattelse, frustrasjon og forventning.
Og når prosjektet endelig skal realiseres, er det spørsmål om det satt av nok penger, hvilke interesser som vektlegges og om forventningene kan oppfylles.
Gode brukerprosesser er bærekraftige, og for meg handler det om å lytte til alle med like stor interesse og skape en tillitsfull arbeidsprosess med kreative møter der vi sammen finner krabbevinduet til de minste i barnehagen, en benk ved et utsiktspunkt eller et vannlekerom i institusjonen.
Å omsette denne gode energien til gode rom er meningsfylt og jeg gjør det med stor glede hver gang! Derfor blir jeg også trist dersom jeg ved et ferdigstilt bygg ser at noen av de små, fine tingene som brukerne ønsket seg, er blitt kuttet ut. Kanskje bare på grunn av dårlig kommunikasjon, forståelsen for viktigheten eller økonomiske begrensninger. Da synker hjertet litt, og jeg kjenner på en fortvilelse over å svikte brukerne.
De største opplevelser av lykke i mitt yrke, har jeg fått når brukere har fortalt meg hvordan bygget gjør hverdagen lettere - fordi noen tenkte på akkurat dem. Da bobler jeg av takknemlighet. For jobben som arkitekt og muligheten til å skape noe godt i folks hverdag.
Anette Saxe, arkitekt i Trafo arkitektur