Toåringen deler åpenbart samme opplevelse.
Jeg ser det i øyene hennes; en mild fortvilelse kommer til syne…
Så blir jeg dratt ut på verandaen, og der, der borte er kakebuggi. På fiskebrygga… fiskekaker, fiskebuggi, at jeg ikke skjønte det?
Det skal handle om det å forstå i denne kronikken. Det er mye jeg ikke forstår. Og jeg forstår at jeg ikke kan forstå alt. Men det er ubehagelig å ikke forstå eller bli forstått hvis noe er viktig. I sommer hørte jeg en historie som var litt fin; den handler om en som forstår en som trengte blir forstått.
En rektor på en skole nordpå hadde en spesiell måte å møte elever som ble sendt til kontoret hans. Når samtalen var over, avsluttet han samtalen med å gi eleven en karamell. Altså ikke en «karamellørefik», men en søt, god og myk karamell. Kanskje Dumble? Det var ikke sånn å forstå at rektor ikke var tydelig og grensesettende i møte med eleven, jo da. Men han tok i bruk alle sansende i møte med ungdommen; ikke mist lyttende. Eleven opplevde å bli tålt, eleven følte seg sett, hørt og forstått. Rektor brukte både blikket, ordene og et lyttende øre og et lyttende hjerte. Flere som kom til rektor opplevde håp i disse møtene, fordi rektor ga de håp og verdighet. Og det fortelles at ingen av elevene kom tilbake til rektor til tross for karamellen!
Jeg kjenner ikke rektoren, men for meg er han blitt et godt forbilde og en person som inngir tillit. Han utviser holdninger og verdier jeg ofte savner hos personer med makt. Vi mangler forbilder, og vi mangler personer som inngir tillit for tiden som fremmer de gode verdiene. Å ha forbilder er en undervurdert ting! Har du noen forbilder, du som leser denne kronikken? Begrepet forbilde stammer fra det tyske ordet Vorbild, og betyr et mønster eller en modell. Å ha et forbilde innebærer med andre ord å finne et mønster eller en modell til etterlevelse. Tillit kan beskrives som menneskets følelse av at andres godhet, ærlighet og dyktighet er til å stole på. Nå avdøde professor Harald Grimen, skrev i boken «Hva er tillit» (2009) at det har vært en voksende interesse for begrepene tillit og mistillit de seneste årene innenfor flere fag. En grunn til det er at man ser synkende tillit til politiske institusjoner og profesjoner i Vesten. Den kinesiske filosofen Confucius som levde mellom 551 og 479 før Kristus, sa en gang til en elev at tre ting er nødvendig for å styre en stat: våpen, mat og tillit. Hvis en hersker risikerer å miste noen av disse, bør han først gi opp våpnene og så maten. Tilliten bør voktes til siste slutt. Synet til den kinesiske filosofen virker overraskende moderne, skriver Grimen. I dag sier vi at tillit er samfunnets lim og grunnmur, og enkelte, eksempelvis den tyske juristen, filosofen og sosiologen Niklas Luhmann, mener sosialt liv ikke vil fungere uten tillit.
NRKs Fredrik Solvang viser et bilde på sin Instagram konto for en tid tilbake et tillitsbarometer, foretatt i 2022. Nederst ligger politikere med 18 prosent tillit og regjeringsmedlemmer med 22 prosent tillit. Og dette var før Trettebergstuen, Brenna, Huitfeldt og Solberg, skriver Solvang.
Å ja, og mange flere enn det, de siste årene. Hybler, etterlønn og sms-er med skamløst innhold og mye, mye mer fra personer som skal styre et land (!). Jeg spør; hvor er den moralske dømmekraften? Den greske filosofen Platon var konsis i sin omtale av dømmekraft; «Mennesket har bare kunnskap om det kan skille mellom godt og ondt». Dømmekraft og dannelse hører sammen. Dannelse er «å ta et skritt til siden» for det etablerte og reflektere utfordrende over vaner og rutiner. Men mennesker kan ikke hjelpes bare av rutiner og oppskrifter. Vi er mennesker som gjør valg. De fleste av skandalene blir tilskrevet mangel på rutiner. Men det er åpenbart noe mer enn strukturelle årsaker. Like mye handler det om en persons dømmekraft, som er personens evne til kritisk refleksjon over hva som er moralsk riktig. Fra kritisk realistisk posisjon må et profesjonsetisk subjekt og strukturene rundt (regler mm) alltid knyttes sammen. Når noe går galt hører vi ofte at vi skal se på reglene; aldri hører vi at vi skal se på våre verdier eller våre holdninger og dømmekraft. Dette synes jeg er vanskelig å forstå.
Kronikkens tema er å forstå. Og jeg kan ikke forstå at personer som sitter på den grønne gren, så begunstiget på alle måter tilsynelatende er i så mangel på utoverblikket – utoverblikket mot folket en skal tjene. Landet skal sikres, folket skal ha mat, en anstendig inntekt (selv om en blir syk og ufør), ytringsfriheten skal ivaretas i likhet med vårt demokrati som må hegnes om. Utoverblikket, slik rektoren fra nord handlet da en «umulig» elev ble sendt til kontoret hans. Utoverblikket for å kunne lytte med hjerte og ører. For det hele blir noe usjarmerende når en tenker på den voksende ulikheten i samfunnet mellom eliten og resten av folket. Det hele blir veldig usjarmerende med tanke på at offentlige tjenester over lang tid er bygget ned til de som trenger det aller mest; eksempelvis sykehustjenester til mennesker innen psykiatri og rus. Helse er omgjort til en markedsplass! Det hele er ganske usjarmerende også med tanke på at Stortinget og regjeringen den seneste tid har arbeidet med å endre regler for hemmelighold både for myndigheter og vanlige borgere i landet. Tidligere i år la regjeringen frem et forslag til endring av blant annet offentlighetsloven, som skulle gi embetsverket anledning til å skjule eksistensen av interne dokumenter. Samtidig kom et helt skred av lovendringer som radikalt utvider myndighetenes anledning til å overvåke norske borgere. Mer hemmelighold for seg selv, mer overvåking av alle oss andre, samtidig som den ene skandalen tar den andre. (Kilde: Morgenbladet nr. 37) Det er også ganske interessant med tanke på at helsepersonell er tildelt stoppeklokke hvor de må redegjøre for hvert minutt av sin arbeidstid! Det hele blir også veldig usjarmerende med tanke på at de som får minst i støtte fra Nav på grunn av sykdom (!) fikk «lønnsforhøyelse» på, var det tre hundre kroner i måneden? Det er veldig usjarmerende med tanke på at dette beløpet en brøkdel av hva eliten bruker på en arbeidsmiddag med to glass vin på skattebetalernes regning.
Vi mangler forbilder. Det er ikke bra, fordi moralen hos folket kan også bli svekket; det har en negativ effekt på alle måter. Mangler eliten resonans; en måte i verden å være på, der en er påkoblet på både verden og overfor andre, eller er eliten blitt så fremmedgjort for hvordan vanlige folk har det? Fremmedgjorthet bidrar til at vi ikke står i relasjon til hverandre og man mister skjønnet, som filosof og professor Kari Martinsen sier det så godt.
Det har skjedd noe de siste tiårene. Da jeg startet som kommunepolitiker for lenge siden var motivasjonen å være en representant for folket. Det tror jeg gjaldt de fleste av oss. Honoraret var på et minimum, det var ikke derfor vi ble politisk aktive. Jeg har skrevet noe om det før; men gradvis ble vi som politikere bedt om (av administrasjonen som vi egentlig var arbeidsgivere for) å ikke ha kontakt direkte med lærere eller sykepleiere som henvendte seg til oss med bekymring. Det skulle gå tjenestevei, ble det sagt. Vi folkevalgte skulle være et kollegium. De færreste (tror jeg) valgte å etterkomme den anmodningen. Skulle det være oss mot folket???
Vi trenger å forstå det som er viktig for oss. Om det enten er de små varme hverdagsopplevelsene i livet, som å forstå en toåring som roper kakebuggi, til de mer store og avgjørende hendelsene i livet. Rektoren fra nord forsto det som var viktig å forstå. Han utøvde god dømmekraft i møte med «umulige» elever, og han lykkes i sin gjerning. Vi trenger slike forbilder. Det er viktig å se hen til våre verdier og holdninger, rette blikket litt mot oss selv, når hendelser oppstår og ikke bare «skylde på» uklare regler. Et profesjonsetisk subjekt og ulike strukturer knyttes alltid sammen. Det holder ikke for tilliten å være mester i retorikk.
