LØRDAGSKRONIKKEN: På tampen av det nye året fikk DPS Østre Agder besøk av Norske hemmeligheter. Norske hemmeligheter er et digitalt kunstprosjekt som siden 2009 har samlet anonyme betroelser fra hele landet og vist dem fram som illustrasjoner på nettet. Målet med norske hemmeligheter er å bryte ned skam. Ved å dele hemmeligheter opplever den som deler at hen ikke er alene om sin hemmelighet og kan slik føle på mindre skam og utenforskap.

Hemmeligheter kan være så mangt! Det kan handle om ensomhet, utfordringer med det å leve i et lite lokalsamfunn, eller livssyn som gjør at noe er en hemmelighet for én, men trivielt for en annen. I arbeidshverdagen på DPS holder vi på mange hemmeligheter i terapirommet.

Vi holder på store og små hemmeligheter.

Noen ganger er hemmelighetene farlige og vonde, mørke og triste. Å gå i psykiatrisk behandling er i seg selv for mange en hemmelighet, fortsatt tabubelagt, for mange skamfullt å fortelle om og i noen tilfeller forbudt å dele eller fortelle til noen. Ikke engang nære familiemedlemmer, gode venner eller arbeidsgiver får ta del i at et menneske som strever trenger bistand til å mestre og forbedre egen mental helse.

I alle de hemmelighetene vi i DPSet holder på, ligger det mange historier og menneskeskjebner som forteller om levde liv i et samfunn i stadig forandring. Levde liv har mange utfordringer og livssituasjoner som skal møtes og overvinnes.

Hvem av oss kjenner ikke på å ikke strekke til, å ha opplevd sorg, skilsmisse, økonomiutfordringer, sykdom eller død i familien? Livet er en dans på roser heter det, og ja, – roser har torner. Etter pandemi er det for oss som helsepersonell lett å se at mange strever mer og at fremtidsbildet for 2023 oppleves som usikkert og bekymringsfullt for mange.

Bekymringer om økonomi er en av de hemmelighetene vi ofte får høre om i terapirommet:

Jeg har masse kredittkortgjeld, jeg har ikke penger til å betale regningene, jeg har ikke råd til å kjøpe ulltøy til barna og tør ikke si ifra om det i barnehagen.

Å ha det økonomisk krevende utløser bekymringer, tvil, angst og følelser av å ikke strekke til.

I det siste året har mange, men spesielt forfatter Kaisa Suckow fra Arendal, snakket om betydningen av det å være fattig i Norge. For oss i psykisk helse er fattigdom eller det å ha økonomiske bekymringer eller vansker ofte sammenfallende med skam og andre vonde følelser som kan tynge så voldsomt at man kan bli psykisk syk av det.

Mange ganger løser psykiske problemer seg når økonomien igjen fungerer og er ryddet opp i. Foto: Norskehemmeligheter.no / Cathrine Louise Finstad

Dårlig økonomi er vanskelig og den gjør mye med det enkelte mennesket som strever med å betale for selve livet. Allikevel er det ikke spesialisthelsetjenesten som kan reparere den enkeltes dårlige økonomi eller være hjelpere i å kontakte kreditorer eller andre myndigheter for å avklare og forbedre den økonomiske situasjonen. Det har vi rett og slett verken kompetanse eller kapasitet til å gjøre. Vi er helt avhengige av at økonomi og andre livsutfordringer som hører livet til blir håndtert av den enkelte i samråd med de hjelpeinstanser vi har i kommune, fylke eller stat.

Et godt virkemiddel er også å ha nettverk man faktisk kan og våger å dele sine bekymringer med. Boken «Oss mot Verden» av Suckow og Norske hemmeligheter åpner opp for at samfunnet vårt kan snakke om det som oppleves som skamfullt eller flaut.

Egen økonomi er fortsatt det som folk flest mener er privat, noe vi ikke snakker om fordi det ikke sømmer seg. I DPS er vi nødt til å ta oppgjør med denne type tankegods hver dag og vi bruker mye tid på å hjelpe mennesker til å ta første skritt i det å få orden på egen økonomi. Det er vel og bra i mange tilfeller og tro det eller ei, mange ganger løser psykiske problemer seg når økonomien igjen fungerer og er ryddet opp i.

Ressurssituasjonen i spesialisthelsetjenesten utfordres sterkt, og fremover vil det ikke være mulig for oss å bruke tid på oppgaver som i realiteten må løses før et menneske kan dra nytte av utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten med effekt. Vi må bruke våre ressurser og kompetanse fremover effektivt og på det vi kan best, nemlig helse.

Vår appell er derfor til dere som innbyggere og dere som kan økonomi, bolig, utdanning osv. i kommunen om å gjøre den innsatsen forut for henvisning, utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten. I beste fall kan vi bidra ved å strekke oss mot hverandre. Vi kan skape gode samhandlingsforløp for pasienten mellom oss. Både erfaringskompetanse og frivillighet kan bistå pasienten i å løse de konkrete livsutfordringene som egen økonomi, familieutfordringer, kjærlighetssorg eller det å være ensom og mangle nettverk forårsaker.

I DPSet forsterker vi i disse dager denne type arbeid inn mot flere kommuner i vårt opptaksområde. Vi har kvalifisert vår første frivillige hjelper i DPSet i håp om at vedkommende kan være en støtte for nettopp den som trenger ekstra muskler i hverdagen. Da handler det ikke om profesjonell psykisk helsehjelp, men det handler om velferd som gis og oppstår mellom oss mennesker.

På dette viset tar man del i å bygge lokalsamfunn som skaper nettverk mellom mennesker fordi kommune, helseapparatet i sykehuset, frivillige og de som engasjerer seg ved å dele av sine erfaringer med psykisk sykdom er aktive sammen med den som trenger hjelp.

Organisasjonen NyBy er en del av et slikt tankegods i utviklingen av et grensesprengende samarbeid mellom ulike instanser offentlig, privat og frivillig. NyBy hjelper kommuner og sykehus over hele landet med å bygge samfunnsnettverk for samarbeid, slik at helseansatte og innbyggere kan kobles sammen via en digital app som kan skaffe den enkelte praktisk bistand umiddelbart.

For hvor ofte er det ikke slik at det er lettere å møte vanskeligheter sammen med noen enn alene? Hvor mye lettere er det ikke å åpne inkassoene i postkassa, ta den samtalen på NAV eller gå på den aktiviteten fordi noen ble med? Det er her vi sammen kan bli bedre til å skape et nettverk for og med pasienten av ulike aktører som gjør det de er best til sammen.

Jeg vet ikke om det er en hemmelighet, den drømmen jeg bærer på, men uansett har du kanskje allerede gjettet den?

Jeg drømmer om at fremtidens psykiske helsetjeneste ser slik ut: Et nettverk av mennesker som bistår pasienten på ulikt vis. At frivillige, spesialisthelsetjeneste, erfaringsmedarbeidere, kommuner og private står sammen og bistår den som trenger hjelp. At vi sammen gir velferd til hverandre og bruker vår kompetanse og styrker til den enkeltes beste. Da slipper vi kanskje å holde vonde, mørke og vanskelige hemmeligheter som kan skape psykiske vansker for oss selv, fordi vi er et samfunn og en helsetjeneste som tar vare på mennesket som strever.

Kronikkforfatteren Joyce Pigao er avdelingssjef ved Østre Agder DPS (distriktspsykiatrisk senter). Foto: Kristin Neset