Ny kunnskap tilsier likevel at livet faktisk burde være mer lek hvis ikke det skal bli en dans på nevroser. Særlig for de yngste blant oss. Mange mener de er en generasjon som er blitt fratatt leken.

Generasjon Z eller iGen kalles generasjonen født etter 1997. Deres oppvekst er radikalt endret i forhold til generasjonene før. For aldri har så mange barn og unge vært henvist for psykiske helseplager. Hva har egentlig skjedd?

«Det er en rund liten pille med en delestrek på midten», slik begynner romanen «Serotonin». Pillen inntas av fortellingens hovedperson som tror at den påvirker hjernens opptak av signalstoffet serotonin og derved løfter humøret. Det er forøvrig lite i Michel Houellebecqs misantropiske fortelling som tyder på at pillen gjør noe særlig for å heve stemningsleie. Snarere tvert i mot.

Den norske popkometen «Girl in Red» synger om det samme.

I hiten «Serotonin» legger hun ut om hjernens antatt defekte biokjemi som pillen angivelig fikser:

«I'm running low on serotonin Chemical imbalance got me twisting things Stabilize with medicine There's no depth to these feelings Dig deep, can't hide From the corners of my mind I'm terrified of what's inside»

– Serotonin er et hormon som regulerer humøret og holder det stabilt, forklarer 23-åringen om sangteksten og utdyper: (..) det er noe som virker på reseptorer i hjernen din og hvis de ikke virker ordentlig kan de ikke ta opp serotonin, forteller hun til fansen i samme YouTube-klipp om såkalte SSRIs; serotoninreopptakshemmHere, bedre kjent som antidepressiva.

Hjernens indre biokjemiske landskap er blitt et popkulturelt bilde på både hvordan og hvorfor livet kan kjennes ubehagelig. Hjernen er altså alene, som det heter i annen depressiv sang. Men er den egentlig det? Og hva skjer med oss når vi forstår den som noe isolert fra den kroppen den sitter på?

La oss begynne med legemidlene. Rundt 2010 begynte det å skje noe, påpeker psykologen Jean Twenge i boken iGen. Den tar for seg hvordan dagens «hyper-connective» unge er en ulykkelig, tidvis prestasjonsjagende og delvis livsudyktig generasjon, og Twenge mener iPhone er medskyldig. Twenge er amerikansk og i USA er vel alt så mye verre?

Ser vi litt på bruken av legemidler for psykiske helseplager hos en ung generasjon nordmenn, er ikke USA så langt unna. «Amerikanske tilstander» har en tendens til å bli en trend har hjemme også. Det er bare et spørsmål om tid.

Piller brukes i økende grad for å døyve psykisk smerte.

Når Girl in Red snakker om en hjerne i kjemisk ubalanse, er hun ikke alene.

Blant barn og unge har bruken av legemidler både for søvnmangel, depresjon og oppmerksomhetssvikt hatt en markant økning fra rundt 2010.

Trenden er tydelig: totalt sett får barn og unge mer medisiner for depresjon, dårlig søvn og oppmerksomhetsvansker. Tall fra Ungdata-undersøkelsen viser at stadig flere elever har negative skoleerfaringer. Flere kjeder seg og gruer seg til neste skoledag. Flere føler seg utenfor og opplever at læreren ikke bryr seg om dem. En av fire unge mellom 13 og 16 år har søvnproblemer ukentlig.

Så hva er galt? Hvorfor er det stadig flere som sliter?

Det finnes selvfølgelig ikke ett svar.

Men her er vi tilbake til start. Flere forskere peker nå på at barn er blitt fratatt et svært viktig utviklingsprosjekt: nemlig den frie fysiske leken.

For lek er ikke tull. Lek er barns viktigste studietid. Gjennom leken utvikles nysgjerrighet, kreativitet, glede og ikke minst evnen til samarbeid og problemløsning. Helt sentrale faktorer for et individs utvikling og trivsel - og ikke minst for et godt samfunn. Noen forskere har også pekt på at risikolek, fysisk utelek, har en antifobisk effekt.

Vi kjenner alle igjen opplevelsen av «skrekkblandet fryd». Mange har kanskje barndomsminner fra fysisk tumlelek. Øyeblikk der man klatret høyt tre opp i ett tre eller balanserte på steiner over en bekk, øyeblikk der man utfordret egne grenser og mestret det. Denne type lek mener noen er helt sentral for å senere kunne regulere angst. Dersom noen derimot hele tiden hindrer deg i å utforske verden ved å fortelle deg «vær forsiktig» og «det er farlig».

Ja, da er det fort mye som kan føles skummelt. Lek med andre barn der man utforsker roller og en fantasiverden skapes, er også en viktig trening for voksenlivet. Lek fremmer rett og slett barns evne til å regulere egne følelser og forstå sosialt samspill.

«Vi har frembrakt en generasjon av unge mennesker som ikke er gitt muligheten til å lære hvordan de skal løse sine egne problemer. De er ikke blitt gitt muligheten til å komme i vanskeligheter og finne sin egen vei ut av dem, å erfare nederlag og oppdage at de kan overleve dem, å bli kalt stygge navn av andre og lære seg hvordan de skal svare uten hjelp fra voksne», skriver den amerikanske psykologen Peter Gray, en av mange som mener barns reduserte muligheter for lek har bidratt til en mindre robust generasjon.

Og er det noe barn trenger etter to år med pandemi og isolasjon er det nettopp sosial kompetanse. Når skolens læringstrykk skrus opp fordi barn skal ta igjen den tapte læringen er det misforstått utdanningspolitikk. I en tid hvor vi trenger mer samarbeid og flere kreative hoder for å løse konflikter og miljøkrise, trenger vi motiverte barn og unge. Voksenstyrt lek er ikke det samme. Barns egenmotiverte lek er det som skaper et viktig grunnlag for en sunn mental utvikling og gjør barn mottagelige for læring. Når manglende skolemestring så ofte havner i den psykiske helsetjenesten er det et samfunnsproblem. En diagnose er ikke alltid riktig svar, og kan dessuten også «læres». Barns egenstyrte lek trenger større vern i en tid der læringspress og digitale plattformer har stjålet oppveksten deres.

«La barna banne» sa psykologen Magne Raundalen en gang på slutten av 80-tallet og havnet på forsiden av Dagbladet. I dag er det nesten mer radikalt, men ikke desto viktigere å si: «La barna leke».

Charlotte Lunde er ukens kronikør i Agderposten. Foto: Ellen Lorenzen