Deltakerne i satireprogrammet «Nytt på nytt» viste full forståelse for at «Håndbok for politisk ledelse» kan være for tykk. Derfor foreslo de i høstens første program to mulige forenklede varianter av den snart sagnomsuste håndboken. Gjest og journalist Egon Holstad var ikke snauere enn at han tilbydde seg å skrive boka, som han riktignok mente bare skulle være på én side. Der skulle det stå: «Det er ikke lov til å utnytte den politiske makten til å bli rik eller til å ligge med unge mennesker som du aldri ellers ville hatt draget på».
Programleder Isalill Kolpus var bekymret for at selv den ene setningen til Holstad var for tung. For anledningen demonstrerte hun, med notatblokken sin, en pekebok med samme formål.
Her er hennes forslag: «- Her er en ektefelle. Bla om. Han har lyst på aksje. Bla om. Skal han kjøpe en aksje? Bla om. Nei! Bla om. Her er en statsminister. – Vi kan trykke på ham og se hva han sier? sier Isalill sin lattermilde gjest og komikerkollega. Han presser pekefingeren på den fiktive knappen på notatblokken – og statsministeren brøler nei: Neiiiiiiiiiiiiiiiiiii!
Forrige uke harselerte ikke-politikergjester over både det ene og det andre i norsk politikk, men rekken av politiske bidragsytere i «Nytt på nytt» er lang. I vår deltok både Emilie Enger Mehl. Kirsti Bergstø, Hadia Tajik, Henrik Asheim, Trygve Slagsvold Vedum, Anette Trettebergstuen og Trine Skei Grande med velregisserte replikker i «Nytt på nytt» sitt studio.
Humorforsker, medieviter og førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania Kai Hanno Schwind omtalte «Nytt på nytt» som et forbausende gemyttlig program i en kronikk fra 2020. Her satte han spørsmålstegn ved hvor lurt det egentlig er å gi politikere en eksponeringsmulighet i et koselig og inkluderende humorprogram. I motsetning til hvordan det er i mange andre land, hevder han det ikke er mye politisk satire på norske TV-skjermer.
Han skriver at den satiriske kommunikasjonen i «Nytt på nytt» preges av at den ikke er direkte og konfronterende, men at den isteden pendler mellom iscenesatte replikker, forhåndsskrevne vitser og mer eller mindre vellykkede ordspill og selvironisk humor. «Alle ler med hverandre, til og med når man egentlig ler av hverandre. For politikere vet hva som står på spill – de er i ferd med å skape sitt eget mediebilde, med humor som virkemiddel. De fleste vet at det er viktig å spille på lag, og å være eller fremstå som selvironisk» skriver Schwind.
Satiriker Markus Gaupås Johansen er på sin side bekymret på vegne av egen yrkesgruppe. I en kronikk i Aftenposten fra 2020 stiller han spørsmålet om satirikere er i ferd med å bli overflødig. Ikke fordi de står i fare for å bli erstattet av roboter eller billige satirikere fra Øst-Europa, men fordi flere og flere maktpersoner har begynt å gjøre narr av seg selv.
Slik han ser det, river populære politikere i dag seg selv ned på vårt nivå ved å være selvironiske – politikere trenger ikke lengre befeste sin stilling på toppen ved å hevde seg over folk. Gaupås Johansen hevder satire har gått fra å være en måte å ramme dem på toppen, til å bli et felles språk som også de på toppen behersker. Slik er satire i ferd med å bli et maktspråk.
Han trekker fram Olaug «Fru Larkins» Bollestads Instagram-konto som et eksempel. Et annet eksempel fra utenfor våre egne landegrenser er den rufsete, rare og frekke tidligere statsministeren i Storbritannia, Boris Johnson. Han kommer unna med imponerende mye, nettopp fordi han forstår latteren rundt seg. Jonas Gahr Støres største problem er, ifølge Gaupås Johansen, at Støre er så dårlig til å drive gjøn med seg selv.
Samtidig som utbredelsen av satire har blitt større, mener Gaupås Johansen at rommet for satire er blitt trangere. Han forteller i et intervju med Aftenposten at det er et tema når komikerkolleger møtes. Tabuene blir flere, og det kommer stadig flere reaksjoner på vitsene deres. Men det er viktig å påpeke at også humor er vernet av ytringsfriheten.
I en artikkel publisert av Norges institusjon for menneskerettigheter debatteres nettopp dette, fordi humoristiske ytringer kan innebære viktig maktkritikk og bidra til viktig innsikt og diskusjon. Satire, ironi og karikaturer er kunstneriske uttrykksformer laget for å provosere og skape debatt, og de som lager, distribuerer, fremstiller og stiller ut kunst bidrar til utveksling av ideer og meninger som er avgjørende for et demokratisk samfunn.
Gjentatte ganger har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen løftet fram ytringsfrihetens betydning for både individ og samfunn, og også beskytte dem som forstyrrer, sjokkerer og fornærmer oss. For kunsten har en sterk gjennomslagskraft når politikken virker ugjennomtrengelig.
I vårt lille land har visesanger, musiker, forfatter og skuespiller Ole Paus en helt spesiell plass i den politiske satire-historien. Gjennom 50 år har han på mesterlig vis kommentert norsk samfunnsliv, politikk og kjendisliv. Ofte med skillingsvisen som utgangspunkt, i form av korte, ironiske og på grensen til injurierende tre minutter lange praktverk.
Det var også Paus som var hjernen bak «Paus-posten», et musikkalbum fra 1977 bestående av satiriske og humoristiske viser som kommenterte aktuelle fenomener i samtiden.
Han sparte aldri på kruttet og navnga både kulturpersonligheter, politikere og offentlige tjenestemenn. Plateomslaget fikk et avisdesign og redaksjonen erklærte seg som politisk uavhengig. Totalt ga han ut fem slike album – det var åpenbart nok å ta av. I en tid da internett enda ikke var funnet opp, hadde faktisk LP-plater en slagkraft.
Selv klarte Paus å få både kommunister og kristenfolk til å sette kaffen i halsen på grunn av sang. Raseriet ble så stort at både Kringkastingsrådet og Stortinget ble koblet på saken om låta «Satan lever», en bitende satire over datidens mye omtalte djevel-utdrivelse i Hordalands-bygda Os. Og jaggu klarte ikke kristenfolket å gjøre sangen totalforbudt å spille på NRK.
Vrede skapte han også hos AKP-ml som krevde spilleforbud mot «Vise vedr. den nu så bekjendte og i alle skikkelige menneskers omdømme afskyelige bombeeksplosjonen i Bokhandelen Oktober i Tromsø by». Låten havnet på Norsktoppen høsten 1977. Harselasen er komplett i en liten annonse på Paus-postens forside, der forhenværende bokhandel søker nye lokaler.
«Se på meg der da», synger Ole Paus, og raljerer over tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og hans senter for fred. Som han åpenbart mener ikke har fått til noen verdens ting. Låta heter «Festsang i forbindelse med feiringen av 7 års-jubileet for Oslo-senteret for fred og menneskerettigheter», en stiftelse etablert av Bondevik i 2006.
Formålet med stiftelsen var å jobbe for fred, menneskerettigheter og utvikling og bidra til å avbøte unødvendig lidelse. Se på meg der, da; på besøk hos selveste pavens generalsekretær, på hesteryggen i Putins private hjem og besøk hos Netanyahu i Jerusalem, fortsetter Paus i sin sang.
Like gøy «å bli sett på», var det nok ikke da Dagbladet i 2021 avslørte hvordan tidligere statsminister Bondevik hadde mottatt 3,2 millioner fra den religiøse organisasjonen Muslim World League, som er sterkt tilknyttet, og i stor grad finansiert av, det saudiarabiske regimet.
I en kronikk i Agderposten i uken som gikk, setter seniorrådgiver i NHO og tidligere redaktør og journalist, Trond Madsen, søkelys på sommerens eskapader i norsk politikk. Kort oppsummert: aksjer, inhabilitet, tyveri, budsjettsprekker, konkurser, anmeldelser og byggesakskurr.
«Du får som fortjent!», skriver han i sin kronikk, og minner oss om at det er vår felles oppgave å gjøre oss fortjent til å velge dem som skal styre kommuner og fylker de neste fire årene. Mens hodene rullet i regjeringsapparatet, med ektefeller inkludert, tenkte jeg: De får som fortjent. Exit for Ola. Exit for Annette. Tonje med en rask ripe i lakken og Anniken henger enn så lenge med. Litt småsnacks har vi jammen også fått levert i vår egen by dette året også.
Selv hevder Jonas hardnakket at «Håndbok for politisk ledelse» på ingen måte er nedstøvet i skuffen – om noen skulle komme til å tro det. Så får vi andre heller ta til vettet enn til våpen (-aksjer) – om vi brått skulle synes at det røyner litt på.