«Inne på vaktrommet hadde vi en gjennomgang av, og fordeling av oppgaver, hvem gjør hva og når. Jeg nikket bekreftende når jeg fikk min oppgave tildelt. En gruppe på seks pleiere entret pasientrommet. Ved første øyekast virket rommet helt tom. Et par sko sto pent oppstilt ved siden av en liten koffert, sikkert pakket med tanker om et kortere opphold, tenkte jeg. Dagens middag sto pent anrettet på bordet sammen med en smoothie, begge var urørt. Det var helt stille, trykkende ubehagelig stille. Det eneste som kunne minne om noens tilstedeværelse var at sengen var brukt og puta var våt. En pleier åpnet døren inn til badet. Der satt en ung jente med langt brunt, vått hår. Alt håret hadde hun gredd fremover slik at ansiktet skjultes, helt anonym og borte fra denne verden …» (...) « … forsøk på å få jenta til å spise var nytteløst, hun forble taus. Jeg synes med ett hun virket mindre, det så ut som hun forsøkte å krympe seg sammen og helst ville bli borte. Etter noen minutters stillhet sa en av pleierne «okay», noe som uformelt er et klarsignal for handling blant oss fagpersoner. Tre pleiere, pluss meg selv gikk inn på det lille badet på pasientrommet. De to andre gikk for å gjøre klart et annet rom litt lenger borte i gangen, alt gikk på «autopilot» nå.»
Selv om jenta i denne beskrivelsen var til fare for seg selv, og behovet for tvang med fastholding og sondeernæring var akutt nødvendig, etterlater historien et sterkt inntrykk. Som leser, fagperson og leder blir jeg berørt av hans beskrivelser.
Helsearbeidere har et stort ansvar når pasienter oppsøker oss for hjelp. Vi mottar enorm tillit fra våre pasienter. I behandling av de aller sykeste pasientene våre følger det en enorm makt som krever kunnskap, etisk bevissthet og flerfaglighet. Spesielt når tvang er involvert. Det er i balansen av denne maktutøvelsen og samarbeid med pasienten at vi kan få til tilfriskning og mestring.
Askeland (2008) beskriver at fagpersoner bør spørre seg hvorfor vi tenker og handler som vi gjør. Med dette mener hun at refleksjon står sentralt for å fremme gode handlinger og veloverveide valg. Vi må være på mest mulig trygg grunn med hensyn til lovverk, etikk og fagkunnskap. Behandlingen må være veloverveid.
Som helsepersonell må vi utfordrer de institusjonelle reglene og profesjonshierarkiet. Vi vil da kunne få økt profesjonsetisk bevissthet og utfordre det etablerte til pasientens beste.
Helsevesenet har allerede kommet en lang vei når det gjelder bruk av tvang, samhandling og pasientautonomi. Men vi må bli enda flinkere til å reflektere sammen rundt vanskelige behandlingssituasjoner. Gode samtaler, både blant kollegaer og med den aktuelle pasienten er viktig i situasjonene og maktutøvelsen og i etterkant av for eksempel tvangsbruk. Vi må våge å dele de tanker vi har og tørre å stille spørsmål om vi er på riktig vei, om behandlingen fungerer eller om vi handler etisk riktig. Jeg husker godt en egen opplevelse jeg hadde som nyutdannet psykolog. I praksis på et sykehus i Tyskland var jeg med på å hente psykiatriske pasienter hjemme, ofte sammen med politi. En erfaring som gjorde inntrykk var hvordan ambulansepersonell og politi forklarte pasienten hvert steg de gjorde i forkant av at de gjorde det. En erfaren politimann jeg ofte var på vakt med avsluttet som regel det han forklarte med å spørre pasienten om det var forståelig. Det skapte i mange av disse situasjonene god dialog med pasienten som jeg tror opplevde at det lå omsorg i forklaringene forut for tiltak som ofte var krevende å gjennomføre.
I sin tekst har Lauvrak beskrevet maktesløsheten som jenta i historien opplevde. Vi får beskrevet en vakthavende lege som var myndig og hadde respekt i personalgruppa. Det Lauvrak savnet var synspunkter, samhandling og en dypere ivaretakelse av den unge jenta. Det virket på Lauvrak som behandlingen ikke tok hensyn til den unge jenta sine synspunkter.
Moderne psykiatri må ha medarbeidere som også utfordrer lovverket, hierarki og de fastsatte institusjonelle reglene. I Lauvrak sin tekst reflekterer han nettopp rundt dette.
«Hvorfor ga jeg ikke uttrykk for mine vurderinger. Handlet det om at jeg ikke stolte nok på meg selv? Ble jeg en del av en flokkmentalitet hvor instruksen til den overordnede i gruppa stilltiende ble akseptert og fikk vårt samtykke, uten å bli utfordret? Kan institusjonens skrevne og uskrevne regler og hierarki forme et menneske slik, forme meg slik?»
Rykkje og Mæland (2020) sier at dyden står i et polarisert forhold mellom feighet og handling uten overveielse. Slik jeg tolker det, må vi ha nettopp moralske egenskaper som mot til å stille spørsmål om den behandlingen vi gir er den rette. Samtidig bør helsepersonell være lojale når faglige ansvarlige, ledere eller andre har fattet vanskelige beslutninger om for eksempel tvangsbehandling. Når etiske og faglige utfordringer står i kontrast, oppstår det dilemmaer. Det er da viktig at helsepersonell og pasient får god informasjon om hvilke faglige vurderinger som ligger bak beslutninger som tas.
Det er ikke sikkert at situasjonen beskrevet av Lauvrak hadde utspilt seg annerledes selv om kritisk refleksjon hadde stått sterkere. Men som fagpersoner må vi alltid vurdere våre egne handlinger, selv om vi er et faglig fellesskap som skal behandle med makt. Det er essensielt at fagpersoner gir uttrykk for sine tanker på en faglig måte som verken er nedlatende eller usaklig når refleksjoner deles (Fossestøl, 2016).
Lauvrak kjente i ettertid på en skremmende erfaring i sitt møte med den unge pasienten, enhetens rutiner, faglige anbefalinger og maktutøvelsen. Det var fravær av selve refleksjonen i maktutøvelsen han savnet.
«Etter at jenta var sondet ble hun liggende urørlig og apatisk på sengen. Det var vondt å se henne slik. Slaget var tapt, ydmykelsen total og gleden over livet var tilsynelatende fjernet sammen med sonden, på grunn av oss. Inn med mat og ut med liv. Tomheten jeg kjente tynget meg og gnagde i meg, til tross for at jeg hadde vært med på å redde liv.»
Dilemmaene og beskrivelsene over er hverdagen til mange dedikerte helsearbeidere. Vissheten om å ha reddet liv står ofte i kontrast til den maktutøvelsen man opplever. Vi må bli enda flinkere til å stoppe opp, tenke og diskutere våre handlinger og avgjørelser. Vårt ansvar må vi bære med omsorg, verdighet og respekt. Også der tvang og livreddende behandling er nødvendig.
