Vi har ikke så mye til felles, sagaskriveren Snorre Sturlason og jeg. Han levde på 11- og 1200-tallet, jeg noe senere. Han var en av de mektigste i landet sitt, det er ikke akkurat jeg. Han er fremdeles berømt, åtte hundre år etter at han levde, og det spørs vel om jeg vil kunne matche det heller. På den andre siden ble Snorre drept da han var omtrent så gammel som jeg er nå, og det har jeg et godt håp om å få slippe.
Men én likhet har vi. Begge har skrevet om historiske begivenheter. Snorre med sine kongesagaer fra Halvdan Svarte til kong Sverre, og jeg med et litt mindre prosjekt.
Det siste året har jeg levd med Tyholmenkampen ganske tett på meg. Altså den kampen som raste i Arendal på 1960- og ’70-tallet, og som dreide seg om fire gamle hus på Nedre Tyholmen: Det gamle politikammeret, Reiersens hus, Andresens hus og Løvolds hus. Skulle de rives og gi plass for utbygging i én eller annen form, eller skulle de rehabiliteres?
Grunnen til at jeg har vært opptatt av dette, er at jeg fikk i oppdrag å skrive manuskript til et teaterstykke om det. Oppdraget kom fra byjubileet i Arendal, for i år er det nemlig også jubileum for Tyholmenkampen: 12. februar 1973 ble de fire husenes skjebne endelig avgjort av Arendal bystyre. Og stykket mitt hadde premiere på 50-årsdagen for dette bystyremøtet.
På samme måte som slagene i sagatiden hadde Tyholmenkampen sine vinnere og tapere. Husene står der jo. Vernerne vant, og riverne tapte. Og selv om bakgrunnsinformasjonen lå der og fortalte sin saklige historie om hva som skjedde den gangen, var det opp til meg å fargelegge de gamle svart-hvitt-bildene og gjøre dem til teater.
Gjenskapte kampen om Tyholmen
Dermed fikk jeg en utfordring som må ha minnet om den Snorre fikk da han skrev sine kongesagaer. Og som historieskrivere til alle tider har fått: Hvordan framstiller vi vinnerne og taperne? Det er fort gjort å gjøre vinnerne bare kloke og gode, mens taperne bare blir dumme og onde. – Vi har jo alle sett krigsfilmer der briter og nordmenn er heltemodige, mens tyskerne knapt er mennesker. Så Snorres konger kommer sikkert ufortjent godt fra historieskrivingen. Ikke så rart, med tanke på at de som betalte Snorre for arbeidet, gjerne var etterkommere av kongene som var omtalt i sagaene, og de ønsket seg historien som en heltesaga.
Snorre pyntet dessuten litt på historien. Han var for eksempel ikke snauere enn at han la inn en solformørkelse under slaget på Stiklestad for å skape dramatisk effekt. Solformørkelsen fant sted en annen gang i 1030, men gjorde seg bedre under selve slaget, og dermed ble sagaen sånn.
Byjubileet i Arendal er en greiere arbeidsgiver enn en vikingkonge som ville ha orden i anegalleriet, men jeg måtte likevel tygge en del på dette: Hva skulle jeg gjøre med dem som hadde villet rive de fire Tyholmen-husene? Nå etterpå hører en mest til alle som kan fortelle om hvor innbitt de eller foreldrene deres kjempet for bevaring. Men 25 av 53 bystyrerepresentanter stemte for riving, og de hadde mange med seg. Fortjente de å bli framstilt som dumme og latterlige?
Jeg synes ikke det. De var opptatt av byutvikling, og de var bekymret for Arendals framtid. Sentrum var rett og slett fullt, og det var ikke plass til å utvide med en eneste butikk. Risikerte Arendal å bli akterutseilt som handelssentrum? Senere ble det mindre aktuelt å bygge nytt på den ledige plassen. I stedet kom ønsket om å få en park og en festplass. På denne tiden var det bilvei langs Langbrygga, gjennom Pollen og over torget, og det var bussparkering der vi nå har Sam Eydes plass. Ikke rart noen kunne ha lyst på en park i stedet. Dessuten var de fire husene i en elendig forfatning, og folk vitset om at de like gjerne kunne vært brent ned eller dyttet på sjøen.
Og de som var redde for at handelen skulle forsvinne fra sentrum, hadde kanskje et poeng? Sist jeg var på Stoa, syntes jeg tydelig jeg så noen butikker der …
Så ja, det var gode argumenter på rivesiden. Akkurat som det fantes bra tyskere under krigen og dårlige vikingkonger på Snorre Sturlasons tid. Men argumentene på bevaringssiden, som handlet om historie, identitet og trivsel, var bedre, og de vant. Og den trafikken som virket uunngåelig i Arendal sentrum på 1960- og ’70-tallet, lot det seg faktisk gjøre å flytte på. Når en først fikk ryddet unna noen biler og busser, ble det jammen åpne plasser både her og der likevel. Vi fikk til og med et tre på Kanalplassen!
Når vi nå går husimellom på Tyholmen, er det ikke mange som vil mene at de fire gamle bygningene skulle vært revet. De som tapte i 1973, er nok også glade for at det gikk som det gikk. Men å høre på folk som mener noe annet, uten å avskrive dem som hjerne- eller hjerteløse, det er aldri dumt.
Og bare så det er sagt: Jeg la ikke inn noen solformørkelse i teatermanuset mitt. Det var så mørkt den februarkvelden i 1973 at jeg ikke trengte det.