Med årene vokste jeg heldigvis av meg min store frykt for mørket. Men jeg har siden blitt redd for veldig mye mer.

Nå er jeg redd for Putin.

Jeg er redd for Erdogan.

Jeg er redd for Trump.

Jeg er redd for Xi Jinping.

Jeg er redd for Kim Jong-un.

Men jeg er ikke bare redd politikere.

Jeg er redd for ekstremvær.

Jeg er redd for skred.

Jeg er redd for bortfall av kritisk infrastruktur.

Jeg er redd for å miste strøm.

Jeg er redd for å miste vann.

Jeg er redd for å miste mobilnett.

Og, jeg er redd for å miste retten til å si min mening.

Heldigvis er jeg ikke lammet av redsel, men jeg er redd. For det er blodig alvor. Det hjelper ikke lenger å ha på lyset på soverommet, sjekke forholdene under senga og ha døra på gløtt.

I et intervju med Agderposten tidligere i år, sier Brit fra Myra at hun ikke er spesielt redd for sin egen del på grunn av situasjonen som har eskalert i Europa. Hun har vært forberedt på det uforutsette i flere år, og familien kan klare seg i flere uker.

Vi har også et lager i kjelleren, men ikke i nærheten av den bugnende systematikken som hos Brit. Selv om jeg er redd, er det er ingen tvil om at Brit og mannen hennes på Myra kommer til å klare seg litt lengre på beredskapslageret sitt enn vi her nede på Skytebanen.

Vi har i det minste kort vei til tilfluktsrommet i parkeringstunellen mellom Torvet og Barbudalen i Arendal. Det ble forøvrige et tema under frokosten nylig, da 16-åringen spurte om jeg var klar over at det kun er plass til rundt 40 prosent av innbyggerne i tilfluktsrommene i Arendal. 21.000 mennesker totalt, ifølge Agderposten. Da er det regnet 0,6 kvadrat per person.

Når Agderposten i et intervju spør sivilforsvarsinspektøren i Aust-Agder hvor man skal oppholde seg i parkeringstunellen som er «vårt» tilfluktsrom, svarer han at det blir der man ellers parkerer bilene.

Men vi har rikelig med jod-tabletter. Jeg kan huske at det føltes som et mirakel da jeg etter en million søk fant en nettbutikk som fremdeles hadde tablettene. Jeg gikk umiddelbart for «go large», og ble flau da assisterende helsedirektør Nakstad like etterpå innstendig ba oss over 40 om ikke å hamstre. Gravide eller ammende kunne få lov. Jeg var verken det ene eller andre, men jeg hadde tross alt ett barn under 18. Men der og da ble jeg redd, selv om ekspertisen bedyret at «det er ingenting som tyder på at det vil bli behov for jod-tabletter eller andre tiltak for å beskytte seg mot radioaktivt nedfall i Norge.»

Jeg glemmer ikke en alvorlig forside i lokalavisen i nord fra 1986 med bilder av nedslaktet rein. Vi kunne lese om vinden med radioaktivt nedfall som kom til Norden. I Sverige ble over 73.000 rein slaktet som følge av ulykken, og i Norge om lag 18 000. Siden den tid har vi gjennom HBO-serien «Chernobyl» blitt kjent med hendelsene rundt Tsjernobyl-ulykken i 1986, hvor modige menn og kvinner ofret mye for å redde Europa fra en ufattelig katastrofe.

Jeg ble også redd da Norge stengte ned 12. mars 2020. I en sms-utveksling den dagen skriver jeg til min mann: «Jeg lurer på om vi må ta en handlehamstrerunde – for sikkerhetsskyld».

Han svarer «Har tenkt det jeg også. Vi tar en tur på Obs i ettermiddag». «Det er møter i kommunen nå om eventuell stenging av skoler», svare jeg. «Ok», er svaret som kommer tilbake. «Jeg tror det er lurt du kjører i butikken, skriver jeg – og fortsetter «Kjører du i butikken?? Eller er jeg litt angstfylt?». «Jeg er i butikken nå», svarer mannen min. «Flott!», skriver jeg. «Bra du dro i butikken! Pressekonferanse nå. Strengeste beredskap noen sinne i fredstid», er min siste melding.

Mens «prepping» tidligere ble sett på som noe merkelig og sprøtt, forteller den svenske beredskapsforskeren, Elias Mellander, at pandemien har økt både forståelsen og interessen rundt «prepping». Det er ikke lengre bare halvgale dommedagsprofeter i Amerika som har «prepping» på agendaen. I Sverige ble brosjyren «Om krisen eller kriget kommer» distribuert til alle hjem. Den får vår egen brosjyre fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap til å se ut som et vennlig lite julekort: «Du er en del av Norges beredskap».

Hos grannen i øst eskaleres beredskapen ytterligere opp fra Myndigheten för samhällsskydd och beredskap. I oktober rullet de ut en brevkampanje under tittelen «Klara färdiga. Berättelse om en kris. Tricken för att klara den», rettet mot Sveriges 120 000 16-åringer som ifølge svensk lov kan kalles inn i Totalförsvaret. I pamfletten skisseres dette scenariet:

«Någonting händer med bankerna. När folk inte längre kan betala påverkas alla olika. Yamina sitter i kassan på en matbutik, och alla kunder blir arga på henne, som om det är hennes fel. Wilma passar sin lillebror, och när han blir sjuk kan hon inte få tak på medicin. Ali och Dejan är på veg till stan, men deras tåg stannar på et fält, midt ute i ingenstans. Nils bor ensam i en liten lägenhet, langt ifrån sin familj. Han kan inte göra något för att hjälpa till, så han börjar spela in en ljuddagbok. Då kan han i alla fall dokumentera det som händer. Dokumentera hur allting tog slut, så att folk i framtiden kan lyssna på den och förstå. Ett tag fanns vi. Ett tag funkade allt. Sedan gick världen under. Det hände såhär.»

Det er ikke lenge siden mange reagerte med vantro over Sveriges håndtering av korona-pandemien, men halvannet år senere viser faktisk forskningsrapporter at Sverige er blant landene i verden med minst overdødelighet. Denne gangen håper jeg at reaksjonen fra våre naboer kan ses på som en overdrivelse. Det blir både nært og skremmende å tenke på krisekampanjen som ville dumpet ned i postkassa til vår 16-åring - om vi hadde bodd i Sverige. Den gjør meg faktisk veldig, veldig redd.

Hilde Mjøs, ukens kronikør i Agderposten. Foto: Privat