Rause var de riktignok, for både Stortingspresidenten og kongen mottok fosterdukker som var pent pakket inn i posten. Året var 1978 og selvbestemt abort var innført i landet.
Jeg hadde heldigvis glemt de to herrene, som kanskje var velmenende om enn på et besynderlig forkvaklet vis. Inntil Agderposten i en lederartikkel 4. november i år hentet minnene frem fra skuffen de lå begravet i, under overskriften «Jødestjerner og barnelik». Lederen handlet blant annet om at det i Arendal hadde vært avholdt en demonstrasjon mot okkupasjonen av Palestina. De som deltok i arrangementet kalte det riktignok ikke en demonstrasjon, men en fredsmarkering.
– Det er ikke vanskelig å forstå palestinernes fortvilelse og forbannelse over det som skjer på Gazastripen, skriver Agderposten i nevnte lederartikkel.
Samtidig reagerer de på at noen av demonstrantene bar det som skulle illudere blodige barnelik i demonstrasjonen. Avisen fikk umiddelbare assosiasjoner til Knudsen og Nessas anti-abortdemonstrasjoner flere tiår tidligere. -Dette fører neppe til dialog, fortsetter Agderposten, som lenger ned i teksten døper det hele til «barnelik-demonstrasjonen». De blodige likkledene var ifølge Agderposten opprinnelig en del av en kunstutstilling og var aldri ment som rekvisitter til demonstrasjonen. Selv mener Agderposten at aksjonistene burde holdt seg til den opprinnelige planen – altså latt dukkene av døde barn forbli i kunsten. Som om kunst og politikk er to atskilte sfærer som ikke har så mye med hverandre å gjøre.
Siden lørdag har jeg grunnet på hva i all verden det var som fikk avisen til å plassere fredsmarkeringen for Palestina og 45 år gammel abortmotstand side om side. Utover det at begge aksjoner – både anti-abortdemonstrasjonene på 70- og 80-tallet og den nylige fredsmarkering i Arendal – tok i bruk blodige virkemidler for å tydeliggjøre sin fortvilelse, klarer jeg ikke se forbindelsen. Selv trodde jeg et øyeblikk at noen av dem som delte bilder fra den nevnte markeringen i sosiale medier faktisk var på Gaza. For pakkene med barnelik lignet på bildene som daglig står på trykk i både VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten og alle andre medier og plattformer.
Sjefredaktør i VG, Gard Steiro, forteller i et intervju at utenriksjournalister som har i oppgave å se gjennom bilder fra krigsområder hver dag, får tilbud om psykolog. Slik får de hjelp til å bearbeide de store mengdene detaljrike bilder av døde mennesker, og av mennesker som lever under umenneskelig press, som de daglig må gå gjennom. Før bildene sendes ut som nyheter til oss andre, er det noen som har brukt sin sjel som verktøy for å sikre at vi ikke får se mer enn vi kan tåle.
Det var andre tider på 80-tallet da Nessa og Knudsen aksjonerte. Nyhetene kom i velkjente intervaller, og kaffetørste voksne rigget seg foran TV-skjermene til samme tid i hele landet. Avisene ble sendt ut av pressa hver eneste dag, selvsagt. Dog alt i en litt langsommere fart, og «klikk-horeri» var det ingen som hadde hørt om. Riktignok klarte både Knudsen og Nessa å herje så hardt på at de rett som det var fikk napp hos pressen. Takk og pris kulminerte det hele med at Nessa ble avskiltet og Knudsen takket av etter eget ønske. Retten til fri abort klarte det selverklærte prestestyret aldri å rokke ved.
Nå er det våre venner i det demokratiske landet Polen som demonstrerer for retten til fri abort. De bruker referanser fra litteraturen og filmens verden, i protest mot det som i dag betegnes som Europas strengeste abortlov. Kvinnene iførte seg fotside røde kapper og hvite kyser med stor brem. Akkurat som i horrorsamfunnet Gilead, basert på Margret Atwoods bok «Tjenerinnens beretning» som nylig ble filmatisert. Nå sto de der som fødemaskiner i fangenskap og skulle, som kvinnene i Gilead, tvinges til å føde for å sikre landets fremtid. Noen kvinner hadde også dekket seg til i hvite heldekkende kleder under demonstrasjonene. Fra navlen og ned var de tilgriset av blod.
Litteratur, bildekunst og musikk kommuniserer på en annen måte enn nyheter og forskning, sier sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. Selv ble jeg kjent med den norskstøttede kunstskolen «International Academy of Art Palestine» i Ramallah da jeg jobbet ved Bomuldsfabriken kunsthall. Initiativet til etableringen av kunstskolen kom fra den norske bildekunstneren Henrik Placht. Han ønsket å skape et fristed for å bygge bru fra det internasjonale samfunnet til Palestina. I et intervju om skolen uttalte den anerkjente palestinske kunstmaleren Sliman Mansour at kunst er farlig for okkupasjonsmakten, fordi kunst skaper identitet, tilhørighet og samhold.
I Russland har punk-rock, humor, poesi og raseri gjennom ikke-voldelige aksjoner fått det russiske regimet til å gå av hengslene. Historien til det feministisk-aktivistiske kunstkollektivet «Pussy Riot» går helt telt tilbake til 2011. Nå er de også på museum, i Louisiana utenfor København. Der vises nå den første utstillingen noensinne som dokumenterer deres aksjoner. Midt i utstillingslokalet finnes det en lukket dør. Bak den åpenbarer det seg et rom, som er malt i en grønn-turkis farge. Rommet er strippet for gjenstander. Brått skjønner jeg at jeg faktisk er plassert er i en celle, og våkner med et brak av den russiske nasjonalsangen. Regimet er redde for oss, fordi de ikke kan kontrollere oss, sier Maria «Masha» Alekhia i «Pussy Riot» i et intervju med VG.
En urovekkende rapport fra organisasjonen IDEA i 2022, forteller oss at halvparten av verdens demokratier er på tilbakegang i verden. I 2021 forsvant to demokratier, Tunisia og Myanmar. Dette året seilet også USA – the land of freedom – inn på listen over demokratier i forfall. Sammen med Brasil, El Salvador, Ungarn, Polen, India og Mauritius. I en artikkel i «Journal of Democracy» fra 2016 skriver den anerkjente forskeren Nancy Bermeo at tilbakegangen for demokratiet skyldes systematiske angrep på politisk opposisjon og øvrige motstandere. Samtidig handler det om tilbakeholdelse av informasjon, om å frata folk rettigheter og at valgprosesser undergraves. Summen av dette gir nedbryting av demokratiske grunnprinsipper over tid.
I en nylig publisert EU-rapport, «Culture and Democracy: the evidence», er det nettopp kulturens kraft som står i sentrum for demokratiet. Rapporten forteller at deltakelse i kulturelle aktiviteter øker folks samfunnsengasjement, styrker deres sosiale tilhørighet og gjør demokratiet sterkere. I rapporten fremgår det også at regelmessig deltakelse i kulturelle aktiviteter øker sannsynligheten for å stemme ved valg, være frivillige, delta i aktiviteter, prosjekter og organisasjoner. Tettheten av lokale kulturtilbud og tilgjengelighet av offentlige midler for lokalt kulturliv har utelukkende positiv effekt på demokratiet, står det i rapporten.
Da rapporten ble lansert erklærte Europakommisjonens visepresident Margaritis Schinas at kultur er hjertet i demokratiske samfunn. Samtidig som han fremhevet at rapporten kommer på et veldig viktig tidspunkt, nettopp fordi den synliggjør at støtte til kultursektoren fremmer inkluderende og demokratiske samfunn.
I 1965 skapte et kunstverk som var utstilt i en monter utenfor Stortinget et rabalder man ikke hadde sett maken til tidligere i Norge. Verket ble utsatt for hærverk tre ganger og måtte til slutt beskyttes av politiet. Kunstneren het Kjartan Slettemark, og arbeidet hans viste en skrikende, blodig munn, et amerikansk flagg og en lemlestet dukket. Bildet ble laget midt i den heteste debatten om Vietnamkrigen og var ment som en protest mot amerikanerne sin krigføring i Vietnam. Verkets fulle tittel var: «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør.» I ettertid omtales verket som et av de viktigste arbeidene i norsk etterkrigstid, og viser samtidskunstens politiske slagkraft.
Kunst er et sterkt virkemiddel. Kunsten skal vekke følelser; den skal få oss til å våkne, å se. I så måte er det kanskje et slags poeng i Agderpostens assosiasjon mellom dukkene i fredsmarkeringen for Palestina, og dukkene fra anti abortdemonstrasjonene for 45 år siden. Begge må ha vært brukt for å få frem det de som lagde, og holdt i, dukkene mente var et så viktig budskap at det trengte kunstens kraft for å nå gjennom. I møte med overmakt og frykt for utryddelse tyr vi mennesker ofte til sterke virkemidler. Selv om pennen er mektigere enn sverdet er det akkurat nå altfor få som vender seg til kunsten, og for mange som tar til våpen. Stilt overfor en konflikt som den som akkurat nå raser i Israel og Palestina må vi kanskje tåle, og ønske velkommen, alle ytringer som ikke kommer som hat, kuler, droner og missiler.
