Det hvite tøystykket er et kjent og sterkt symbol. I århundrer har det betydd at man overgir seg, helt siden de romerske soldater under Vitellius i år 69 e.Kr. viftet med sine hvite tørklær i Bedriacum i Nord-Italia, og signaliserte at de ikke orket å kjempe videre. Det hvite flagget ble bekreftet av Genèvekonvensjonene i 1949; den som kommer under hvitt flagg skal ha fritt leide og tas imot for samtale og forhandling.
Er det det samme tøystykket det er snakk om, det som henger i naboens vindu, og det som løftes på slagmarken? Kanskje ikke det, i utgangspunktet. Men at det kjempes mange kamper, både på hjemmebaner og i naboens hus, det er helt sikkert.
I Malaysia fikk det hvite flagget en ny betydning i fjor sommer. Mange mistet jobben og sitt livsgrunnlag da landet stengte ned på grunn av pandemien. Da startet noen «Bandera Putih», «Det hvite flagg» bevegelsen; et initiativ for å stille opp for hverandre i nabolaget. Den som ønsket hjelp, kunne heise et hvitt flagg på utsiden av huset som signal. Siden da har datakyndige utviklet en Bandera Putih app, som skal sette gode samaritanere i kontakt med de som trenger hjelp.
Hvite flagg – ser vi at de henger rundt omkring, også hos oss? Det gjorde sterkt inntrykk å høre podkasten Ekko i midten av november, der Kaisa Hansen-Suckow snakket om det å være fattig i Norge. Hun har skrevet boken «Oss mot resten», en tittel som sier sitt om at livet kan oppleves som en kamp. Oppvokst her i Arendal, forteller hun om hvordan det er å lære på skolen at du lever i verdens mest likestilte og rike land, og så være en som står på siden av banen og ikke få være med i spillet. – Hvordan det er å være barn og reise på 6-ukers teltferie til Merdø, med nudler og saft som proviant, mens andre familier legger til i fine båter. Hun forteller om den smerten det er å ikke ha penger til mat og det aller nødvendigste, og om kampen hun har kjempet både mot systemer og mennesker.
- Og så utfordrer hun meg som lytter til å spørre meg selv: Hvor mye koster det å være vennen min? Når jeg inviterer, har det en kostnad for den andre? – Som når jeg foreslår kaffe på kafé, fremfor en kopp på kjøkkenet hjemme.
Nå går vi inn i julehøytiden. Vi skal samles for å feire, i kirker og i hjem. Det leder til et neste spørsmål: Hvor mye koster jul? Jeg registrerer at matvarekjedene reklamerer for sine billigmerker, under overskrifter som «Extra gjør julen billig.» Det er selvfølgelig fint at det går an å følge julens mattradisjoner uten å betale luksuspris. Men det er vel ikke kolonialen som skal redde situasjonen?
På vegne av mange, mange, henger Kaisa Hansen-Suckow opp et hvitt tøystykke. – Et flagg som forteller at dette ikke går lenger. Kampen er for hard. Det er ikke mer å gå på. Folk har ikke penger til det aller nødvendigste. Bekymringer for tiden fremover tar knekken på oss.
Som familiene i den lille bygda sikkert kunne fortelle, kjennes det som en stor trygghet å ha noen å signalisere til, rett ved siden, at man trenger hjelp. Det er en trygghet som vi kanskje har tenkt at vi har hatt, her i Norge. Kommer jeg i vanskeligheter, finnes det ordninger, nettverk og mennesker som fanger meg opp.
Men det holder ikke å henge flagget opp, viser det seg. Noen i det andre huset må se det, slik gode naboer gjør; de kaster ofte et blikk over til hverandre, for å se at alt er i orden. Noen må se.
– Og det er jo også mange som ser. Jeg tenker for eksempel på Frelsesarmeen og den lange tradisjonen de har med sin Julegryte. «Red Kettle» kalles den gjerne i USA. Det var frelseskaptein Joseph McFee som i 1891 fikk tillatelse av bystyret til å henge opp en rød krabbekjele ved ett av fergeleiene i San Fransisco, Slik ble det samlet inn penger til julemåltider for de sultne, syke og arbeidsløse. I Norge ble julegryta introdusert i 1901, og her i Arendal er den alltid på plass, nå på senteret i byen.
Hver desember minner Julegryta om at det er jul, sammen med mange andre gode «kjeler» og formål. Jul, som tid for å gi litt ekstra, dele av det vi har og tenke på hverandre. Giverglede ligger vakkert pakket inn i våre juletradisjoner, med biskop St. Nikolas og hans gavmildhet som forbilde, både for julenissen og for oss.
Likevel kjenner jeg på, denne julen, at vi nå blir utfordret på en ny måte, i hvert fall i min generasjon, til å «se over til naboen» én gang til. Det er flott og svært viktig å gi veldedig i julen. Men det gir ikke nok. Det gir ikke nok penger, det er det ene, men det gir heller ikke nok mening. Jeg vil ikke at Norge skal være et land der vi en vakker dag må stille oss i matkø. Jeg vil ikke at noen skal oppleve å be og be om hjelp, og så ikke få det. Når noen henger ut det hvite flagget skal det ikke oppleves som tomt i nabohuset!
Juleevangeliet bærer i seg et budskap om fred for alle mennesker; fred fra krig, fred fra nød, fred fra frykt og bekymring. Budskapet ender ikke når julen er over og januar tar til. Nei, det er her det begynner. Det er i fattigdommen i stallen at tanken om solidaritet og hjelp har sitt føderom og startpunkt.
Vi vet det så godt: Det skal ikke koste noen ting å være min venn. Midt i alt som strammer seg til, ønsker vi å være gode naboer og gode mennesker. Vi vil ha et samfunn der det å gi noe, og det å ta imot, ikke er sesongbetont. - Der vi kan heise vårt flagg i tillit til at naboen faktisk ønsker å få øye på det! Derfor må vi også ha ordninger, institusjoner og politikk som gjør at vi kan ha det slik. Det blir ikke inflasjon av at folk har råd til å kjøpe seg mat. Det er det helt andre ting som bidrar til.
Så vet vi også at det er andre naboer som kjemper sin kamp, vis Sa vis hverandre. Russere og Ukrainere må stå ansikt til ansikt med våpen i hånd, i en krig der det ikke er blikk som fanger opp hvite flagg. Kanskje er det nettopp naboene som også her vil finne fram til hverandre; naboer som gir hverandre tegn på tilhørighet og fellesskap, som ser hverandre på tvers av gårdsplassen; som setter seg sammen rundt bordet og som byr på den kaffekoppen som ikke koster den andre noen ting. Og som slik gir hverandre den rikdom som bare finnes når øyne tør møte hverandre i naboskap, i vennskap.
Hvor mye koster mitt vennskap? Og hvor mye koster jul? Det koster å henge ut et hvitt flagg. Det koster at jeg ser det. Det det koster, vil jeg gjerne betale. For jeg vet at det vil gjøre meg og oss alle svært rike.
