Er vi blitt en nasjon av velinformerte pyser som presser både fastleger og spesialisthelsetjenesten til å gjennomføre undersøkelser vi verken har nytte eller glede av? En gjeng behandlings-junkier som setter egne google-definerte behov foran samfunnsøkonomi? Lever vi en tidsalder der vi frykter død og sykdom så mye at vi går over lik (sic) for ikke å bli en del av statistikken? I alle fall ikke ennå....

Den siste tiden har diskusjonen gått høyt om kvalitet og bemanning i eldretjenesten. Denne kommentaren handler ikke om hjemmetjenester eller sykehjem. Den handler om de vanskelige valgene. Og ikke minst - om hvem som skal ta dem.

Hvem skal bestemme hvilken behandling vi får? Leger eller annet helsepersonell? Politikerne? Eller kanskje aller helst oss selv? Vi kjenner jo vår egen kropp best. Det er vi som vet hvor skoen trykker eller slitasjen gnager.

Torsdag denne uken kom helsepersonellkommisjonen med sin utredning. Den er ganske tydelig på at problemene i Helse-Norge ikke løses med flere ansatte, men med hardere prioriteringer. Norge er allerede på Europa-toppen i ressursbruk til sektoren.

– Vi kommer til å måtte være færre ansatte per pasient. Det er dét vi bør diskutere. Sa kommisjonsleder Gunnar Ballo til nettstedet Dagens Medisin da kommisjonen ble utnevnt høsten 2021.

Ballo mener med andre ord at utbrente fastleger og utslitte sykepleiere skal jobbe enda mer effektivt. Det kommer neppe til å falle i god jord hos alle.

Dessverre har Ballo rett. Men det handler ikke bare om å øke effektiviteten ved å la sykepleierne slippe å smøre brødskiver- eller la fastlegene slippe rapporteringshelvetet. Noe av bemanningskrisen kan vi løse ved å slippe til andre yrkesgrupper og fordele arbeidsoppgaver i forhold til kunnskap og kompetanse. Flere helsefagarbeidere vil bedre bemanningssituasjonen på mange sykehus og institusjoner. Men ikke løse den.

Mest har vi å vinne på å kutte ned på undersøkelser og behandling som har liten eller ingen helsegevinst. Og det er her det kommer til å butte. Det er her de fleste av oss kommer til å møte oss selv i døren.

La meg begynne med meg selv. Denne gangen kan jeg formelig høre glasshuset single over meg mens jeg skriver. Jeg tilhører to av de gruppene som oftest opponerer mot vedtatt behandling og som har virkemidler sterke nok til å påvirke beslutningstakerne. Det være seg blant helsepersonell eller politikere.

Jeg har vært pårørende, og jeg er journalist. For å ta den siste gruppen sist. Media.

Mediedramaturgien er enkel og oftest forutsigbar. Det ligger i samfunnsoppdraget at vi skal kjempe den lille manns kamp mot overgrep fra «systemet». Med pennen som lanse, hevet til kamp, kaster vi oss inn på helsearenaen. Dessverre ofte med mer god vilje enn kunnskap.

I et drama der arketypene regjerer er det sjelden plass til nyanser. Historiefortellingen krever offer (pasienten), helter (media) og skurker («systemet», gjerne representert ved beslutningsforum eller helseforetaket). Gjerne også en «vismann» - en ekspert som på forunderlig vis som regel målbærer det budskap «helten» (altså media) ønsker å oppnå på vegne av offeret.

Offisielt vil media si at de ikke ønsker å oppnå noe som helst, utover det å påpeke det urimelige i den beslutning eller de konsekvensene enkeltpersoner må leve med. Så får det være opp til andre (les politikerne eller beslutningstakere i helsevesenet) å handle.

Men så lett er det ikke. Hvor lett er det å være prinsippfast og konsekvent når skjebnehistorier brettes ut?

Ta prematurmedisin som eksempel. Ekstremt for tidlig fødte barn (født før uke 28) har langt større sjanse til å overleve i dag enn de hadde for en generasjon siden. Samtidig er de svært kostnadsintensive, og mange av dem må leve med alvorlige senskader. Men det er ikke dem vi skriver om. Vi skriver ikke om lille blinde Mathilde født i uke 26, og som sliter med kronisk lungesykdom og cerebral parese. Vi skriver om Theodor (7) som bare veide 687 gram da han ble født - men se! Nå spiller han fotball og elsker skolen.

Vi journalister skriver heller ikke ofte om saker som dette: NTNU- forsker Bjørn Martin Hofman har gjennom sin forskning funnet ut at 20–50 prosent av alle røntgenundersøkelser har lav verdi. Det vil si at de ikke fører til endret oppfølging av pasienter eller fører til bedre helse. Det er liten grunn til å tro at svenskene er så mye friskere enn oss. Likevel utfører Norge dobbelt så mange CT-undersøkelser per innbygger sammenliknet med Sverige. Det skriver vi heller ikke så mye om.

Eller at gjennomsnittsnordmannen går på antidepressiva i sju år i løpet av livet. Eller at mange kne- og skulderoperasjoner ikke har noen hensikt. At screening for å avdekke prostatakreft eller brystkreft har liten effekt. Til det siste kan strålingen ved screening hypotetisk ta flere liv enn det screeningen redder. Hypotetisk fordi ingen har forsket på det så langt.

Det vi derimot mer enn gjerne skriver om er den ene MR’en som ikke ble tatt. Den som potensielt kunne avdekket kreftspredning eller en aorta som var i ferd med å sprekke.

Kreft koster samfunnet 40 milliarder per år. I underkant av halvparten går til helsetjenesten. Det er få, om noen, som ikke mener at vi skal sette alle kluter til i forsøket på å helbrede kreft. Men hvor lenge skal vi forsøke - og med hvilke midler?

For noen år siden frontet jeg en innsamlingsaksjon til en alvorlig kreftsyk slektning. Vedkommende hadde fått avslag på søknad om immunterapi til tross for at legene hennes anbefalte det. Hadde hun bodd i en annen helseregion ville hun fått. Det føltes dypt urettferdig - og det mobiliserte mange givere.

Det ble ingen happy ending i dette tilfellet. Immunterapien virket ikke. I så måte kan man kanskje si at Helse Sør Øst hadde rett i å si nei uansett om Helse Vest sa ja til tilsvarende tilfeller. Men uansett rettferdighetsaspektet eller ikke - jeg er helt sikker på at jeg ville gjort det samme igjen. Stått på til ingenting var uprøvd.

Og heri ligger noe av problemet. Pårørende eller pasienten selv evner sjelden å sette foten ned og si «det er nok nå».

I en undersøkelse gjennomført av Den norske legeforening svarte over 60 prosent av legene at de har bidratt til overbehandling og/eller henvist pasienter på svakt grunnlag. Som hovedårsak oppgir de press fra pasienten selv eller pasientens pårørende. Men skal ansvaret for overbehandling legges på meg? På deg?

Jeg tror ikke det er mulig - og heller ikke ønskelig. Gjennom god informasjon og kommunikasjon med helsepersonell kan vi bidra til en slik avgjørelse, men individet alene kan ikke bestemme hvordan systemet skal prioritere. Det er noe dypt menneskelig i aldri å gi opp håpet. Det må vi få lov til. Men på et ett eller annet tidspunkt må vi også tørre å gi slipp. Vi må tåle å dø.

Det hviler et stort ansvar på den enkelte lege og legespesialist for å utøve et godt faglig skjønn når det gjelder hva som er god - og hva som er nødvendig legebehandling. Men heller ikke legene kan stå med ansvaret alene.

Først og fremst er det politikernes oppgave å prioritere.

Helsevesenet er kanskje vårt fremste symbol på velferdsstaten. Det representerer trygghet og framskritt. I vår oljesmurte virkelighet lever mange av oss i den villfarelse at ressursene er utømmelige. Det er de ikke. Og selv om de var det, ville det være etisk riktig å prioritere oftere. Overbehandling koster samfunnet mange milliarder hvert år.

Professor i helsetjenesteforskning ved Universitetet i Tromsø, Olav Helge Førde, tør være tydeligere enn de fleste. I et intervju med fagbladet Sykepleien sier han: «Jeg tror overbehandling er en langt større trussel mot folkehelsen enn underbehandling .... Selv om norske politikere ikke liker å snakke om det, er det etter hvert også her relativt bred enighet om at overbehandling er et problem.»

Så politikerne vet. Legene vet. Og strengt tatt vet vi det selv også - at vi overbehandles. At det er for mange pasienter. Så da handler det vel egentlig bare om å akseptere at livet kan være vondt. Og mer så med alderen. Alt skal ikke behandles. Det vondeste ved å velge er å velge bort. Men det må vi altså tørre.