I løpet av kort tid har to statsråder gått av for nokså grove og opplagte brudd på habilitetsbestemmelsene. I fjor gikk forsvarsministeren av på grunn av upassende forhold til to kvinner. To andre statsråder har fått skraper i lakken, og nå er også Erna ute og kjører på grunn av mannens elleville aksjespekulasjoner.
Fra før har vi hatt ei rekke saker knytta til #Metoo-bevegelsen, som i hovedsak dreier seg om overgrep mot og seksuell trakassering av kvinner, særlig fra menn i maktstillinger. I tillegg har enkelte politikere snuska med reiseregninger og mottatt godtgjørelser de ikke har krav på. Det finnes nok atskillig mer der ute, så vi kan bare vente på neste runde.
Iblant kan en lure på hvorfor profilerte politikere begår slike handlinger. Ofte dreier det seg om mangel på vanlig folkeskikk, sund vurderingsevne og god situasjonsforståelse, som vi forventer av våre politikere. At noen i kåtskap og rus kan oppføre seg upassende er vel ikke så vanskelig å forestille seg.
Men at politikere setter på spill sin politiske karriere på grunn av økonomisk godtgjørelse de ikke har rett på, eller til og med bevisst tiltusker seg fordeler eller tilgodeser venner, er vanskeligere å forstå. Om ikke anna burde de vite at før eller seinere kommer slikt for en dag.
Den drivende krafta i disse avsløringene er mediene, særlig hovedstadspressa og NRK. Ei av medienes viktigste oppgaver er nettopp å avsløre maktovergrep og andre handlinger som ikke tåler offentlighetens lys.
Det er grunnleggende nødvendig at vi i et demokratisk samfunn kan stole på at våre politikere og andre maktmennesker følger reglene og holder sin sti rein.
Som for alt anna, så er det også et men med dette. De som har trådt feil, er mennesker på linje med oss sjøl.
De fleste har vel noen sider, antar jeg, som en svært ugjerne ville se bretta ut i aviser, TV og sosiale medier. Det er det som skjer nå for mange av våre fremste politikere, og som vi daglig kan lese om i aviser og se på fjernsyn.
Det er noe underlig som iblant skjer med mediene når de får fatt i slike saker. Det kan enklest sammenlignes med den engelske adelens revejakt. Rytterne og deres kopler med bikkjer gir seg ikke før byttet er fanga og nedlagt, og de slepper ikke taket da heller. Ja, det er medienes oppgave å avsløre maktmisbruk og handlinger som ikke tåler dagens lys. Men alt med måte.
Gapestokken blei avskaffa her i landet ved lov 17. mai 1848. Som strafferedskap er den i Norge kjent heilt tilbake til 1100-tallet.
Gapestokken var godt synlig plassert på byens torg eller ved kirkene på landet, slik at den dømte kunne stilles ut til allmuens spott og spe. Jeg går ut fra at de fleste er enige om at denne nedverdigende straffemetoden var forkastelig. Kanskje bør en likevel minne om hvordan den fungerte.
På prekendagene 29. juli og 8. august 1694 sto Astri Osmundsdatter Sande med halsjern i gapestokken ved gamle Å middelalderkirka i Lyngdal.
Her sto ho begge dagene fra det lysna om morgenen til prekenen var over og folk gikk heim fra kirka.
Hennes forbrytelse var at ho hadde begått leiermål med Bjørn Tallakssøn, det vil si at de to hadde hatt samleie uten å være gift.
For sin brøde blei ho ilagt ei bot på 6 riksdaler, som tilsvarte verdien av to kyr. Men fordi ho var ei fattig kvinne som ikke kunne betale bota, skulle ho sone straffa i gapestokken til skrekk og advarsel for andre. Bjørn hadde stukket av, men blei han grepet skulle han bøte 12 riksdaler. Og kunne han ikke betale, så skulle han lide på kroppen, det vil helst si bindes til katten (skampelen) og piskes offentlig.
I 1652 blei Gro Taraldsdatter bundet til katten og piska fordi ho ikke kunne betale bota ho var ilagt. Ho hadde begått leiermål med Torkel Ramse i Tovdal.
Dessuten var de to beslekta i forbudt ledd, det vil si søskenbarn eller tremenninger. Saka kom for dagen fordi samleiet resulterte i et barn.
Først hadde Gro utlagt en annen som barnefar. For den løgna måtte ho stå offentlig skrifte, det vil si bekjenne synda si for menigheta i kirka. Torkel blei ilagt ei bot på 27 riksdaler. Dessuten blei begge forvist fra bispedømmet på grunn av sine forargelige handlinger. Hadde de vært enda nærmere beslekta, hadde de høgst sannsynlig blitt henretta.
Dette er to eksempler henta fra en periode da den verdslige og kirkelige øvrigheta ved hjelp av stadig skjerpa straffebestemmelser dreiv fram den såkalte disiplineringsprosessen for å sivilisere landets innbyggere til lydige og forsagte mennesker.
Vi kan gjerne kalle det for den tids «renselsesprosess» for å sikre landets framtid og Guds velsignelse. For alternativet var ikke særlig lystig, så sett med datidas øyne var hensikten aktverdig nok.
En begrunnelse står klart formulert i innleiinga til Kristian IVs norske lov fra 1604:
«Alle onde og urettferdige mennesker som med sine urettferdige gjerninger storlig fortørner Gud, og dermed ofte forårsaker Guds hevn og vrede, både over seg sjøl og andre, de må gis en tilbørlig straff, slik at fromme og uskyldige mennesker må bli forskåna for slike folks ondskap og treskhet».
Det var landets framtid og menneskenes salighet det gjaldt, og da var inga straff for streng. For Herren var en hevngjerrig Gud som lot straffa gå ut over både rettferdige og urettferdige om folket ikke holdt hans bud.
Hva tenker vi er verst av å havne i gapestokken på 1600-tallet til spott og spe for kirkelyden i sognet to søndager på rad, – eller i vår tid da alle i det ganske land hver dag i månedsvis med stadige repetisjoner kan se seg sjøl omtalt i landets medier som overgriper, bedrager, fusker og lovbryter.
Og når det meste er glømt, kommer nye repetisjoner hver gang tilsvarende saker dukker opp på nytt. Hevngjerrigheta holdes i hevd.
Nå kan en lese i mediene at noen har stilt spørsmål ved om folk som har vært straffa bør kunne stille til valg. På 1500-tallet og langt inn på 1600-tallet rådde det såkalte reintegrerende rettssystemet her i landet. Det vil si at når noen hadde brutt loven og deretter gjort opp for seg, kunne de gå tilbake til samfunnet som et reintegrert og likeverdig medlem. Jeg trudde at dette var et hevdvunnet prinsipp som gjaldt også i dag. Men nå er jeg blitt i tvil. Det straffende, eller hevnende rettsprinsippet, det som aldri glømmer, synes å leve i beste velgående.
Kanskje var det på tide at redaktører, journalister, kommentatorer og eksperter dempa seg noe i iveren etter å «forfølge» de skyldige inntil minste detalj er avdekka, synderne er kledd nakne og har lagt seg flate. Samtidig er det slik med mange av disse sakene at de unndrar seg rettslig behandling og dermed også et forsvar. Også det er et sentralt rettsprinsipp, der alle har rett på et forsvar.
Mediene har ei viktig oppgave som vaktbikkjer. Men når de jager i flokk, bør varselklokkene kime. Dessuten, også de utøver stor makt. Det gir dem et enda større ansvar.
