Det begynte med en setning fra en ungdom jeg kjenner, som skal starte på videregående til høsten: – Det er jo ikke sikkert vi har noen verden om tretti år. Jeg kjente hjertet synke. Tenker du virkelig slik?
Jeg hadde spurt: – Hvilken linje har du satt på første plass? Hva har lyst til å studere og jobbe med? – Jeg vet ikke; det har ikke så mye å si. – Klart det har mye å si, svarte jeg; det er viktig å finne fram til det man virkelig har lyst til! – Ja, men det er jo ikke sikkert vi har noen verden når jeg blir voksen.
Setningen har brent seg fast i meg. Er vi i ferd med å ta håpet fra de unge? Ikke bare håpet om selvrealisering og det å finne en meningsfull vei videre i livet. Nei, noe mye større enn det: Det eksistensielle håpet, fremtidshåpet i total forstand. Håpet om å kunne skape et hjem og en familie. Håpet om å ha en jord å leve på.
Ja, håpet om å kunne leve, rett og slett.
«Håp» heter en Bjørn-Eidsvåg-låt fra midten på 80-tallet, fra albumet «Dansere i natten». Jeg husker vi sang med, vendt mot det som skulle komme, håpefulle:
Håpet tar de aldri fra oss
– vi gir aldri opp
Kosmos finnes midt i kaos
– vi gir aldri opp
En liten gnist kan sees i mørke
– vi gir aldri opp
Det kommer regntid etter tørke.
Så kommer strofen fra refrenget, som har vært med meg siden den ovennevnte samtale: «Fredstanker, framtid og håp, er drømmen om oss.»
Strofen ble omformet til et spørsmål da jeg i vår var på besøk i Armenia, sammen med et større reisefølge. Det startet bakerst i bussen, i en samtale om hvor mørkt det egentlig ser ut for verden, med klimaendringene som eskalerer; trusselen om krig som henger over hele Europa; kunstig intelligens som selv skaperne av den advarer mot – Hvordan kan vi bringe framtidshåp til barna og de unge? spurte min medreisende.
Det er det store spørsmålet som dukker opp hos meg, hele tiden. Når vi nå står foran den fine, lyse sommer, men kjenner uroen for at den varme vinden bærer i seg ødeleggende krefter. Når vi skal ut og fly – jeg skal det selv – og tenker at vi ikke burde; det er ikke bærekraftig. Når jeg kommer over esken med jod-tabletter som jeg kjøpte i fjor og er innom tanken på alle som lever midt i krigen hver dag. Hvordan kan vi bringe framtidshåp til barna og de unge?
Vi kan lete etter svar mange steder. Det er ikke unaturlig å lete etter svar i sin tro. En armensk teolog vi traff på reisen, som arbeidet som diakon i Jerevan, svarte slik: «Verden er jo ikke forlatt av Gud. Gud er en del av verden «in essence» – i sin essens. Vi må ikke snakke om Gud eller verden som om Gud ikke er til stede. Når vi ser at Gud er forent med verden, er det alltid håp.»
Jeg likte det han sa; at Gud ikke er en fjern skikkelse, atskilt fra det som skjer med oss og verden, men selv er del av verden, i sin essens. Det står på mange måter i kontrast til den vestlig-kristne tradisjon som tenker dualistisk om mennesket: At kroppen er skilt fra sjelen, og at det først og fremst er sjelen min som forholder seg til Gud. Kroppen og de fysiske omgivelsene våre – skaperverket egentlig – har mindre med Gud å gjøre, annet enn som skaper, og troen blir en åndelig sak som mest dreier seg om hva som skjer med vår sjel når vi dør. Naturen er sekundært i et slik syn, og mest å betrakte som en ressurs vi kan bruke mens vi lever. Er Gud til stede derimot, i alt som lever, kan vi ikke tenke om naturen som en ressurs vi kan bruke opp og ødelegge. Heller kan vi tenke at vi har den sterkeste kraft på vår side når vi kjemper for klodens fremtid. En slik tanke hjelper oss å slippe tak i frykten og slitenheten, og tro på at det finnes hender som fortsatt ønsker å skape kosmos av kaos.
Hvordan kan vi bringe framtidshåp til barna og de unge? Ordene vi bruker om dette store og komplekse er veldig avgjørende. På en side kjennes det viktig å benytte enhver anledning til å snakke om problemene vi står overfor, og hvordan vi skal løse dem. Jeg erkjenner likevel at ordene jeg velger for å snakke om det, ofte er av samme valør som når jeg vil advare junior på moped om farene på veien. Med god forankring i min egen frykt for hva som kan skje, trekker jeg gjerne fram månedens ulykkesstatistikk og den mulige fare i enhver bil som passerer. Det jeg glemmer å anerkjenne er mestringsfølelsen og gleden over endelig å kunne være fri og kjøre av gårde. Derfor: Hvordan kan vi snakke også om mestring og glede i de store spørsmålene om fremtid og håp?
Vårt engasjement for endring kan også gi håp og tro på fremtiden. Jeg har nettopp deltatt på møte i fylkesaksjonskomiteen for TV-aksjonen, som i år går til Redd Barna. Vi ble berørt av sterke fortellinger om barn og unge som lever i utrygghet og frykt. Aldri har så mange barn i verden vært på flukt. Hvert sjette barn vokser opp i krig og konflikt. Overskrift for årets aksjon er «La barn leve i fred», og pengene skal komme barn til gode i Ukraina, Syria, Bangladesh, Sør-Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, og Norge. TV-aksjonen og mange, mange aktører kaller på oss, for å få oss på banen for å hjelpe til. Ikke minst er det lagt vekt på at barn og unge selv skal være involvert i aksjonen. La oss være med og bidra til det!
Snart er det Arendalsuke – kan den være med på å gi barn og unge fremtidshåp? Under Arendalsuka i fjor var Klima- og miljøminister Espen Barth Eide med i en samtale om klimakrisen og hvordan vi kan få med oss hele verden på tiltakene som vil redde kloden. Eide sa: «Å være en del av problemet skaper angst og sorg. Å være en del av løsningen skaper håp.»
Hvordan kan vi bringe framtidshåp til barna og de unge? Jeg lengter etter en stemme som bringer oss fra mismot og sorg over det vi ser ut til å ødelegge og miste, og inn i en fremtid der vi kan kjenne og vite at vi jorden og livet er fylt av håp.
Vi kan alle være med å gi lyd til denne stemmen! Overskrift for Trefoldighetskirkens program på Arendalsuka er nettopp «Fredstanker, fremtid og håp.» Det er drømmen om oss. – Drømmen fra en som ikke er langt borte, men en del av verden, in essence.
