Jeg kom syklende på fortauet der det er umulig å sykle i veibanen den siste strekningen av Barbudalen mot viadukten over togstasjonen.

En ung kvinne kom mot meg. Hun tastet på mobilen, enset ikke meg. Hun gikk midt på fortauet. Jeg kunne bare komme forbi henne ved å sykle ytterst mot veibanen. Hun var opptatt av tastingen.

Jeg tok utfordringen med å sykle på den smale strimen mellom henne og ytterkanten av fortauet. Innen jeg nådde henne hadde hun virret mer mot halvdelen av fortauet mot veien Det ble for liten plass til sykkelen.

Jeg holdt på å velte ned i veibanen. Da jeg var i ferd med å falle ned i veibanen så jeg at det var avstand mellom de to bilene nedenfor fortauet. Kanskje var det en våken bilist som så hva som var i ferd å skje med meg.

Det var som i en actionfilm der det er nære på, skrekkslagen over å skulle ende i veibanen. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg fikk vrengt sykkelen tilbake fra fallet mot veibanen. Jeg må hatt hjelp av en usynlig form for hell – englevakt – i noe som kunne blitt veldig stygt.

Nummen og skrekkslagen over at jeg nesten hadde havnet i veibanen, ble jeg stående en liten stund på fortauet. Den unge kvinnen snudde seg ikke. Hun gikk videre i motsatt retning. Rolig gange mens hun fortsatt tastet på mobilen.

Siden det var stri trafikk mot Arendal femten minutter over tre, er det sannsynlig at en våken bilist kunne ha reddet meg fra det aller verste dersom jeg hadde havnet i veibanen. Trafikken er vanligvis tettere enn det jeg så da jeg var i ferd med å falle ned i veibanen. I så fall takk til den våkne bilisten.

Hvis den tastende unge kvinnen har en mor eller far håper jeg de forteller henne at hun kunne forårsaket en kjedekollisjon av ulykker. Ikke bare meg, men også en bilist som kunne vært så uheldig å kjøre på meg. Selv når bilister er uten skyld, er det tøft å kjøre på folk.

Lærdommen er å hoppe av sykkelen når det går tastende kvinner midt på fortauet. Der hun gikk fredelig og tastet på sin mobil ante hun sikkert ikke hvor farlig hennes uoppmerksomhet var.

Skrevet av Åse Thomassen til Sideblikk på nett